Karbonskog og menneskerettigheter: En vurdering av Green Resources i Tanzania

Tonje Refseth - Universitetet for miljø- og biovitenskap

---

Norge hylles for sitt klimaarbeid og satser stort på klima- og skogprosjekter i Sør. Samtidig blir denne typen klimatiltak kritisert for å frarøve fattige bønder rettigheter til jord og ressurser de har brukt i en årrekke. Dermed settes bøndenes økonomiske trygghet i fare til fordel for kostnadseffektive klimatiltak som skal gjøre det lettere for land som Norge å møte sine klimaforpliktelser. En empirisk undersøkelse av det norske selskapet Green Resources sine plantasjer i Tanzania underbygger denne påstanden, og hvordan denne typen klimatiltak strider med målet om en bærekraftig utvikling.

Jordran eller en bærekraftig utvikling?

For å gjøre det lettere for industrilandene å oppfylle sine nasjonale klimaforpliktelser har FN utviklet såkalte fleksible mekanismer. En av disse mekanismene, den grønne utviklingsmekanismen (CDM)¹, tillater industriland å implementere energi- eller skogprosjekter i utviklingsland som kan bidra til reduserte klimautslipp. Sammen med reduserte utslipp, er også målsetningen med mekanismen å bidra til en bærekraftig utvikling i Sør (UNFCCC 1998). På nåværende tidspunkt er det vertslandet selv som bestemmer kriteriene for hva en bærekraftig utvikling er (URT 2007), noe som har ført til at mye av ansvaret for at målsetningen nås er blitt overført fra den aktuelle investor eller FN til vertslandet. Derfor kan det virke som dette bare er et skalkeskjul for den egentlige motivasjonen for at FN oppfordrer til klimatiltak i Sør, nemlig at tiltak mot klimaendringer i Sør skal være billigere og mer kostnadseffektivt enn i Nord. Samtidig påstås det å være mye ”ledig” og ”ubrukt” jord i Sør som kan brukes til slike tiltak.

Premissene om at det er mye ledig- og billig jord i Sør er problematiske hevder Benjaminsen og Bryceson (2009), og påpeker at størsteparten av all jord i Sør eies eller brukes av noen. Jordrettigheter er ofte ikke tilstrekkelig juridisk sikret, og jord som fremstilles som ”ledig”, kan i virkeligheten tilhøre lokale bønder. Dermed kan et arealintensivt klimatiltak som karbonfangst og -lagring i skog føre til at de fattigste og svakeste i samfunnet mister sine rettigheter og tilgang til jord og ressurser som de har brukt i en årrekke. Dette er kritisk, da tilgang på jord ofte innebærer økonomisk trygghet og forsikring mot fattigdom og matmangel for mange i Sør. Arealintensive klimatiltak vil derfor kunne medføre at disse bøndene, og andre ”eiendomsløse”, blir fratatt levebrødet sitt og skjøvet ut i ytterligere fattigdom. Som følge av dette mener Benjaminsen og Bryceson (ibid.) at de fattigste og svakeste i samfunnet blir taperne, mens vinnerne er de utenlandske selskapene og i noen grad de som leier ut jorden for en billig penge. Dette til tross av at et av hovedmålene med den grønne utviklingsmekanismen (CDM) skal være en bærekraftig utvikling.

Utenlandsk overtakelse av jord i utviklingsland er ikke et nytt fenomen, men denne gangen rettferdiggjøres den med kampen mot globale klimaendringer. Dette har ført til at noen har trukket paralleller fra dagens fenomen til fortidens kolonialisme (Benjaminsen & Bryceson 2009). Prosessen er også kjent som ”jordran” (”land grab”), og kjennetegnes av at lokale bønder i Sør overfører jord til utlandske investorer (Utviklingsfondet 2010). Denne økende trenden har ført til at mange har satt søkelyset på hvilken innvirkning dette kan få for sedvanerettighetene til de lokale bøndene, men også lokal og global matforsyning (Sjur 2009). På bakgrunn av dette har FNs spesialrapportør på rettigheten til mat, Olivier De Schutter, utarbeidet et sett med minimumsprinsipper og tiltak for å møte menneskerettsutfordringer knyttet til storskala jordoppkjøp og leie i utviklingsland (De Schutter 2009). Målet med prinsippene er blant annet å sørge for åpne forhandlinger og tilfredsstillende fordeling av godene, samt at lokalsamfunnene er underrettet og deltar i forhandlingene.

Dessverre kan det virke som at disse prinsippene ikke har fått den anerkjennelsen de trenger, og er blitt av mange ansett som for generelle. Likevel legger prinsippene til grunn noen viktige ”kjøreregler” som bør følges av bevisste vertsland, investorer og de som kjøper investors produkter eller tjenester. I Norge derimot, som ofte er i fronten for å anerkjenne denne typen prinsipper, er karbonfangst og -lagring i utviklingslands skog en av storsatsningene i kampen mot globale klimaendringer. Dette til tross for klimatiltakets negative konsekvenser på lokale bønder i Sør. Satsningen rettferdiggjøres med viktigheten av å sikre en bærekraftig utvikling, inkludert fattigdomsbekjempelse og sikring av urfolks rettigheter (Regjeringen 2010). Denne satsingen i klimakampen er alt annet enn bærekraftig, mener Direktør for NASA Goddard Institute for Space Studies og årets Sofiepris-vinner, James Hansen. Han kritiserer den norske regjeringen og kaller norsk klimapolitikk for ”rene fantasier” (Blindheim 2010). Imidlertid er ikke Norge alene om å føre denne typen klimapolitikk. Den norske regjeringen, og andre tilhengere av karbonfangst og -lagring, mottar bred støtte fra FN og deres kvotesystem under Kyotoprotokollen. Et system også Spash (2009) har karakterisert som ineffektivt.

Likevel åpner et slikt kvotesystem, gjennom bl.a. den grønne utviklingsmekanismen (CDM), for at Norge og andre industriland kan investere i blant annet skogplantasjer i utviklingsland. Dette på tross av at karbonfangst og -lagring behandler miljøet og økonomien som likeverdige goder. Gjennom å sette en pris på økosystemets tjenester blir bærekraft satt i skyggen av premissene til det kapitalistiske verdenssamfunnet. Dette har ført til flere debatter om den logiske begrunnelsen og følgene av CDM som er et sett av dyptgående uenigheter om hvordan det framtidige lavutslippssamfunn skal nås. Å ta tak i disse uenighetene er også utfordrende. På nåværende tidspunkt er det ikke nok empirisk materiale til å vurdere under hvilke forhold CDM best bidrar til en bærekraftig utvikling (Boyd & Liverman 2008). Imidlertid kommer det klart frem at mekanismen er for fokusert på kostnadseffektivitet og savner fokus på de menneskelige dimensjonene. Skog er mer enn karbon, og uten anerkjennelse av de lokales rettigheter kan et slikt klimatiltak bli alt annet enn bærekraftig. I denne artikkelen vil jeg derfor diskutere karbonfangst i skog i Sør ut fra et menneskerettslig perspektiv basert på en empirisk undersøkelse av investeringene til det norske selskapet Green Resources AS i Tanzania som jeg sammenligner med prinsippene utarbeidet av Olivier De Schutter (De Schutter 2009; Refseth 2010).

Karbonskogen i Tanzania

Årsaken til at det er interessant og hensiktsmessig å studere investeringene til Green Resources, er at det er et norsk selskap med flere skogplantasjer sør for Sahara, og som blant annet driver med karbonfangst og -lagring i skog. Samtidig har deres prosjekter mottatt bred støtte fra den norske regjeringen, som har inngått en preliminær kontrakt med selskapet om kjøp av 400000 klimakvoter til en antatt verdi på mellom 10 til 15 millioner kroner (NTB 2009). Selskapet ble etablert i 1995 og er tidligere kjent som Fjordgløtt AS og Tree Farms AS. Målet med deres plantasjer er kommersiell skogproduksjon i samsvar med retningslinjene til the Forest Stewardship Council (FSC), noe som innebærer at de må oppfylle visse kriterier for hva FSC anser som god forvaltning av skog. Selskapet driver også med fornybar energi og produksjon av ulike skogprodukter, men ambisjonene skal helt fra starten av ha vært å drive med kvotehandel. For ved å etablere skogsplantasjer som en fornybar kilde av skogsmaterialer vil det også resultere i: (1) produksjon av karbonkreditter gjennom karbonfangst og -lagring i skog, og (2), en reduksjon av trusler mot naturlig skog. Dermed har deres plantasjer et potensial til å bli sertifiserte som CDM-prosjekter og selskapet kan dermed selge karbonkreditter til det globale karbonmarkedet.

Green Resources har flere ulike prosjekter i Afrika. Denne artikkelen vil fokusere på tre av deres største og eldste prosjekter i Tanzania, som drives av deres datterselskap Green Resources Ltd. Disse tre plantasjene befinner seg i de sørlige høylandsområdene i Tanzania, Iringa- og Morogoro-regionen, områder som er godt egnet for å plante skog på grunn av sitt våte og kjølige klima. Til sammen er de tre plantasjene i besittelse av cirka. 55 000 hektar jord som de ”leier” i 99 år fra seks ulike landsbyer gjennom den tanzanianske staten. De seks landsbyene får ingen økonomisk kompensasjon for å ha gitt bort jord, men mottar støtte fra Green Resources til ulike prosjekter i landsbyene og sysselsetting på et sted hvor det ellers er få slike muligheter og de fleste lever av landbruket. To av plantasjene søkte, men ble ikke godkjent som CDM-prosjekter på grunn av oppstart før 2000². Imidlertid er disse to plantasjene registrert under the Voluntary Carbon Standard (VCS) og de selger karbonkreditter på det frivillige markedet³. Den tredje plantasjen har nylig søkt og venter på godkjennelse av FN som CDM-prosjekt, sertifisering er ventet i løpet av året (2010).¨

Green Resources AS (da Tree Farms AS) og deres prosjekter er ved flere tilfeller blitt kritisert, og i 2000 ble de klandret for å være en form for nykolonialisme i to rapporter av Eraker (2000) og Stave (2000) for NorWatch og Framtiden i Våre Hender. I følge rapportene leide selskapet store jordområder for ”et slikk og ingenting” (Eraker 2000), mens lokale bønder sto i fare for å miste livsgrunnlaget sitt. Dessuten kom det fram at selskapet i lengre tid hadde unnlatt å betale lønninger til arbeiderne sine, samtidig som de selv tjente store penger på salg av klimakvoter (NorWatch 2000). Og bare så sent som i fjor (2009), var de i hardt vær igjen, da Naturvernforbundet kritiserte den norske regjeringen for å ha inngått en avtale med selskapet om kjøp av klimakvoter (Gaarder 2009; NTB 2009). De mente regjeringen burde være på vakt mot selskapet som hadde tvangsflyttet flere tusen mennesker. Regjeringen svarte med å vise til en ny og uavhengig rapport, skrevet av analyseselskapene Point Carbon og Perspectives (2008), og understrekte at avtalen kun ville bli gjennomført om prosjektene ble godkjente som CDM-prosjekter. Imidlertid karakteriserte rapporten prosjektene som ”høyrisiko” og mente at sjansen for CDM sertifisering var lav.

Green Resources investeringer og prinsipper for menneskerettigheter

På bakgrunn av dette, og den pågående debatten om CDM, ønsket jeg i min masteroppgave å gjøre en ny vurdering av selskapets prosjekter i Tanzania. Målet var å undersøke i hvilken grad disse prosjektene hadde noen innvirkning på landsbyenes tilgang og bruk av jord, samt den sosiale og økonomiske utviklingen. Gjennom en periode på tre måneder høsten 2009 besøkte jeg disse tre plantasjene og de seks landsbyene som hadde bidratt med jord. Her intervjuet jeg lokalbefolkningen i landsbyene, arbeidere, lokal- og distriktsmyndigheter, samt ulike representanter for Green Resources. Den påfølgende diskusjonen, som er basert på disse intervjuene og funnene i denne undersøkelsen, tar utgangspunkt i Olivier De Schutters (2009) prinsipper som jeg mener er et ypperlig rammeverk for å diskutere disse investeringene sett fra et menneskerettslig perspektiv.

Åpenhet og deltakelse

Prinsippet påpeker at forhandlinger om jord som leder til en investeringsavtale, bør ha forgått på en åpen måte med medvirkning fra lokalbefolkningen, hvis levebrød og tilgang til jord kan bli påvirket av investeringen. Det er mye usikkerhet knyttet til forhandlingene om jorden Green Resources i dag besitter, men etter samtaler med lokalbefolkningen, kan det virke som at de lokale har hatt liten medvirkning og ingen stemme i forhandlingene. Green Resources har fra 2000 eid et sagbruk i Sao Hill⁴, og hvorvidt de overtok jord tilknyttet dette sagbruket da de kjøpte det er usikkert. I tillegg overtok de jorden til et annet skogplantingsselskap, Escarpment Forest Company, som ble slått sammen med Green Resources i 2001. Disse skiftene av eierskap og navn har ført til en del forvirringer blant lokalbefolkningen. De har ment seg utelatt fra forhandlingsprosessene, ikke bare i oppstartsfasen i 1996/97, men også da selskapet nylig skaffet seg mer jord i området. I følge Tanzaniansk lov⁵ må landsbyrådet konsulteres, som igjen skal konsultere landsbyforsamlingen⁶. Green Resources hevder de har konsultert landsbyrådet, men landsbyforsamlingen har åpenbart ikke blitt konsultert, men bare informert i etterkant av avgjørelsen. Dette er også i strid med et av de viktigste dokumentene ved ønske om CDM sertifisering, the Project Design Document (PDD). Dette dokumentet skal blant annet inneholde en presentasjon av de lokales synspunkter på prosjektet og eventuelle innvendinger de måte ha. Misligholdet har blant annet ført til at jord som har vært viktig og nærmere hjemmene deres, har blitt leid ut. Flere av de lokale påpekte også at om de hadde blitt konsultert, kunne de ha gitt landsbyrådet bedre informasjon om hvilke deler av landsbyen som var best å leie ut om de først skulle ta denne avgjørelsen.

Fritt og forhåndsinformert samtykke

Investeringer som fører til at mennesker må flytte på seg, må ha forgått i fritt og forhåndsinformert samtykke med den berørte lokalbefolkningen. Dette betyr at lokalbefolkningen skal kunne gi sitt frie samtykke til prosjektet uten ytre press eller begrensninger i personlig handlefrihet, samt en reel mulighet til å reservere seg fra å delta i prosjektet før det realiseres. For å kunne gjøre dette, er det viktig at de berørte får tilstrekkelig og forståelig informasjon om deres deltakelse i prosjektet. Dette er spesielt viktig for å beskytte lokalbefolkningen, som historisk sett har vært diskriminert og/eller marginalisert. I de områdene i Tanzania hvor Green Resources har overtatt jord, har det generelt vært en mangel på informert samtykke, noe som har skapt forvirring og negative konsekvenser for de lokale bøndene. Til tross for at rapportene i 2000 påsto at flere tusen mennesker hadde blitt tvangsflyttet som følge av Green Resources sine prosjekter, ble jeg ikke møtt med lignende historier. I det gjeldende området har få mennesker vært nødt til å flytte på seg som følge av prosjektene til Green Resources, og dette har ikke vært et stort problem. Det et registrert tilfelle av tvangsflytting fra Uchindile Forest Plantation. Det er ukjent hvor mange mennesker det her er snakk om, men etter som jeg har forstått, har disse blitt kompensert og tilbudt arbeid i plantasjen. Imidlertid er det usikkert hvorvidt disse menneskene ble informert i forkant og om de hadde noen innflytelse på avgjørelsen.

Myndighetenes forpliktelser

Det tredje prinsippet angår vertslandets myndigheter og deres forpliktelser til å beskytte sine innbyggere og deres tilgang på jord gjennom lover og retningslinjer. Jord i Tanzania eies av staten, og mesteparten av innbyggerne har gjennom sedvanerett tilgang på jord. Under kolonitiden, og inntil nylig, var det myndighetene som forvaltet og administrerte all jord i Tanzania. Etter de nye nasjonale retningslinjene for jord fra 1995 (URT 1997) ble jord delt opp i tre kategorier⁷. En av kategoriene er jord innenfor landsbyer som nå forvaltes og administreres av landsbyrådene under the Village Land Act no.5 of 1999. Utenlandske investorer kan ikke leie jord som faller under denne kategorien. Derfor må jorden først konverteres til ”General Land”, som forvaltes og administreres av staten. Det betyr at etter en landsby har gitt bort jord og jorden er blitt konvertert til ”General land”,er jorden tapt for alltid. Green Resources ervervet mesteparten av sin jord før the Village Land Act ble iverksatt i 2001, og på det tidspunktet var det ingen krav om å konsultere landsbyene. Imidlertid har heller ikke nylige forhandlinger av jord blitt gjennomført i konsultasjon med landsbyforsamlingen, kun med landsbyrådet som nevnt tidligere. Dessverre er kunnskapen om loven lav blant lokalbefolkningen, og grunnlaget for å ta denne typen avgjørelser er ikke til stede. Dette har ført til negative konsekvenser for mange små bønder, noe Green Resources kunne ha avverget ved å ha gjennomført en grundigere konsekvensvurdering i forkant av forhandlingene.

Fordeling av goder

Det fjerde prinsippet gjelder fordeling av godene og kontraktsinngåelse. Lokalebefolkningen bør være de som drar størst nytte av et slikt investeringsprosjekt, og kontrakter som sikrere en fordeling av godene til folk lokalt bør bli prioritert. Dette er også en viktig del av CDM og målet om bærekraftig utvikling. Lokalbefolkningen rundt Green Resources sine plantasjer har mottatt flere goder fra prosjektene, blant annet utbedret infrastruktur, støtte til ulike prosjekter i landsbyene og ikke minst muligheter til sysselsetting. I tillegg har selskapet lovet at de respektive landsbyene skal få 10 prosent av bruttoinntektene fra salget av karbonkredittene (GR 2009). Imidlertid finns det ingen kontrakter på dette, verken for den generelle støtten eller inntektene fra karbonsalget. Mye av årsaken til at landsbyrådet ville gi jord til Green Resources, var løftene om støtte til lokale prosjekter og arbeidsmuligheter, men lite av dette har blitt oppfylt. I samtaler med representanter fra Green Resources ble jeg fortalt at årsaken til at det ikke fantes noen kontrakter, var at de ikke hadde lovet noe, men at de ville gjøre så godt de kunne basert på den økonomiske situasjonen til selskapet. Likevel har lokalbefolkningen fått inntrykk av at blant annet støtte til ulike prosjekter i landsbyene og bedre tilgang til vann, var noe selskapet hadde lovet. De var derfor veldig skuffet da lite er blitt gjennomført. For eksempel lovte Green Resources i 2005 å bygge 7 klasserom i en av landsbyene, i 2009 var kun 4 av disse ferdige. Da de ikke har noen kontrakter, har de heller ingenting å vise til for å holde de ansvarlig. Om selskapet ikke har til hensikt i å forplikte seg til å hjelpe de lokale landsbyene, men bare gi støtte der det passer seg for dem, faller de etter min mening utenfor mekanismens mål og bør på bakgrunn av dette ikke få CDM sertifisering.

Fattigdomsbekjempelse

Prinsippet dreier seg om å tilby sysselsetting i prosjektet og å drive på en arbeidsintensiv måte som et ledd i å bekjempe fattigdom. Dette er noe Green Resources gjør, men hvorvidt dette er på grunn av fattigdomsbekjempelse eller tilgang på billig arbeidskraft, kan man bare spekulere i. Skogplanting er sesong basert og behovet for ansatte er større i visse deler av året enn andre. Dermed er tilbudet om sysselsetting usikkert da de færreste får tilbud om fast stilling, og visse er ansatt kun uker eller måneder i året. De flest jobber også uten kontrakter, spesielt de som jobber midlertidig. Lønnen er heller ikke tilfredsstillende og dekker knapt det nødvendigste. I følge fagforeningen arbeiderne tilhører, Tanzanian Plantation and Agriculture Workers Union (TPAWU), er heller ikke lønnen i overensstemmelse med minimumslønnen for skogarbeidere. Minstelønnen bør være på 100,000 tzs/mnd⁸, men på det nåværende tidspunkt er minstelønnen som de fleste får 2500 tzs/dagen eller 65,000 tzs/mnd.  Dette var også et aspekt selskapet ble kritisert for i rapporten lagt fram for Finansdepartementet, og som de på det tidspunktet lovte å rette opp uten forsinkelser (Point Carbon & Perspectives 2008). Dette ble tydeligvis ikke tatt til etterretning, da arbeiderne over et år senere har den samme lønnen. Da Green Resources ble konfrontert med dette, påsto de at det ikke er økonomisk forsvarlig på det nåværende tidspunkt å betale ut en høyere lønn basert på det de mener er et for lavt produksjonsnivå. Imidlertid faller ikke kravet om å følge minimumslønnen bort av den grunn, da dette er påkrevd i følge tanzaniansk arbeidslov.

Hensyn til miljøet

Det sjette prinsippet er opptatt av hensyn til miljøet og at investeringer ikke fører til økte klimautslipp, utarming av jordsmonnet, -vannreserver eller lignende. Det fortoner seg som om Green Resources har bedre kontroll på hensynet til miljøet enn på hensynet til den sosiale og økonomiske påvirkningen prosjektene deres har. Plantasjene er avsidesliggende, trærne plantes på gressmark og vannes naturlig av regnet. Likevel savner Green Resources bevis på at det ikke fantes skog i området da de startet opp. Derfor er det usikkert om noe skog ble ryddet bort for å plante ny. Imidlertid vitner historier fra lokalbefolkningen om at det ikke har vært spesielt mye skog i området siden midten av 1970-tallet. Mulighetene for Green Resources prosjekter til å bli CDM sertifisert er likevel usikre, da dette er noe som må bevises. Samtidig er det vanskelig å si hva en monokultur kan gjøre med det lokale miljøet og hvilke virkninger disse prosjektene har for blant annet vannreserve på lang sikt.

Kontraktsinngåelse

Det syvende prinsippet gjenopptar mer grundig punktet om kontraktsinngåelse under prinsipp fire. I følge prinsippet bør investorenes forpliktelser være definert i kontrakter gjennom klare termer. Kontrakten bør ikke bare inkludere forpliktelser i form av monetære betingelser, men også andre forpliktelser for å sikre en forsvarlig og langsiktig investering. Dessuten bør kontrakten også inkludere sanksjoner i tilfelle investor vegrer å følge kontrakten. Som nevnt tidligere, er det en mangel på kontrakter, både når det gjelder støtten til lokalbefolkningen og arbeidskontrakter. Dermed er det ingenting å forholde seg til, og heller ikke noe å håndheve. En av de seks landsbyene jeg besøkte, Uchindile, hadde en kontrakt datert 2005 (prosjektet startet i 1997) med noen av løftene. Green Resources har nylig søkt, og fått innvilget, mer jord fra denne landsbyen, på tross av at denne kontrakten enda ikke er oppfylt. At de ikke har tilstrekkelige kontrakter, kan anses som utnyttelse av mennesker som har mangel på forretningskunnskap, og som tydelig lever under så fattige kår at "alt er bedre enn ingenting". Samtidig er det mange som ikke kan verken lese eller skrive, og er fortrolig med muntlige kontrakter og har tiltro til disse.

Retten til mat

Prinsipp åtte og ni angår rettigheten til mat, og at investeringen ikke skal redusere matsikkerheten til lokalbefolkningen. Prinsipp åtte foreslår en ordning der investor gir støtte til de lokale bøndene for å øke deres produktivitet og for å unngå tap i deres inntekter som følge av investeringen. Samtidig fremhever prinsipp ni behov for en vurdering av investeringens virkning på rettigheten til mat i forkant av forhandlingene. Etter min kunnskap har ikke Green Resources en slik ordning med de lokale bøndene, og en lignende vurdering som fremhevet av prinsipp ni, er ikke blitt gjennomført. Imidlertid har de lokale bøndene økt sin produktivitet som følge av Green Resources investeringer, og har dermed fått økte inntekter. De har fått bedre tilgang til ulike markeder på grunn av veiene Green Resources har bygd, og de andre i landsbyen har råd til å kjøpe fra dem, da de har en inntekt fra å jobbe i selskapet. Tidligere drev alle med det samme, og kjøpekraften var lav. Imidlertid er dette en tilfeldig og ikke planlagt virkning. En ordning som sikrer at dette fortsetter som en positiv utvikling, kunne bidratt til at Green Resources sine prosjekter blir mer bærekraftige på lang sikt og også sikrer de omkringliggende landsbyenes livsgrunnlag.

Lokale jordrettigheter

Prinsipp ti minner om at de lokale har spesifikke rettigheter til jord, og at disse er beskyttet gjennom internasjonale lover som ILO-konvensjon nr.169. Dermed bør myndighetene konsultere og samarbeide med lokalbefolkningen slik at de oppnår deres informerte samtykke før de godkjenner en investering som den Green Resources har gjort. Som nevnt tidligere, har ikke lokalbefolkningen blitt nøye konsultert. Likevel fikk jeg ikke kjennskap til noen alvorlige tilfeller der de lokale har blitt frarøvet sin jord eller tilgang til jord eller andre ressurser. Imidlertid er dette et problem som kan oppstå i framtiden, når behovet for jord blant de lokale vokser og de ikke har mer jord igjen å dyrke. Green Resources har en leieperiode på 99 år, og myndighetene har liten rett til å oppheve en slik avtale. Det som også er viktig å merke seg er at jorden er blitt re-klassifisert fra ”village land” til ”general land”, noe som medfører at landsbyene uansett ikke får tilbake jorden etter 99 år. Jorden er tapt for alltid, og Staten er nå eier. Dette kan føre til både jord- og matmangel blant lokalbefolkningen.

Arbeidsrettigheter

Det siste, og ellevte, prinsippet gjelder prosjektets arbeidere og deres rettigheter. Investor bør sørge for at de ansattes menneske- og arbeidsrettigheter følges i overensstemmelse med ILO. Tanzania har ratifisert alle de åtte fundamentale prinsippene i ILOs arbeidskonvensjon (ILO 2004) og det selskap som ikke oppfyller disse bryter internasjonale og nasjonale lover. I tillegg må investorer følge den tanzanianske arbeidsloven og eventuelt andre retningslinjer som gjør seg gjeldende i det enkelte feltet. I dette tilfellet må Green Resources følge retningslinjene til the Climate, Community and Biodiversity Standard (CCBA) og the Forest Stewardship Council (FSC) som de har sertifisering fra etter undersøkelser av disse organisasjonenes egne konsulenter. Imidlertid viste egne undersøkelser flere viktige mangler. Blant annet manglet flere av de ansette tilstrekkelig med arbeidstøy og -utstyr, som i følge ILOs retningslinjer og FSCs standard er et krav. Dette kan være helseskadelig i visse tilfeller, samt at det ødelegger deres eget tøy. Green Resources mente selv at det ikke var forsvarlig å gi arbeidstøy til alle da flere kun jobbet midlertidig, samt at det ikke var hygienisk at de ansatte delte. Når det gjelder tanzaniansk arbeidslov, er Green Resources stort sett på trygg grunn. Likevel er det et par tilfeller av brudd som Green Resources bør etterkomme snarest, blant annet når det gjelder avlønning. Dessverre er ikke mange organiserte, og de har liten kjennskap til sine rettigheter. Det har vært representanter fra fagforeningen (TPAWU) rundt på plantasjene, men det tar tid å få arbeiderne til å forstå fordelene av å være organisert. Dette er ikke Green Resources sak, men i lys av at de fleste er ansatt korte perioder av året, bør de ha både tilfredsstillende lønn og kontrakter.

Menneskerettigheter: Nøkkelen til en bærekraftig utvikling?

Ved å sammenligne de empiriske undersøkelsene av investeringene til Green Resources med prisnippene utarbeidet av Olivier De Schutter, kan man se at disse prosjektene ikke er spesielt bærekraftige, og ikke tar mye hensyn til premissene til de hvis levebrød og tilgang på jord og ressurser står på spill. Hvorvidt dette kun gjelder Green Resources prosjekter eller om dette er et problem blant CDM-prosjekter generelt er usikkert, men mye av dette skyldes nok i stor grad den institusjonelle designen av mekanismen og måten den er styrt på. På nåværende tidspunkt er det vertslandet selv som definerer en bærekraftig utvikling, noe som dessverre i mange tilfeller har ført til for lave krav fra utviklingsland som er mer opptatt av å fylle på statskassen enn å møte de lokale prioriteringene fra bønder. Dermed stilles det et større krav til den enkelte investors integritet og kjøperne av deres produkter eller tjenester. Dette har gitt opphav til en rekke frivillige standarder og retningslinjer som the Climate, Community and Biodiversity Standard (CCBA) og FSC. Disse er likevel ikke tilstrekkelige for å sikre lokale prioriteringer, da de som oftest kommer inn på et senere stadium i prosjektsyklusen. Derimot kan prinsipper som de som er foreslått av Olivier De Schutter, være med å bidra på en positiv måte og bli integrert i mekanismens krav om en bærekraftig utvikling. I tillegg vil det nok også være behov for et objektivt organ som kan påse at prinsippene, eller mekanismens krav, etterfølges.

Green Resources har oppfylt de fleste av prinsippene, men har mislyktes på kanskje de mest kritiske punktene som deltagelse, informert samtykke og arbeidsrettigheter. Det er også etisk problematisk at Green Resources sine prosjekter risikerer jordrettighetene til lokalbefolkningen, som kan føre til både jord- og matmangel blant de lokale bøndene. Likevel virker det ikke som Green Resources er alene om å mislykkes på disse punktene. Dette er et gjennomgående problem blant denne typen prosjekter. Boyd (2009) hevder at årsaken til dette ikke bare er den institusjonelle designen på mekanismen, men også mangel på kommunikasjon og samspill mellom investor og lokale bønder. For at denne typen prosjekter skal lykkes, er samspillet med lokalbefolkningen kritisk. Dette er en opplevelse jeg selv sitter igjen med etter besøket i Tanzania, og jeg mener bestemt at flere av problemene jeg observerte kunne ha blitt løst om kommunikasjonen hadde vært tilfredsstillende, og at det hadde vært mer åpenhet. Dermed kan det virke som at Green Resources i sin streben etter å oppnå økonomiske resultater, har glemt sine viktigste nøkkelspillere, nemlig lokalbefolkningen. Dette på tross av at representanter fra ledelsen i Green Resources ved flere anledninger poengterte for meg hvor viktig lokalbefolkningen var.

For det er viktig å huske, at på tross av den globale rammen for karbonfangstprosjekter er den lokale innsatsen størst. Det er på lokalbefolkningens bekostning at slike prosjekter kan realiseres, og at vi i Nord kan ”redusere” våre klimautslipp. Av den grunn bør også de fleste av fordelene komme lokalbefolkningen til gode. På det nåværende tidspunktet er det slik at lokalbefolkningen som er involvert i å gi jord til Green Resources prosjekter, er taperne. De har gitt bort jord mot tomme løfter og har ingen kontrakter som kan holde selskapet ansvarlige. Forhåpentligvis er dette noe Green Resources snarlig vil etterkomme. Dette kan også være en lærdom for andre investorer og ikke minst for politikere som er formet av den globale retorikken om at karbonfangst og -lagring er en vinn-vinn løsning. Ingen kan spå om framtiden, men trolig er en reform av den grønne utviklingsmekanismen underveis ettersom vi snart nærmere oss 2012 og slutten på forpliktelsesperioden til Kyotoprotokollen. Forhåpentligvis vil en fremtidig design av mekanismen være basert mer på premissene til de fattigste i samfunnet, og bedre inkludere de lokale prioriteringene, som kan bli integrert i nåværende prosjekter.

Referanser

Bavu, I., Haugen, R., Lilja, G., Ndulu, B. J., Refsdal, T. & Skjønsberg, E. (1983). Evaluation of Sao Hill Sawmill. Evaluation report 3/1983. Oslo: Norwegian Agency for Development (NORAD). 214 s.

Benjaminsen, T. A. & Bryceson, I. (2009). Klimakolonialismen. Dagbladet (28.01.09). Tilgjengelig fra: http://www.dagbladet.no/kultur/2009/01/28/563545.html (lest 4 February 2009).

Blindheim, A. M. (2010). Kaller norsk klimapolitikk for rene fantasier. Dagbladet (22.06.2010). Tilgjengelig fra: http://www.dagbladet.no/2010/06/22/nyheter/miljo/klima/james_hansen/nasa/12231587/ (lest 23.juni 2010).

Boyd, E. & Liverman, D. (2008). CDM, development and ethics. I: Fenhann, J. & Olsen, K. H. (red.). A reformed CDM - including new mechanisms for sustainable development: UNEP Risø Centre, Danmark. 47-59 s.

Boyd, E. (2009). Governing the Clean Development Mechanism: global rhetoric versus local realities in carbon sequestration projects. Environment and Planning A, 41 (10): 2380-2395.

De Schutter, O. (2009). Large-scale land acquisitions and leases: A set of minimum principles and measures to address the human rights challenge. Addendum to the Report of the Special Rapporteur on the right to food: 18. Tilgjengelig fra: http://www.srfood.org/images/stories/pdf/officialreports/20100305_a-hrc-13-33-add2_land-principles_en.pdf (lest 14 April 2010).

Eraker, H. (2000). Keiserens nye trær - om norske treplantasjer, CO2-kvoter og nykolonialisme i Uganda. 28. Tilgjengelig fra: http://www.norwatch.no/rapporter.html.

Gaarder, P. A. (2009). Klimaprosjekt på billigtomt: Norwatch. Tilgjengelig fra: http://www.norwatch.no/200906051302/tree-farms/tanzania/klimaprosjekt-pa-billigtomt.html (lest 5 June 2009).

GR. (2009). (Green Resources AS) Annual Report 2008 (Company report 2009). Oslo/London. 72 s.

ILO. (2004). The International Labour Organization's Fundamental Conventions. 81. Tilgjengelig fra: http://www.ilo.org/wcmsp5/groups/public/---ed_norm/---declaration/documents/publication/wcms_095895.pdf (lest 5.juli 2010).

NorWatch. (2000). Ny rapport om norske "karbonplantasjer" i Tanzania: Trær til besvær. Norwatch nyhetsbrev nr.8/00. Tilgjengelig fra: http://www.norwatch.no/20000815722/tree-farms/tanzania/ny-rapport-om-norske-karbonplantasjer-i-tanzania-trar-til-besvar.html.

NTB. (2009). Regjeringen kjøper klimakvoter av Røkke-selskap. Dagbladet (03.06.2009). Tilgjengelig fra: http://www.dagbladet.no/2009/06/03/nyheter/innenriks/utenriks/miljo/klima/6532988/ (lest 3.juni 2009).

Point Carbon & Perspectives. (2008). CDM Due Diligence. Idete Reforestation Project in Tanzania. (Prepared for the Ministry of Finance, Norway). Oslo & Gockhausen. 45 s.

Refseth, T. (2010). Norwegian Carbon Plantations in Tanzania: Towards Sustainable Development? Ås: Norwegian University of Life Sciences, Noragric. 113 s.

Regjeringen. (2010). Regjeringens klima- og skogprosjekt (Bakgrunnsdokument). Miljøverndepartementet. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/ (lest 2.august 2010).

Sjur, H. (2009). Kappløp om Afrika. Årgang: 2009-2010, 3 utg. I: Windheim, I. (red.). Hvor hender det? Oslo: NUPI. Tilgjengelig fra: http://hvorhenderdet.nupi.no/Artikler/2009-2010/Kapploep-om-Afrika/(part)/1 (lest 13.august 2010).

Spash, C. L. (2009). The Brave New World of Carbon Trading. MPRA Paper No. 19114: University Library of Munich, Germany. 48 s.

Stave, J. (2000). Trær til Besvær - om norske "karbonplantasjer" i Tanzania. 23. Tilgjengelig fra: http://www.norwatch.no/rapporter.html.

Taiyab, N. (2006). Exploring the market for voluntary carbon offsets. London: International Institute for Environment and Development (IIED). 42 s.

UNFCCC. (1998). THE KYOTO PROTOCOL TO THE UNITED NATIONS FRAMEWORK CONVENTION ON CLIMATE CHANGE. 21 s.

URT. (1997). National Land Policy. The Ministry of Lands and Human Settlements. Dar es Salaam, Tanzania: Available from: http://www.tzonline.org/pdf/nationallandpolicy.pdf.

URT. (2007). Clean Development Mechanism (CDM): A National Implementation Guide. For The Vice President's Office. Dar es Saalam: Prepared by the Environmental Protection and Managment Services (EPMS). 79 s.

Utviklingsfondet. (2010). Land grab:Global jakt etter matjord. Oslo. Tilgjengelig fra: http://www.utviklingsfondet.no/Utviklingsfondet_-_forsiden/Temaer_vi_jobber_med/Landgrabbing/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=2422 (lest 14.august 2010).

Sluttnoter