Naturbruk i Kautokeino i et kulturhistorisk lys

Jan Åge Riseth, Norut Tromsø/Samisk Høgskole
Jan Idar Solbakken, Samisk Høgskole

---

Samisk Høgskole gjennomførte høsten 2008, på oppdrag fra Fylkesmannen i Finnmark, en konsekvensutredning om såkalt lokalt bruk av foreslåtte verneområder i Kautokeino kommune (Riseth et al. 2010). Vi ble overrasket over omfanget og allsidigheten i bruken. Dette er interessante funn fordi det som ellers kommer fram om Finnmarksvidda i norsk offentlighet stort sett dreier seg om to forhold; reindriftas belastning av lavbeitene, og annen naturslitasje som følge av barmarkskjøring med terrengkjøretøyer. Oppslagene er gjerne sensasjonelle og etterretteligheten er variabel.

Kulturhistoriske hovedlinjer i naturbruken

Vi synes det er viktig å få fram at dagens utmarksbruk inngår i en kulturhistorisk kontinuitet og at forbindelsen til det tradisjonelle livbergingssamfunnet er sterkere enn de fleste aner. Høsting av utmarka er fortsatt en viktig del av livsgrunnlaget for de fleste av innbyggerne i Kautokeino. For å forstå dette er det nødvendig med en viss innsikt i Finnmarksviddas kulturhistorie. Før vi presenterer dagens øyeblikksbilde, skal vi derfor ga i gjennom hovedlinjene i naturbruken basert på litteraturstudiet som inngikk i utredningen vår.

Fra veidekultur til reinnomadisme og viddegårdsbruk

Ifølge etnografen Ørnulv Vorren (1978) var bosetninga i hele Sápmi, det samiske bosettingsområdet, opprinnelig bestemt av veidekulturens tilpasning til landskapet og dets ressursenheter. Veidekulturens økonomiske basis var primært vilt- og fiskeressurser. De sentrale elementene i veidesamfunnene var vassdragene; på grunn av fiskeressurser, transportmuligheter sommer og vinter, og skogen i dalene med ressurser i både vekster og dyreliv. Høydedrag og vannskiller var naturlige grenser mellom de ulike lokalsamfunnene (siidaer). Vorren angir videre at fisket, villreinfangsten og pelsdyrfangsten var hjørnesteiner i fangstsamfunnene på Finnmarksvidda, men at økende handel på 1500–1600 tallet ”gjør pelsdyrfangsten stadig viktigere samtidig som der blir en altfor sterk belastning på villreinressursene” (op.cit.:153).

Den totale ressursbelastningen ble for stor, og det ble de små tamreinhjordene som la grunnlag for en ny viktig økonomisk ressurs; reinnomadismen. Reinnomadismen innebærer at tamreinhjorden er grunnlaget for økonomien og er basert på en livsform der familiene følger sine reinflokker året rundt og knytter sine aktiviteter til den. Utviklingen av reinnomadismen er dokumentert fra midten av 1600-tallet og utover. En del av de opprinnelige veidesamefamilier ble ikke nomader. De fortsatte å utnytte sine gamle siidaområder, mens nomadene kom dit med sine hjorder om vinteren. En del av de som prøvde seg som nomader mislyktes dessuten og kom tilbake og gjenopptok fangsten. I begynnelsen av 1700-årene hadde innvandringen til innlandssiidaene av finner fra Tornedalen tatt til. Denne økte utover 1700-tallet. Finnene brakte med seg feavlen som ble en vesentlig faktor for utviklingen av bosetningen og næringsutøvelsen.

Juristen Geir Hågvar (2006) har studert den samiske rettsdannelse i indre Finnmark. Han spør hvor vi finner den befolkningen som ikke ble nomader etter veidesiidaens oppløsning, eller senere gikk ut av nomadismen. Han svarer selv:

”Blikket faller da på mindre bygdesamfunn som forble knyttet til vassdragene og hvor en stadig mer bofast befolkning livnærte seg av det naturen kunne gi: vilt, fisk, bær, gjerne kombinert med litt husdyrhold og noen  rein   i flyttsamenes hjord. Utmarksnæringer er ikke noe godt utrykk for denne naturtilpasningen, for dyrkingen av jorden behøvde ikke være drevet så langt at skillet innmark-utmark ble viktig. Det vesentlige var kombinasjonsdriften, og at man fant en helhet som ga livsgrunnlag. Det samiske ord birget, berge seg, klare seg, sier det som her trengs, og at vi står overfor en selvbergingsøkonomi som på sin måte må ha vært rettsskapende i naturbruken” (Hågvar 2006:276).

Begrepet birget, som introduseres her, står sentralt i samisk økonomisk forståelse, og har fortsatt stor betydning. Samme forfatter angir videre at den ordinære faste bosetting i innlandet fra 1700 og 1800-tallet var basert på et viddegårdsbruk med utslåtter og til dels uten nevneverdig dyrking av jorden, og at det krevde minst en ku og noen sauer/geiter pr. husstand sterkt støttet av fiske og fangst, bærplukking og en andel i reindriften; et antall trekkrein og nisterein voktet i en flyttesamehjord. Hågvar beskriver de fastboendes næringstilpasning som femgrenet fra 1800-tallet og over til midten på 1900-tallet. Det er kontinuitet tilbake til veidesamfunnet og forbindelse mellom bofaste samer og reindriftssamer. Allsidigheten i de fastboendes næringsgrunnlag helt opp mot våre dager er tydelig. Det femgrenete næringsmønsteret omfatter både husdyrhold, fiske og fangst, bærplukking samt en andel i reindrifta. Hågvar framhever at reindriftssamene og de bofaste, dálon, representerer to forskjellige, men kompletterende utviklingslinjer i det Vorren kalte veidekulturens differensiering:

”Mens reinsamen utviklet reinholdet og ble helnomade, investerte hans bofaste verde¹ sin allsidighet inn i kombinasjonsdriften med alle de mulighter som en forankring til stedet gav. Slik støttet de også hverandre, og beholdt som en fellesarv noe av veidingen, fangsten” (Hågvar 2006:277).

Elina Helander har gitt en utdypende forklaring av substantivformen til begrepet birget:

Birgejupmi, det at man klarer seg eller at man har tilstrekkelig til sitt livsopphold. Begrepet er knyttet til økonomisk mangesysleri, samiske kombinasjonsnæringer og selvforsyning. Selv om mange opplever at naturen (bl.a. av staten) i dag tillegges verdier som går foran lokal-befolkningens verdier og interesser anses det fortsatt som viktig at man kan birget (klare seg). Det at man kan hente mat for livsopphold fra sitt miljø henger sammen med birgejupmi. Variasjonen i matvaner henger sammen med tilgangen på ressurser. For at alle i respektive samiske lokalsamfunn skal kunne oppnå birgejupmi så har man av tradisjon (alders tids bruk) organisert og regulert tilgangen til og fordelingen av ressursene (Helander 2004:58, vår oversettelse).

Utover det konkrete betydningsinnholdet om å klare seg gjennom å basere seg på et flertall kilder til livsopphold, er det også verdt å merke seg at begrepet er verdiladet. Å klare seg på denne måten er en tradisjonell samisk verdi.

Figur 1. Bygda Goahteluoppal. Foto: Fylkesmannen i Finnmark.

Meahcciog Báiki

Det helt sentrale begrepet for områder som på norsk ville bli kalt utmark er meahcci (Schanche, 2002). ”Meahcci kan inkludere tundra, vidde, fjell og skog. Informanter i Kautokeino utrykker at det er det landskapet du kommer til når du forlater hjemmet og bygda” (op. cit:163, vår utheving), og den spesifiseres begrepsmessig i forhold til den konkrete bruken man gjør av ressursene. Dette kommer også til utrykk nårordet i sammensetninger knyttes til ulike ressurser:

• luomemeahcci (hvor man plukker molter)
• guollemeahcci (hvor man fisker)
• muorrameahcci (hvor man hogger ved)

Schanches fastboende informanter konkretiserer begrepet slik: 

Meahcci starter når man har gått over noen åser og husene er ute av synet. Når du sier at du skal til meahcci, da må du være borte minst en natt, ellers har du ikke vært i meahcci Der, i selve spiskammeret for avsidesliggende bygder, finner du alt du behøver: gress, ved, bær, reinlav, fisk, ryper osv…Meahcci er aldri tom, det er helt sikkert. Det ligger i blodet at vi må til mehcci (op.cit.: 166).

Mens den norske motsatsen til utmark er innmark, så er den samiske motsatsen til meahcci; báiki som bl.a. betyr bosted, tilholdssted, gård og hjem. For reindriftssamer i Kautokeino betegner báiki familieteltet med alt utstyr og alle tilhørende innretninger. For fastboende er báiki ”gårdsrommet med bygninger og også nærområdet med enger og hauger” (Schanche, 2002:166). For reindriftssamene varier hva som er báiki og meahcci, med hvor man til enhver tid oppholder seg:

Boplassen, báikesadji, og de nærmeste omgivelsene rundt den er báiki, og det som er utenfor denne sirkelen er meahcci. Når du flytter boplassen, blir det som var báiki igjen til meahcci, og en ny del av den som var meahcci blir igjen til báiki (op.cit.: 164).

Heller ikke for de fastboende er det en klar avgrensning mellom kultur- og naturlandskap. Bruken og høstingen av meahcci var både allsidig og omfattende, og også kvinnenes ansvarsområde var stort. Av dette ser vi at Vorrens sammenlikning med fiskerbøndene ved kysten er høyst relevant.

Tidligere leder av Sámi bivdo- ja meahcástansearvi (SBMS, Samisk fangst- og utmarksforening) Johan Henrik Buljo har også presentert en skisse av dálons tradisjonelle bruksmønster fram til moderniseringen som kompletterer Schanches framstilling over gjennom å beskrive nærmere hvilke aktiviteter som foregikk til hvilke årstider. Foruten den sesongmessige utnyttelsen skal vi merke oss to andre poenger. For det første, inntil for vel 40 år siden disponerte dálomsamene meahcci alene i barmarksperioden rent næringsmessig. For det andre, de hadde også en velfungerende ressursfordeling med balanse mellom kollektiv og individuell (familiemessig) bruk. Hågvar (2006) har utdypet dette med å vise til at den kollektive bruken var bruk som var fordelt mellom ulike bygder. Hågvar viser også til at Ressursutvalget (NOU 1978:18) har dokumentert tilsvarende andre steder i indre Finnmark og oppsummerer videre at de fellestrekk han har funnet for sedvanemønstrene i bygdene Masi, Láhppoluoppal og Siebe, finner man i stor grad også igjen i grender som Økseidet og Áidejávri. Forfatteren karakteriserer bruksmønsteret han har analysert som ”naturalhusholdets eller livbergingssamfunnets rettsorden på Finnmarksvidda (Hågvar 2006:293).  Forfatteren påpeker at samvirket mellom fastboende og reinnomader gjennom verdde-institusjonen er et grunnleggende element i denne rettsordenen. Andre vesentlige elementer i dette sedvanemønsteret er at:

hver bygd har sitt tradisjonelle bruksområde (som kan være overlappe hverandre, ikke bare i rom men også i tid og ressursspesifikt) hvor også reindriftssamene har rettigheter. Spesielt i Láhppoluoppal er den historiske forbindelsen tilbake til veidesamfunnet tydelig. Dette bekreftes også av Helander (2004) i hennes undersøkelse fra Tana
inndeling i familieområder, særlig for notfiske og rypefangst, gjerne betegnet som en førsterett (op. cit.)

Selv om dette sedvanemønsteret er svekket av de endringene som har skjedd i løpet av de siste tiårene, er det fortsatt til stede. Nåtidens fastboende er for eksempel vant til bærplukking på et visst område som etter sedvanen tilhørte gården.  Forbindelsen med historia angis av Keskitalo (1998:905) at jo ”lenger borte fra kirkestedet en gård var, jo større andel av den årlige inntekten kom fra utmarksnæringen. I våre dager er det mest fiske – og multeplukking”. Mønsteret ligger heller ikke lenger tilbake i tid enn at mange husker hvordan det har vært. Dette er derfor et godt utgangspunkt for å realisere Finnmarkslovens intensjoner.

Figur 2. Tradisjonelt granfiske. Foto: Samisk Høgskole.

Modernisering og kolonisering

I en utredning for Samerettsutvalget oppsummerer Hans Prestbakmo (1994) at utnyttinga av utmarksressursene i indre Finnmark var intens fram til ca. 1950. Etter den tid har utnyttinga avtatt sterkt for enkelte ressurser, mens andre ressurser utnyttes like sterkt i næringsøyemed og i konkurranse med rekreasjonsbruk. Samtidig har allmennheten større adgang til utmarksressursene i Finnmark enn andre steder i Norge. Johan Henrik Buljo (2008) trekker fram tre endringer som har hatt stor betydning i å begrense dagens bruk for dálon-samene. Den første er helårs bilvei, den andre er åpningen av områdene ikke bare for finnmarkinger og andre nordmenn, men også for utlendinger, og den tredje er begrensingene på motorisert ferdsel:

”Så kom bilveien. Bilveien førte til at det kom andre folk til våre landområder og våre vann; de områdene som vi så som våre egne. De nye folkene tok ikke hensyn til vårt fordelingssystem. De dro dit det passet dem, for å fiske eller plukke bær. Da helårsveien kom, begynte flyttsamene å være i innlandet i barmarkstida. De kjente heller ikke til vårt fordelingssystem. Slik ble vårt fordelingssystem ødelagt litt etter litt.

Så vedtar myndighetene en ny forskrift som åpnet vår meahcci for utledninger og andre; 5kms-grensen. Andre utnytter våre myrer og vann, de vi så som våre, og vi ble trengt bort. Nå har FeFo også åpnet de andre områdene for andre.

Motorferdselloven forbyr å utøve viktige deler av vår tradisjonelle daglige meahccisteapmi. Når reinen er borte kan vi ikke dra å fiske for 1. juli. Da begynner det å vokse gress. Fisket bør startes før St. Hans. Uten transportmidler kommer man ikke langt med båt, not, nehlut og bær. Slik er situasjonen er i dag” (Buljo, 2008:1).

Dálonsamene hadde meahcci næringsmessig for seg selv hele barmarksperioden inntil bilveien kom. Reindriftssamene var ved kysten hele perioden, og mangelen på vei gjorde områdene utilgjengelig for andre enn de fastboende. I barmarksperioden var landskapet under dálonsamenes kontroll og forvaltning (”Bievlaeatnamis ledje de eatnamat dušše dálusámiid geahčus ja anus” (Buljo, 2008:1)). Dette var et velfungerende system inntil for fire tiår siden, som senere er blitt gradvis underminert Elina Helander (2004) fra Tana beskriver tilsvarende at samene anser at de har hatt en indre autonomi i forhold til staten og at man blir fratatt den indre styringen. I likhet med Buljos (op. cit.) beskrivelse opplevde Helanders informanter (op. cit.) en urettferdighet i at de områder som de hadde ansett som sine egne² gikk over til den store allmennheten. Undermineringen av det tradisjonelle forvaltningssystemet omfatter også en formalisering som både gjør det vanskelig å kombinere ulike tradisjonelle næringer i birgejupmi og også betyr kulturelle endringer:

”Många informanter menar att myndighetstilsynen med vissa administrativa procedurer inte tar hänsyn til samernas kulturella vanor. Bland samerna anses det inte passande  att i efterhand redogöra för alla detaljer om den aktivitet som man har genomfört. Ett sådant förfaringssätt kan inverka negativt på inhöstingslyckan” (Helander, 2004:28).

Det siste er en klar parallell til at reindriftssamene i Kautokeino tradisjonelt mener at nøyaktig telling av rein kan virke negativt på reinlykken (Oskal, 1995). Det er også underforstått i samisk kultur at man ikke kan ha helt rigide regler om utnyttelse av naturressurser (Helander, op.cit.). De trinnvise endringene Buljo (op. cit.) er som forfatteren selv sier en gradvis ødeleggelse av et velfungerende forvaltningssystem. Det som overtar er den formelle forvaltningen i regi av staten og helt nylig av Fefo. Mens dálonsamenes forvaltning og rettigheter brytes ned, så styrkes allemannsretten. Det vil si de områdene som før tilhørte og ble brukt av en bergenset krets av personer, blir gjort tilgjengelig for en stadig større krets av personer. Oppsummeringsmessig trekker Helander (op. cit.:29) denne konklusjonen :

“Mot bakgrund av det som berättas av informanterna kan man fråga seg om inte de norska lagarna och deras tillämping starkt bidrar till at slå sönder centrala delar av den traditionella  samiska kulturen”.

Å stille spørsmålet om norske lover og tilhørende forvaltning bidrar til å ødelegge sentrale deler av tradisjonell samisk kultur, er et meget sterkt utsagn, men forfatteren har presentert et materiale som underbygger spørsmålsstillingen. Helander (op. cit.) peker videre også på at samene har stått i et kolonialt forhold til den norske staten, og at kolonimakter bruker lover i en kolonialiseringsprosess for å omforme kultur og bevissthet hos den undertrykte gruppen i det nye fremmede lover baseres bl.a. på ekstern kunnskaper og forklaringsmodeller. Andre har også pekt på modellmaktens betydning i norske verneprosesser (Arnesen og Riseth, 2008). I dagens situasjon er den uttrykte intensjonen med offentlige politikk at dette undertrykkende forholdet skal snus. I følge Grunnlovens § 110a plikter myndightene å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen ”kan sikre og utvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv”. Som en oppfølging av dette forutsetter Finnmarksloven av 2005 dekolonisering, dvs. større makt til urbefolkningen som de opprinnelige eiere/brukere av området. Dette må nødvendigvis forutsette at sentralistiske forvaltningsmodeller avløses av reelle samforvaltningsløsninger (Riseth 2011).

Oppsummering

Vi har gitt en introduksjon til naturbrukshistoria i Kautokeino, fra veidekulturens differensiering til de to kulturformene reindriftssamer og dálonat og videre sett hvordan disse utviklet seg med relasjoner til hverandre helt fram til den siste mannsalderens modernisering. Vi har videre fulgt dálonsamenes naturforvaltning gjennom hele denne perioden og fram mot våre dager. 

Dersom vi nå fokuserer på de fastboende i Kautokeino og deres naturforvaltning ut fra et fellesressursperspektiv kan vi oppsummere at meahcci i Kautokeino før bilveien kom var en lukket fellesressurs, forvaltet i fellesskap av en begrenset gruppe (dálonsamene) i barmarkssesongen. I vinterhalvåret forvaltet de to gruppene fastboende samer og reindriftsamer ressursene i fellesskap. Dette ressursforvaltningssystemet hadde utviklet seg gradvis gjennom flere hundre år, og det var sterke gjensidige bånd mellom de to grupperingene. Dersom vi vurderer dette forvaltningssystemet slik det fungerte fram til 1960-tallet opp mot fellesressursteoriens kriterier for bærekraftige systemer (jfr. Ostrom, 1990:90, 2005) ser det meget bærekraftig ut. Likevel, 40-50 år etterpå er situasjonen utvilsomt blitt annerledes. Det har skjedd omfattende kommunikasjonsmessige og forvaltningsmessige endringer, og de to gruppene samer i Kautokeino er åpenbart blitt fratatt en del av kontrollen med sine egne ressurser.

Sett i dette perspektivet var fremføringen av veien en sterk ytre påvirkning, som åpnet en lukket fellesressursen for andre aktører. På samme måte som Elina Helander beskriver situasjonen i Tana, mistet også samene i Kautokeino indre autonomi. De senere forvaltningsmessige endringene der ressursene blir åpnet for enda flere, både andre Finnmarkinger, andre nordmenn og utlendinger, understreker at det har foregått en prosess med åpning gjennom hele denne 40-årsperioden. Hvor sterk prosessen har vært, og hvor omfattende dette tapet av reell kontroll er, er vanskelig å si særlig mye om uten grundigere undersøkelse. I denne forbindelsen er det viktig at Finnmarksloven har som siktemål å styrke samiske rettigheter. Det er viktig å se dagens bruk i et langsiktig perspektiv.

Dagens naturbruk

For å få en generell oversikt over omfanget av dagens naturbruk blant Kautokeinos befolkning har vi gjennomført en spørreundersøkelse der 300 av innbyggerne over 18 år (over 13 % av disse aldersgruppene) fullførte intervju oppringt på mobiltelefon etter å ha vært trukket ut.

Utvalget

De som ble intervjuet kunne selv velge om intervjuet skulle gjennomføres på samisk eller norsk. 62 prosent valgte å gjennomføre det på samisk, mens 38 prosent brukte norsk. 54 prosent av respondentene (de som svarte) var menn, mens 46 prosent var kvinner. Overvekten av menn avtok med alder og for de over 50 år er det flertall av kvinner. Vi har sjekket kjønns- og aldersfordelingen mot befolkningsstatistikken (SSB, 2008) og den virker å være representativ for befolkningen. Det ble ikke registrert nærings- eller yrkestilhørighet for respondentene, men som vi skal av Figur 9, brukte et stort antall respondenter meahcci til beite. På det utfyllende spørsmålet: ”Hvilke av følgende typer beite har du benyttet” svarte 99 prosent reinbeite og 2 prosent husdyrbeite. Mer nøyaktig fant vi da at om lag 42 prosent av respondentene er knyttet til reindrifta. Dette er ikke overraskende. Sammenlikner vi næringsstatistikken og befolkningsstatistikken ser vi at reindriftsamene utgjør omlag 45 prosent³ av befolkningen. For enkelhets skyld regner vi da de resterende 58 prosent som dálon. Vi ser med andre ord bort fra at enkelte, f. eks. innflyttere kan være uten tilhørighet i noen av gruppene.

Total bruk av meahcci

Fordelingen av svarene på spørsmålet: ”Hvor mange dager bruker du vanligvis å tilbringe i meahcci/ i utmarka i løpet av et år?” går fram av Figur 3.

Figur 3. Tid i meahcci per år.

Den totale tidsbruken i meahcci synes å være meget høy. Vi merker oss at omtrent 80 prosent av de svarerne tilbringer mer enn to uker i meahcci og at omtrent halvparten mer enn 30 dager. Spørsmål som ble stilt om beitebruk, ga grunnlag for å skille ut hvem av de spurte som var reindriftssamer⁴. Vi har i Figur 4 delt svarerne i gruppene dálon og reindrift og sammenliknet tidsbruken i meahcci.

Figur 4. Tidsbruk i meahcci. Dálon og reindriftssamer (Antall svar N - Dálon=172, Reindrift=128)

Figuren skiller klart ut at nesten halvparten av reindriftssamene er ute i meahcci over to måneder i året. Vi går ut fra at dette i hovedsak utgjør de som er ved flokken. For øvrig er fordelingen mellom de to gruppene nokså jevn på de midtre kategoriene. Vi ser bl.a. at over 35 % av dálonsamene er ute i meahcci mer enn en måned per år.

Når tallene er så vidt store, kan vi som kritiske lesere stille oss spørsmål om noen av respondentene overrapporterer, dvs. at de kanskje gir et svar mer i tråd med det de skulle ønske, enn det de faktisk har gjort. Vi kan ikke se bort fra dette som en mulig feilkilde, men selv om de reelle tallene skulle vise seg å være noe lavere, ville de fortsatt være meget høye. Det kan også være slik at mange oppfatter seg som representanter for sin familie og derfor svarer på hva familien gjør i stedet for hva de gjør personlig. Sett under ett virker tallene troverdige, og vi regner derfor med at de gir et rimelig representativt bilde av befolkningens naturbruk.

Bruksformål

Fordelingen av svarene på spørsmålet: ” Hvilke av disse formålene bruker du meahcci / utmarka til?” går fram av Figur 5. Det var anledning til å svare positivt på så mange av formålene som man ønsket. Tilsvarende gjelder også de andre spørsmålene med mange svaralternativer. Summen av svarene blir derfor mer enn 100 prosent.

Figur 5. Bruksformål i meahcci.

Vi ser at de tradisjonelle formål som fiske, uttak av ved/trevirke og bærplukking alle har meget høye svarprosenter da fire av fem respondenter bruker meahcci til dette, mens andre tradisjonelle aktiviteter jakt/fangst og beite utøves av to av fem og noe mindre. Disse aktivitetene kan inngå som viktige elementer i en moderne birgejupmi. Av typisk moderne aktiviteter drar omtrent tre av fem på tur, mens mindre enn en av ti driver økonomisk aktivitet knyttet til andres bruk av meahcci.

Vi har også skilt mellom reindriftssamer og andre når det gjelder bruksformål i meahcci, se Figur 6.

Figur 6. Formål for bruk av meahcci. Sammenlikning mellom reindriftssamer og andre (ND=173, NR=127).

Figuren viser at forskjellene mellom de to gruppene er ikke er så store. Omfanget av fiske er omtrent likt. Reindriftssamene tar ut noe mer plantemateriale og de andre (dálon) jakter og fangster en del mer. De tydeligste forskjellene er at reindriftssamer drar langt sjeldnere på tur og sjeldnere frakter turister. 

Vi har også foretatt en sammenlikning av hvor mange formål hver enkelt bruker meahcci til, se Figur 7.

Figur 7. Antall formål for bruk av meahcci. reindriftssamer og hele utvalget.

Figuren sammenlikner reindriftsamer med hele utvalget (reindriftsamene er da også med i tallene for alle). Vi ser at reindriftsamene er underrepresentert i kategoriene opptil tre formål men overrepresentert i kategoriene for fire til fem formål. Siden reindriftsamene har bruk av meahcci til reinbeite som et formål de andre ikke har, betyr dette grovt sett at reindriftssamer og andre bruker meahcci til omtrent like mange formål når en ser bort fra reinbeitinga.

De som svarte positivt for hvert av bruksformålene referert i Figur 3 ble bedt om å spesifisere hvert av disse formålene videre. I det følgende refererer vi svar på disse spørsmålene.

Bærplukking

Fordelingen av svarene på spørsmålet: ”Hvilke av følgende bærtyper har du plukket siste år” går fram av Figur8.

Figur 8. Bærplukkerne - hvilke bærtyper plukker de?

Ikke overraskende framstår multer som det viktigste bærslaget. At det er en overvekt av menn som plukker multer, og at det er omtrent dobbelt så mange menn som plukker multer som blåbær og tyttebær, synes å understreke dette. For kvinnenes del plukker omtrent like mange hvert av de tre vanligste bærslagene. Dette tyder på at det fortsatt er en viss kjønnsarbeidsdeling i bærplukkinga der det er en overvekt av menn som plukker på de myrene som ligger lengst borte, slik det var tradisjonelt (Vest, 1989).

Fiske

Fordelingen av svarene på spørsmålet: ”Hvilken av følgende fiske har du vært på i løpet av de siste 12 mnd?” går fram av Figur 9.

Figur 9. Fiskerne - hvilke fiskeslag fisker de etter?

Som vi så av Figur 5 deltar omtrent fire av fem av respondentene i fiske. Røya peker seg ut som det fiskeslaget to av tre av alle respondenter fisker etter, mens omtrent to av fem av alle deltar i sikfisket. Dette passer godt med at sikfiske om sommeren og røyefiske om vinteren inngår i dagens birgejupmi for en stor del av befolkningen. Keskitalo (1998) påpeker at disse to viktigste slagene av matfisk (med tillegg av gjedde) sannsynligvis er forutsetninger for den faste bosetningen i Kautokeino.  De andre fiskeslagene synes mer å være for spesialister, eller mer presist: de som har gjort et allsidig innlandsfiske til en viktig komponent i sin birgejupmi.

I Figur 10 har vi sammenliknet fisket for de to gruppene dálon og reindriftssamer.

Figur 10. Hvilke fiskeslag fisker Dálon og reindriftssamer etter?

Dálon fisker mer av innlandsfiskeslagene og reindriftssamene mer av laks/havfisk. At begge fisker like mye røye tyder på at en stor del av dette fisket foregår på isen før vårflytting, men en del reindriftssamer har også røyevann i sommerområdene sine.  At reindriftsamer fisker innlandsfisk tyder også på et visst sommerfiske, dvs. at de kommer inn fra kysten om sommeren, for å fiske.

Vedforsyning og plantemateriale

Av bruksformålsfordelingen i Figur 5 går det fram at om lag 80 prosent av respondentene benytter meahcci til uttak av ulike typer plantemateriale. Dette er videre spesifisert i spørsmålet: ”Hvilke av følgende typer vedforsyning har du foretatt”? Svarfordelingen ser vi av Figur 11.

Figur 11. Vedforsyning og plantemateriale - hva tar man ut?

Figuren viser at de eller fleste hogger ved til eget eller familiens bruk. I samsvar med dette er det da også svært få som hogger ved for salg. I tillegg bruker fra en tredjedel til halvparten av respondentene meahcci til uttak av emner til duodji, trevirke til bygging og skjæring av sennegress til skohøy.

De to gruppene sammenliknes i Figur 12.

Figur 12. Vedforsyning og plantemateriale - sammenlikning reindriftssamer og Dálon.

Sammenlikningen i denne figuren viser at nesten alle i begge grupper hogger sin egen ved, mens reindriftssamene i mye sterkere grad tar ut materialer, men også tar ut mer duodjimateriale og skohøy.

Turformål

I følge Figur 6 bruker omtrent 60 prosent av respondentene meahcci til ulike turformål. Formålene er spesifisert i svarene på spørsmålet: ”Hvilken av følgende typer tur har du vært på siste 12 mnd?” som går fram av Figur 13.

Figur 13. Fordeling av turformål.

Å dra på tur for turens egen del er i seg selv et moderne fenomen, og heller ikke en fritidssyssel som er så vanlig i andre kulturer i Europa (Witoszek, 1998). At å dra på tur for å koke kaffe er vanligst blant våre respondenter, samsvarer godt med samisk tradisjon hvor selve ildstedet har en sentral posisjon. At skutertur er vanlig blant respondentene er også som forventet. Det er mer

verdt å legge merke til at over en tredjedel av respondentene går på skitur. Selv om skibruk også er eldgammel samisk tradisjon, vil vi tolke skiturer som et mer moderne urbant preget fenomen.

Sammenlikner vi med norsk friluftsstatistikk er fotturer mest populært, ca. 35 prosent av de voksne siste år, mens alle andre turformål hver for seg ligger under 10 prosent, og ”andre friluftsaktiviteter” om lag 20 prosent (St.m. 39 (2000–2001), så i forhold til dette er Kautokeinofolk mye på tur.

Transport

Fordelingen av svarene på spørsmålet: ”Hvilke av følgende transportmidler har du benyttet i meahcci / utmark de siste 12 måneder?” går fram av Figur 14.

Figur 14. Fordeling av bruk av transportmidler.

Det går fram av figuren at bruk av motoriserte kjøretøyer er meget utbredt, både snøskuter, firehjuling (ATV) og motorbåt. Vi har også her spesifisert tallene for dálon og reindriftssamer, se Figur 15. Figuren viser at dálon bruker mindre snøskuter og firehjuling enn reindriftssamene, men mer bil, traktor og motorbåt.

Figur 15. Bruk av transpormidler Dálon og reindriftssamer.

Betydning

I Figur 16 har vi samlet svarene på spørsmålet ”Hvor viktig er følgende for deg når du bruker meahcci / utmarka?” og angitt et antall faktorer som respondentene ble bedt om å rangere på skala fra en (ikke viktig) til fem (svært viktig). Kjønn ga ikke utslag, og er derfor ikke med i figuren.

Figur 16. Faktorer som har betydning for utmarksbruken.

Figuren viser at nesten alle faktorene oppfattes som meget viktig til svært viktig. Vi oppfatter dette som en indikasjon på at hele rekken av formål fra opprettholdelse av tradisjoner (árbevirolaš máhttu) og rettigheter, sosialt samvær og opplæring av de yngre faller sammen med mer moderne hensyn som rekreasjon og sunn mat. Det som er påfallende er at faktoren salgsinntekter kommer vesentlig lavere ut enn alle andre. Det synes som meahccásteapmi (naturbruken)i Kautokeino i stor grad makter å forene det moderne og det tradisjonelle.

Områdevalg

På spørsmålet: ”Hvor viktig er følgende faktorer når du velger hvilket utmarksområde du skal benytte?” og angitt to faktorer som respondentene ble bedt om å rangere på skala fra en (ikke viktig) til fem (svært viktig), viser Figur 15 tydelig at mens avstanden fra bosted bare er middels viktig, er tradisjonell tilknytning til området meget viktig.

Figur 17. Motivasjon for områdevalg.

Oppsummering og vurdering

Vi har forsøkt å knytte noen forbindelser mellom historie og nåtid. Ut fra publisert litteratur har vi kunnet følge det historiske mønsteret med dálongårdsbruk og reindrift som parallelle og samarbeidende ressursforvaltningssystemer helt fram til slutten av 1960-tallet. Eldre og middelaldrende i Kautokeino husker godt hvordan dette fortsatt var fullt operativt.

Innenfor rammene av vårt oppdrag har vi ikke hatt kapasitet til å gi en grundig analyse av utviklingen de siste 40 årene fram til nå, selv om dette hadde vært ønskelig. Vi valgte i stedet å gjøre spranget direkte til dagens situasjon gjennom en spørreundersøkelse av et stort antall personer for å få et svar fra et representativt utvalg av befolkningens om deres naturbruk. De mest interessante funnene er:

• Den totale tiden Kautokeinofolk bruker ute i meahcci er meget høy
• De fleste respondentene bruker meahcci til en hel rekke formål
• De aller fleste av respondentene plukker bær, fisker, hogger ved til familiens bruk og drar på tur. Det er også ganske mange som driver jakt/fangst, skjærer sennegress, tar ut trevirke til bygging og emner duodji.
• Kvinner plukker omtrent like mye av multer, blåbær og tyttebær, mens menn plukker klart mer multer
• Sikfiske om sommeren og røyefiske om vinteren ser ut til å inngå i birgejupmi for en betydelig del av befolkningen
• En betydelig gruppe av dálon ser ut til å drive et allsidig innlandsfiske. Reindriftssamene fisker mer laksefisk/havfisk men har også et betydelig røyefiske
• Dálon driver mer jakt og fangst enn reindriftssamene. Reindriftssamene drar også sjeldnere på tur og frakter turister i mindre grad.
• Livet i meahcci har tilknytning til motorisering. De aller fleste bruker skuter, mange bruker firehjuling og over halvparten bruker båt med motor
• Bruk av meahcci synes å forene tradisjon og modernitet. En hel rekke formål faller sammen i bruk av meahcci; fra opprettholdelse av tradisjoner, opplæring av barn/unge og sosialt samvær/rekreasjon/sunn mat. Salgsinntekter synes å være mindre viktig.
• Folk drar gjerne også over lengre avstand for å bruke sine tradisjonelle områder.

Sett under ett viser materialet vårt at dagens meahcásteapmi (naturbruk) fortsatt er sterkt preget av tradisjonene. Viktigere enn noen tall er at spørreundersøkelsen avdekker en meget omfattende og allsidig meahcceávkkástallan (nyttiggjøring av meahcci) som på grunn av sitt omfang må spille en viktig rolle i birgejupmi for en stor andel av befolkningen.

Undersøkelsen avdekker dessuten betydelig sammenfall i ressursutnyttelsen mellom reindriftssamene og Kautokeinos øvrige befolkning. Dette må nødvendigvis bety at tradisjonene fra dálonsamenes ressurstilpasning fortsatt har en framtredende posisjon blant de fastboende i Kautokeino. Vi ser også klare koplinger til selvbergingssamfunnet . Høsting av naturen for egen og familiens bruk er framtrendende, mens høsting for salg har en beskjeden posisjon. Samisk tradisjon og mer moderne turtradisjoner ser også ut til å forene seg innenfor rammen av tradisjonen.

Når det hvilke områder man bruker, er det er viktig å være klar over at en stor del av befolkningen i Kautokeino tettsted, eller Márkan,  består av innflyttere fra småstedene i kommunen. Fra 1970 til årtusenskiftet vokste tettstedsbefolkningen fra ca. 1100 til ca.1700, mer enn total folketilvekst i kommunen (Skålnes, 2006). Dette betyr at tilknytningen til småstedene i kommunen er sterk hos en stor del av tettstedsbefolkningen. Kautokeino er en kommune som har relativt lav skår innenfor sosio-økonomisk statistikk. Utdanningsnivået, spesielt innenfor den mannlige befolkningen er relativt lavt. Arbeidsledighten er også relativt høy, mens gjennomsnittsinntekten er relativt lav (www.ssb.no). Det er likevel et alminnelig inntrykk at Kautokeinofolk jevnt over ikke føler seg dårlig stilt økonomisk til tross for begrensede pengeinntekter. De kan berges (birget) bl.a.  fordi de har en birgejupmi som omfatter en allsidig meahcceávkkástallan (nyttiggjøring av meahcci).

Vi tolker defor våre funn slik at den store utnyttelsen av meahcci i form av tidsbruk, allsidighet, deltagelsesnivå og motivering er klare tegn på at utnyttelsen av  meahcci kompenserer økonomisk for begrensede pengeinntekter. I tillegg gir et liv knyttet til tradisjonen mening og identitet.

Referanser

Arnesen, Tor og Jan Åge Riseth. 2008. Konfliktfyllda naturskyddsprocesser i Norge. Kapittel 4 i: Sandström, C., S. Hovik og E. I. Falleth. (red.): Omstridd natur. Trender och utmaningar i nordisk naturförvaltning. Umeå: Borea, 83–104.

Buljo, Johan Henrik. 2008. Sámi bivdo- ja meahcástansearvi. ”Finnmárkkukommišuvdna – sin mandáhta ja min vuordámušat”. Deanu birasvisttis, 29/10-08. Orginaltekst på samisk:
http://www.sbms.no/Sahkavuorru%20291008.doc Lest 4.12.2008. Oversatt til norsk av Liv Østmo. Nedskrevet av Jan Åge Riseth.

Helander, Elina. 2004 [2001]. Samiska rättsuppfatningar. Juridica Lapponica 30. University of Lapland. Rovaniemi. [Først trykt i NOU 2001:.34].

Hågvar, Geir.2006. Den samiske rettsdannelse i indre Finnmark. Dieđut 2/2006. Sámi Instituhtta. Kautokeino.

Keskitalo, Alf Isak.1998. Guovdageainnu suohkangirji. Kautokeino sognebok. Guovdageainnu suokan. Kautokeino kommune.

NOU 1978: 18A og 18B. Bruken av Finnmarksvidda. Miljøverndepartementet. Universitetsforlaget, Oslo, Bergen, Tromsø.

Oskal, Nils.1995. Det rette, det gode og reinlykken. Dr. avh. ISV; filosofiseksjonen. Universitet i Tromsø. Tromsø.

Ostrom, E., 1990. Governing the Commons. The Evolution of Institutions for Collective Actions. Cambridge, USA: Cambridge University Press.

Ostrom, E., 2005. Understanding Institutional Diversity. Princeton University Press: Princeton and Oxford.
Prestbakmo, Hans.1994. Bruken av utmarksressursene i Finnmark i dette århundret. Del III i NOU 1994:21. Bruk av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv. Oslo: Statens forvaltningstjeneste, 135-203.
Reindriftsforvaltningen.2008. Ressursregnskap for reindriftsnæringen. For reindriftsåret 1. april 2006– 31.mars 2007. Alta.

Riseth, Jan Åge, Jan Idar Solbakken og Heidi Kitti.2010. Meahcásteapmi Guovdageainnus  Naturbruk i Kautokeino. Fastboendes  bruk av meahcci  i Kautokeino kommune og konsekvenser ved etablering av naturvernområder. Utredningsoppdrag for Fylkesmannen i Finnmark, Miljøvernavdelingen. Samisk Høgskole. Utredning 1/2010. ISSN 0809-6090. http://www.fylkesmannen.no/fagom.aspx?m=1893&amid=2398519Lest 13.12.2010

Riseth, Jan Åge. 2011. ”Can Traditional Knowledge Play a Significant Role in Nature Management ?
Reflections on Institutional Challenges for the Sámi in Norway” [Akseptert anthologiartikkel]. I: Porsanger, Jelena & Gunvor Guttorm. (red..) “Working with Traditional Knowledge”] Diedut 2/2011.
Sametinget. 2007. Sametingets retningslinjer for vurderingen av samiske hensyn ved endret bruk av meahcci/utmark i Finnmark. Fastsatt av Sametinget 24. mai 2007 og godkjent av Arbeids- og inkluderingsdepartementet 11. juni 2007 med hjemmel i finnmarksloven § 4. http://www.samediggi.no/ kunde/filer/Retningslinjer_norsk(1).pdf  Lest 25.11. 2008.

Schanche, Audhild. 2002. Meahcci, den samiske utmarka. I: Svanhild Andersen (red.) Samiske landskap og Agenda 21: kultur, næring, miljøvern og demokrati. . Rapport 2 i prosjektet ”Miljø, kultur og kunnskap. Bruk og forvaltning av naturressurser i samiske områder”. Dieđut 1/2002. Kautokeino, 156–170.
Skålnes, Sunniva.2006. Det samiske slektstunet. Busetnadsmønsteret i Kautikeino- eit materielt uttrykk for identitet og tilknytning. I: Stordahl, Vigdis (red.) Samisk Identitet. Kontinuitet og endring. Dieđut 3/2006, 35–52.

SSB [Statistisk sentralbyrå].2008. Folkemengde etter kjønn, alder og commune. http://www.ssb.no/emner/02/01/10/folkemengde/tab-2008-03-13-21.html Lest 9.12.2008.
St.meld. 39, 2000–2001. Friluftsliv – Ein veg til høgare livskvalitet.
http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/regpubl/stmeld/20002001/Stmeld-nr-39-2000-2001-/5/5.html?id=324949 . Lastet ned 06.02.09.

Vest, Jovnna-Ánde.1989. Reintråkket ender ved bredden [Čahcegáddái nohká boazobálggis]. Aschehoug. Oslo.

Vorren, Ørnulv. 1978. Bosetning og ressursutnytting under veidekulturen og dens differensiering. I: Finnmarksvidda – natur – kultur. NOU 1978:18 A, 145–162.

Witoszek, Nina.1998. Norske naturmytologier: fra Edda til økofilosofi. Pax. Oslo.

Sluttnoter