Når enden er god er vel allting godt? Vern av Trillemarka-Rollagsfjell - styringsprosesser, deltakelse og politiske nettverk.

Jan Velvin - Universitetet for miljø- og biovitenskap & Høgskolen i Buskerud
Erling Krogh - Universitetet for miljø- og biovitenskap
Pål Olav Vedeld - Universitetet for miljø- og biovitenskap

---

Artikkelen tar for seg prosessene knyttet til etableringen av Trillemarka Rollagsfjell som naturreservat og hvordan politiske nettverk forsøkte å påvirke prosessene. Vi har fokusert på hvilken betydning dimensjonene bruk/vern, makt og kunnskap har hatt for de politiske nettverkenes utvikling og aktiviteter gjennom verneprosessen. Gjennomgang av verneprosessen synliggjorde at ulike interessenter brukte ”sine” politiske nettverk ved å knytte seg an til spesifikke planprosesser for dermed å kunne påvirke vernevedtak og verneforskrift. I utgangspunktet synes etableringen av to parallelle verneprosesser å være en uryddig, konfliktøkende og lite formålstjenlig vei. Imidlertid gjorde de to prosessene det mulig for interessentene å dokumentere, utvikle og målbære sine perspektiver og kunnskaper uten at konfrontasjonene ble overskyggende underveis. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at det var mulig å koordinere prosessene i det avsluttende arbeidet med utforming av verneforskrift.

Verneprosessen fikk økt lokal legitimitet gjennom lokal deltakelse med mulighet og myndighet til å påvirke forskriften ut fra lokal kunnskap. Dette ser vi som spesielt viktig i forhold til å skulle lykkes med næringsutvikling i Trillemarka og derigjennom opprettholde de opprinnelige intensjonene rundt verneforslagene.

English summary:

All's well that ends well? Protection of Trillemarka-Rollagsfjell - administrative processes, participation and political networks.

This article presents a case study of a conservation process of a biosphere reserve created from properties of mostly private owners. The main objective has been to analyze the role of competing policy networks that emerged during the conservation process, and the nature of their influence in the ongoing processes. We look in particular at the possibilities for starting sustainable businesses in the protected areas and the various trade-offs with biodiversity conservation. Our findings indicate that disparate local government initiatives and environmentalists’ initiatives fight over hegemony or control of processes and outcomes, where issues over appropriate or relevant knowledge, power, authority and participation and the trade-offs between conservation and use are dominant issues.

After the conservation process of the land initiated by the environmental network was finalized, the local networks were explicitly enabled through political interventions to form conservation and use bylaws that encompassed much of the traditional use of the past, apart from cutting timber and selling land for second homes. An important lesson learnt is that the design of political structures and processes is crucial in securing effective and legitimate processes and outcomes for future planning processes of new biospheres.

Keywords: Governance, policy structures and processes, policy networks, conservation, sustainable development, participation

 

1. Introduksjon

En sein novemberkveld i 2008 er 60 grunneiere fra Sigdal samlet for å samtale om fremtiden etter vernet av Trillemarka. Lokalet preges av alvorstunge ansikter. Verneprosessen har vært vanskelig, da de fleste av grunneierne opplever at lokale standpunkter og forslag til løsninger ikke har blitt hørt fram mot vernevedtaket. Mange eiendommer i Sigdal har avgitt betydelige produktive skogarealer til reservatet. Men rykter har gått om at utarbeidelsen av verneforskriften har vært positiv. Forventningen er stor når skogsbrukssjef Kjell Ove Hovde skal gjøre rede for innholdet i forskriften. Det brer seg enkelte smil, og bifallshumringer høres når Hovde forteller at området etter lokalt press ble definert som ”eldre naturskog med preg av urørthet” og ikke som ”urørt eldre naturskog”.

Smil og latter sitter løsere ettersom Hovde punkt for punkt går gjennom § 4: Generelle unntak i forskriften. Hvert av punktene tar for seg aktiviteter knyttet til ferdsel, landbruk, jakt, fiske, friluftsliv og annen rekreasjon som grunneierne kjenner seg godt igjen i, og en lang rekke kjente og kjære aktiviteter og viktige næringsvirksomheter er nedfestet i § 4. Tradisjonell hogst er forbudt, men det åpnes for å videreføre og utvikle andre aktiviteter og virksomheter som ikke truer verneformålet. Stemningen er snudd på hodet i forhold til møtet med miljøvernminister Erik Solheim i Rollag i januar 2008, da Solheim ble servert en ubrutt rekke av forbitrede og resignerte resonnementer og utsagn fra bønder i Sigdal og Numedal i forbindelse med lanseringen av vedtaket om vern av reservat på 147 km². Hva er det som har foregått i denne verneprosessen?

Vern eller ikke vern har lenge skapt hete politiske debatter knyttet til det å bo og drive eller bli ”vernet” i Distrikts-Norge. I Norge er nå nesten 15 % av fastlandsarealet vernet (www.miljostatus.no 19.10.2009). Disse sakene har ved flere anledninger dannet grobunn for konflikt mellom verneinteresser og store deler av den norske lokalbefolkningen som ønsker å opprettholde et regionalt næringsliv basert på tradisjonelt jord- og skogbruk.  

I internasjonal sammenheng har områdevern vært det vanligste virkemidlet for å ivareta biologisk mangfold og opprettholde økologiske systemer. I denne sammenheng har det ofte vært lite oppmerksomhet omkring lokale vilkår for sosialt og kulturelt liv og hva menneskene som bor og virker i tilknytning til verneområder skal leve av (Peters, 2002). I mange land har dette ført til omfattende konflikter mellom lokalbefolkning og vernemyndigheter (Hammer, 2007b, Brockington et al, 2008). I det sentrale Europa er det utviklet forvaltningsstrategier som til dels og over tid har avdempet og håndtert konfliktene ved å kombinere statisk konserverende vernemodeller med integrerte modeller for varsomt bruk og vern.

Fra midten av 1980-årene rettet internasjonale forskere og andre aktører gradvis oppmerksomheten mot forvaltningsmodeller som fokuserte på bevegelighet, partnerskap og samordning av bruk og vern, mens norsk forskning i mindre grad var orientert mot slike modeller. De nye forvaltningsmodellene ble knyttet opp mot mer sammensatte og samfunnsorienterte målsettinger, der bevaring av biodiversitet ble samordnet med mål for rekreasjon, regional utvikling og opplæring i bærekraftig miljøforståelse (Mose, 2007, Mose and Weixlbaumer, 2007, Hammer, 2007b). I Norge økte oppmerksomheten omkring lokal deltakelse og vernetilnærminger basert på bærekraftig utvikling med fokus på Lokal Agenda 21 i etterkant av Rio-konferansen og Rio-deklarasjonen i 1992 (Sandström et al, 2008). Lokal deltakelse i naturvern og naturforvaltning ble gradvis oppfattet som viktigere. Dette reflekteres gjennom politiske signaler om økt lokal forvaltning og økt næringsutvikling knyttet til vernede områder (St.prep.65, 2002-2003). Det ble igangsatt forsøk på lokal deltakelse og lokal forvaltning i forbindelse med verneplan for Dovrefjell (Svarstad et al, 2003), men statlige verneprosesser etter Naturvernloven fortsatte stort sett etter etablert mønster. De politiske signalene om oppfølging og økt lokal medvirkning har også blitt tatt opp av opposisjonen i Stortinget, hvor det har blitt ”etterlyst økt lokal deltakelse og større kommunalt ansvar innenfor naturforvaltningen”(Falleth et al, 2008).

Mønsteret i norske verneprosesser har stort sett vært preget av at lokalbefolkningen opplever at premissene for vern og verneforslag blir fastlagt gjennom naturvitenskapelige kartlegginger. De obligatoriske høringsrunder oppfattes av mange som et spill for galleriet der lokale tilnærminger og endringsforslag tilsidesettes. I det store og hele oppleves verneprosessen gjerne som en ”ovenfra og ned”-tilnærming der lokale oppfatninger, forståelsesmåter og bruksinteresser ikke blir hørt (Skjeggedal, 2007). Dette har ført til økt politisk spenning på nasjonalt plan mellom ”urbane naturvernoppfatninger”, med søkelys på å verne stadig mer truede naturkvaliteter, og på den annen side ”rurale oppfatninger” om bygde- og næringsutvikling, med søkelys på at ensidig vern av naturkvaliteter svekker levevilkårene i bygdene. Denne polariseringen, en slags sentrum - periferi konflikt, har økt både fordi verneambisjonene har økt (også på privat grunn) og fordi naturforvaltningen representert ved DN har vært lite villig til å finne kompromisser og til å delegere ansvar (Skjeggedal, 2008).

Verneprosessen omkring Trillemarka - Rollagsfjell har pågått i en brytningstid. De tradisjonelle polariseringene og vernetilnærmingene har hatt en sentral rolle og har blitt viet stor oppmerksomhet i media i denne saken. Imidlertid har også nye og mer dynamiske forvaltningsmodeller blitt brakt inn i verneprosessen, samtidig som det politiske fokuset på partnerskap, lokal deltakelse og lokal næringsutvikling har økt både på lokalt og nasjonalt nivå. I denne artikkelen er vi opptatt av å drøfte hvordan disse spenningene har kommet til uttrykk i verneprosessen omkring Trillemarka og hvordan spenningene og posisjoneringen til sentrale aktører underveis har påvirket det endelige utfallet av prosessen i form av vernevedtak med verneforskrift.

Våre problemstillinger er:

1. Hvordan prøver ulike interessegrupper gjennom politiske nettverk å påvirke utfallet av verneområdets størrelse og utformingen av verneforskrift?
2. Hvordan utvikles den kognitive og normative legitimiteten til vernet gjennom verneprosessene?
3. Hva slags makt og myndighetsforhold etableres gjennom den struktur og prosess som bygges i saken og hvilken betydning har dette for sakens forløp?
4. Hvilke slutninger kan man trekke omkring endringer i norsk vernepolitikk på grunnlag av verneprosessen i Trillemarka - Rollagsfjell og hvilke anbefalinger?
5. Hvordan har mulighetene for næringsutvikling i verneområdet blitt påvirket av verneprosess og vernevedtak med verneforskrift?

Artikkelen gir en teoretisk begrunnet oversikt over hvordan og hvorfor sentrale aktører og interessenter danner ulike politiske nettverk. Vi drøfter deretter forholdet mellom bruk og vern, makt knyttet til aktuelle planprosesser og forståelse av hva som er rett og relevant kunnskap som viktige dimensjoner for utviklingen av politiske nettverk i denne saken. Dette danner grunnlag for et bruk og vern nettverk og et naturvern nettverk knyttet opp mot to forskjellige politiske og forvaltningsmessige strukturer og prosesser. Oppsplittingen mellom disse to nettverkene er videre anvendt i vår organisering av verneprosessen, som vi har delt inn i tre faser: Først den tradisjonelle verneprosessen etter Naturvernloven(¹), dernest en lokal planleggingsprosess etter plan og bygningsloven, kommunealternativet, som gjøres mulig og initieres på grunnlag av den statlige verneprosessen og til slutt en koordinert prosess for utarbeiding av verneforskrift etter vedtak om verneområdets størrelse der man trekker på innsikt fra de to andre prosessene. Redegjørelsen for verneprosessen danner grunnlag for en avsluttende drøfting av problemstillingene.

2 Teoretiske perspektiv

2.1 Politiske nettverk

I innledningen viste vi til fremveksten av nye, dynamiske forvaltningsmodeller. Overgangen reflekterer framveksten av nye styringsformer, fra ”government” til ”governance”, fra tradisjonelle og hierarkiske forvaltningsmodeller til mer deltakerorienterte forvaltningsmodeller der sivilt samfunn og privat sektor i større grad enn før får ta del i problemfastsettelse, politikkutvikling og implementering (Eversole and Martin, 2005, Sandström et al, 2008). I Norge er slike endringsprosesser i innledende faser og uttrykkes i ansatser og tilnærminger til samforvaltning/samstyring mellom staten på den ene side og lokalsamfunnet og berørte aktører, interessegrupper og organisasjoner på den andre side (Carlsoon, 2008, Lemos and Agrawal, 2006, Hovik and Vabo, 2005, Røiseland and Vabo, 2008, Andersen, 2010).

Det er flere årsaker til forandringene i styringsmodeller i naturforvaltningen. For det første er det dokumentert at økt grad av lokal deltakelse, medvirkning og innvirkning ofte gjør det lettere å iverksette og gjennomføre verneprosesser og oppnå bredere aksept for vernevedtak (Brockington et al, 2008, Mombeshora and LeBel 2009). For det andre har statens rolle i styringssystemene endret seg de seneste årene. Makt og myndighet delegeres til lavere styringsnivåer og fra offentlig til privat sektor og sivilt samfunn som ledd i en politikk for å redusere statens rolle og omfang (Pierre and Peters, 2000). Endringsprosessene og framveksten av ansatser til samforvaltning fremmer utvikling av nye, samt styrking av eksisterende politiske nettverk, der offentlige aktører kommer sammen med representanter fra privat sektor og sivilt samfunn (Rhodes, 1997). I fellesskap utvikler nettverksaktørene over tid og gjennom erfaring relativt stabile samhandlingsmønstre og kommunikasjonssystemer rettet mot politikkutforming og politikkutøvelse (Bresser, 1998). Det etableres felles holdninger, verdier og normer som operasjonaliseres i eksemplariske problemforståelser og løsningsrutiner. De politiske nettverkene organiseres ofte i spesifikke mønstre i moderne statsforvaltning. Nettverkene er bygget opp rundt aktører innen forskning, politikk og interessegrupper som samhandler om en felles sak (Sabatier, 1999, Heclo, 1978, Howlett, 2002, O'Toole, 1997).

Før vi spesifiserer politiske nettverk med aktører involvert i verneprosessen omkring Trillemarka, vil vi gjøre rede for tre dimensjoner som er viktige for dannelse og vedlikehold av slike nettverk i denne og liknende verneprosesser: forholdet mellom bruk og vern (tematisk fokus), makt (myndighet, beslutning, deltakelse) og kunnskap (beslutningsgrunnlag). For alle dimensjonene vil både forståelsesmåter og handlingsrutiner være knyttet til koordinering for å gjenskape og videreutvikle de sosiale og kulturelle verdiene i nettverkene.

Forholdet bruk/vern

I en brytningstid der tradisjonelle verneorienterte og nye integrerte forvaltningsstrategier holdes opp mot hverandre, er det sannsynlig at det vil bygges opp politiske nettverk knyttet til hver av disse forvaltningsstrategiene, jfr. utvikling av samforvaltning. Rio-deklarasjonen (1992) fastslår at bærekraftig utvikling må kombinere økonomisk, økologisk og sosiokulturell bærekraft (UnitedNations, 1993). Mens klassiske verneinteresser legger vekt på økologisk bærekraft og ivaretakelse av naturkvaliteter ut fra sårbarhet og knapphet, legger lokalbefolkningen ofte større vekt på samordning av de tre dimensjonene for bærekraftig utvikling, en variant av økologisk modernisering (Hajer, 1995). Hutton bruker begrepene ”festningsvern” og mer åpen og deltakende ”lokal-basert naturressursforvaltning”(Hutton et al, 2005). I ulike politiske nettverk vil likeledes forholdet mellom og vektleggingen av dimensjonene for bærekraft vurderes forskjellig (Dryzek, 1987, Hajer, 1995, Falleth and Hovik, 2009, Gulbrandsen, 2002).

Makt

Prosesser for vern av områder er kjennetegnet av regulerte forløp der utvalgte forvaltningsorganer er tildelt spesifiserte roller og myndighet, i Trillemarka primært etter Naturvernloven. Regulering av områder ut fra mål om bærekraftig utvikling kan imidlertid hjemles i ulike lovverk samtidig, for eksempel både i Naturvernloven og Plan- og bygningsloven. Dette åpner formelt for parallelle politiske og forvaltningsmessige prosesser frem mot vernevedtak. De ulike planprosessene åpner for forskjellig vektlegging av makt- og interessedimensjoner (Etzioni, 1988). Mens vedtak om reservatvern etter Naturvernloven utløser tvangsmakt og kompensasjon gjennom belønningsmakt, bygger prosessene i Planloven i større grad på oppbygging av normativ makt og myndighetsutøvelse basert på lokalpolitiske vedtak som reflekterer det besluttende flertalls normer og verdier. For å få gjennomslag for politikkutformingen er det viktig å bygge både normativ og kognitiv legitimitet for den politiske saken (Schmidt, 2002). Slik at man klarer å begrunne saken både ut fra grunnleggende felles verdier og ut fra en framstilling av selve politikkfeltet på en måte som vinner faglig og saklig støtte.

Gitt et ønske om integrasjon av bruk og vern etter prinsippene for bærekraftig utvikling, vil legitimiteten til beslutningsprosedyrer og myndighetsutøvelse øke gjennom kombinert bruk av Naturvernlov og Plan- og bygningslov, mens en tradisjonell verneprosess etter Naturvernloven gjerne ville få mindre legitimitet. Ut fra et avgrenset fokus på økologisk bærekraft vil ensidig bruk av Naturvernloven være mest aktuelt, men samtidig også kunne fungere polariserende og konfliktdannende. Om en interessegruppe ”realpolitisk sett” anser makt som evne til å realisere sine interesser i møte med andre aktørers interesser, kan gruppen like fullt miste legitimitet knyttet til (tvangs) maktanvendelse (Hernes, 1978b, Hernes, 1978a).

Makt er således knyttet til muligheten for å påvirke beslutninger gjennom deltakelse, og man kan skille mellom deltakelse som et instrumentelt virkemiddel for å oppnå politiske mål og deltakelse som en demokratisk rettighet folk har til å være med på å definere mål, tiltak og virkemidler (Pretty, 1995). I verneprosesser tillegges derfor rettighetsdimensjonen ofte betydelig vekt.

Kunnskap

Involverte aktørers vurderinger og avveiinger av hva som oppfattes som ”rett og galt” og relevant er også knyttet til makt og deltakelse. Dette har fordelingsmessige og strategiske sider, men i denne sammenheng vil vi trekke fram de kognitive sidene. Bourdieu påpeker at det foregår kontinuerlige maktkamper i samfunnet om å definere rett og relevant kunnskap som udiskutabel, som doxa (Bourdieu, 1977). Det vil være bevegelige grenser mellom doxa og opinion, kunnskaper som er diskutable og som det forhandles om relevansen og riktigheten av.  Når det gjelder verneprosesser, vil dette dreie seg om både gyldighet og relevans av de empiriske funn og tilhørende kunnskapsgrunnlag som ligger til grunn for verneforslag. Det dannes ofte diskusjoner om naturvitenskapelige undersøkelser bør suppleres med kultur-, samfunnsfaglige og økonomiske undersøkelser som basis for forslag om mål, tiltak og virkemidler, jfr. fokus på økologisk bærekraft i forhold til fokus på samlet bærekraftig utvikling.

Oppfatningene om hva som er rett og relevant kunnskap vil variere ut fra hvordan kunnskapene settes i en samfunnsmessig sammenheng – ut fra kulturbaserte vurderinger av riktig og god bruk av området og vurderinger av fordeling og rettferdighet. Mens verneinteressene setter søkelyset på spesifiserte, empiriske undersøkelser og funn basert på kunnskap om økosystemer, vil lokalbefolkningen i tillegg ofte vektlegge erfaringsbasert og bruksorientert kunnskap som springer ut fra lokale virksomheter og levde liv i og med landskapet (Krogh, 1995).

De tre utvalgte dimensjonene synliggjør både vårt videre fokus i artikkelen og definerer i grove trekk viktige kjennetegn ved de to sentrale politiske nettverk som ble aktivert og tilpasset i verneprosessen omkring Trillemarka.

2.2 Planprosesser

I prosessen rundt Trillemarka - Rollagsfjell har det blitt etablert to delvis parallelle prosessuelle løp. De følger ganske ulike saksprosesser der de organisasjonsmessige og forvaltningsmessige strukturene rundt legger forskjellige føringer knyttet til forhold i saksfeltet. Sentralt i prosessenes løp er hvilke aktørarenaer og nettverk som blir etablert og hvordan de ulike aktørene påvirker beslutningene som fattes i de ulike fasene av prosessene. Sentralt er også hvordan makt og myndighet fordeler seg mellom to ulike nettverk og den innvirkning nettverkene har på hvordan vernepolitikken utformes.

I verneprosesser er slike nettverk viktige og selv om en del aktører og grupper nok kan falle mellom en slik todeling (Gulbrandsen, 2002, Vedeld and Krogh, 2000), har vi identifisert et ”bruk og vernnettverk ” og et ”naturvernnettverk”, skissert i figur 1.

Figur 1: Aktørene i Naturvernnettverket og Bruk og vern nettverket

Naturvernnettverket. MD: Miljøverndepartementet, DN: Direktoratet for naturforvaltning, NINA: Norsk Institutt for Naturforskning, NU: Natur og Ungdom, SABIMA: Samarbeidsrådet for Biologisk Mangfold

Bruk og vernnettverket MD: Miljøverndepartementet, BFK: Buskerud Fylkeskommune, USS: Utmarkskommunenes Sammenslutning

Nettverkene er interessante ikke minst fordi staten ved Miljøverndepartementet (MD) inngår i to ulike nettverk. MD som øverste forvaltningsmyndighet har en avdeling for naturforvaltning og en avdeling for regional planlegging. Førstnevnte avdeling legger hovedsakelig Naturvernloven til grunn i forhold til sitt forvaltningsregime, mens avdeling for regional planleggingsavdeling bruker Plan- og bygningsloven. I de fleste verneprosesser berøres store materielle og verdimessige interesser, som også kan utløse personlige konflikter. I slike spill kan man ikke alltid anta at embetsverket er en nøytral observatør eller at det utgjør et klinisk instrument for politisk styrte prosesser. Ett og samme embetsverk kan videre ha forskjellige og til dels motstridende roller ved å være involvert i ulike strukturer. Dette gjelder i høy grad MD, der avdelingen for naturforvaltning (med statens forlengede arm ved Fylkesmannens miljøvernavdeling og DN som sektorielt fagdirektorat) inngår i en helt annen struktur enn regional planavdeling, som er knyttet til kommunal styring og fylkeskommunenes planavdelinger. I prosessen omkring Trillemarka-Rollagsfjell aktiveres begge strukturene i to ulike prosesser. De ulike avdelingene i MD forvalter hver for seg sentrale lover, men lovverk som gir staten helt ulike roller (Vedeld and Krogh, 2000).

En normal planprosess for å verne et område som reservat, nasjonalpark eller landskapsvernområde var etter naturvernloven at MD ved avdeling for naturforvaltning ga i oppdrag til fylkesmannen å utarbeide et verneforslag med basis i lovverket som DN kvalitetssikret med blant annet bruk av naturforskere, før planen ble sendt på høring. Forslaget, med høringsuttalelser ble behandlet og vedtatt av Kongen i Statsråd (www.dirnat.no). I prosessen er strukturene slik at det er tett kontakt mellom aktørene i naturvern nettverket i hele prosessen, og på sentralt hold er det dokumentert at aktørene i nettverket er dominert av en biologisk tilnærming i verneprosessen (Emmelin and Kleven, 1999).

Planavdelingen i MD har som en av sine viktige arbeidsoppgaver å koordinere og stimulere til bruk av planverket. Dette fører til blant annet bruk av regionale plankonferanser på fylkesnivå, hvor fylkeskommunen ivaretar rollen som regional utviklingsaktør. Myndigheten ligger på det lokale plan og kan for eksempel legges inn i bestemmelser i kommuneplan eller kommunedelplan. Disse prosessene styres etter plan og bygningsloven (PBL), og her vil bruk og vern nettverket ha langt større direkte innflytelse. Hovedhensikten med PBL er at den skal gi kvalitativt gode og realistiske planer. Hensikten er å ”sikre deltaking og engasjement fra befolkningen og rettssikkerhet for den enkelte samt demokratisk folkevalgt styring av planprosessen” (Haugrønning et al, 2006).

Planprosessen i Trillemarka-Rollagsfjell, eller ofte titulert som kommunealternativet, ble iverksatt av de berørte kommunene på oppfordring fra Buskerud Fylkeskommune etter PBL (§9) som ledd i utarbeidelse av en reguleringsplan for området som var ønsket vernet. I planloven delegeres myndigheten til kommunen, men det kan selvfølgelig rettes innsigelser mot planene, som i første omgang behandles av Fylkesmannen. Lykkes Fylkesmannen ikke i meklingen mellom partene oversendes saken til MD ved avdelingen for regional planlegging, men nå koordinert med innspill fra de andre fagavdelingene. Den regionale planavdelingen har således en dobbelt rolle og kan sies å være den mest sektorovergripende avdeling i MD. Avdelingen for naturforvaltning er i langt større grad en sektorisert avdeling som har en tydelig rolle der staten styrer. I Trillemarka-Rollagsfjell tar staten en initierende og styrende rolle gjennom avdeling for naturforvaltning. På den annen side gjør fylkeskommunen akkurat det MD oppfordrer til i regionale plankonferanser i regi av planavdelingen: De oppfordrer og stimulerer til en lokal planprosess, som videre er preget av forhandlinger, fortolkninger og avveiinger.

3 Metodisk tilnærming og beskrivelse av case-området

Vår metodiske tilnærming er basert på case studie (Yin, 2003) av området beskrevet som Trillemarka-Rollagsfjell verneområde. Vi har basert vår undersøkelse på dokumentstudier og intervjuer med sentrale aktører vurdert etter hva den enkelte samtalepartner kan tilføre av ny kunnskap (Frankfort-Nachmias and Nachmias, 1996, Miles and Huberman, 1984). Intervjuene ble gjennomført i 2009 og vi valgte å foreta ustrukturerte dybdeintervjuer av aktører fra grunneiersiden, politisk nivå og forvaltningsnivå (Kvale, 1997, Rubin and Rubin, 1995, Ryen, 2002). Vi har også intervjuet miljøvernministeren som representant for det øverste politiske nivået i begge nettverkene.

Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat ligger i den midtre delen av Buskerud fylke og omfatter skogsområder i Rollag, Nore og Uvdal og Sigdal kommune. Verneområdet, vist i figur 2, ble formelt opprettet 5. desember 2008 og åpnet av Miljøvernministeren 12. august 2009. Området har et totalareal på 147,7 km² hvorav ca. 71,7 km² er produktiv skog. Det er Norges største sammenhengende skogsreservat (Regjeringen, 2008, Miljøverndepartementet, 2008). Selve landskapet karakteriseres av en opprevet og variert topografi, hvor det er flere isolerte fjellpartier, i avveksling med brede daldrag og mer småkuperte åslandskap. (Fylkesmannen, 2005b).

Flere av setrene har vært i aktiv bruk frem til 60-tallet, og 60 % av skogeierne driver skogen alene eller ved innleid hjelp, hovedsakelig med bruk av hogstmaskin (Regjeringen, 2008).  Vernet av Trillemarka - Rollagsfjell karakteriseres som det største vernet av private skogseiendommer med over 190 berørte grunneiere. De fleste av disse er private, individuelt eide eller sameide landbrukseiendommer (Fylkesmannen, 2005b). På tross av Norges største vern av et privat skogsområde innstilte regjeringen på viktigheten av å verne Trillemarka – Rollagsfjell på grunn av

”Områdets store naturverdier, med bl.a. eldre naturskoger under overveiende naturlig dynamikk, rødlistearter samt skogtyper som er prioritert i skogvernet, kombinert med reservatets størrelse og relative urørthet ”
(Regjeringen, 2008).

I denne begrunnelsen finnes mye av kjernen til konfliktene rundt verneprosessen og opprettelsen av en kommunalt styrt prosess som parallell til den tradisjonelle verneprosessen. Der berørte grunneierne har hevdet at området har vært i bruk i mange generasjoner, hevdes det fra naturfaglig side at det er et ”urørt område”.

Figur 2: Kart over verneområdet. (For bedre oppløsning: åpne kartet i full oppløsning i eget nettleservindu)

4. Resultater og diskusjon

4.1 Den tradisjonelle verneprosessen

Oppmerksomheten om å ta vare på økosystemer og truede arter i sammenhengende skogområder økte på 1980-tallet, og i 1988 ga Direktoratet for naturforvaltning ut retningslinjer for barskogvern (Barskogutvalget, 1988). NINA var forskningsmiljøet DN benyttet for å gjennomføre de faglige registreringene (Korsmo et al, 1991), og i 1996 hadde fylkesmannen fått i oppdrag fra MD å gi innspill til mulige verneområder. Daværende miljøvernleder i Sigdal mente Trillemarka kunne være et alternativ for vern og spilte dette tilbake til fylkesmannen. For å komplementere tidligere registreringer og få dypere innsikt i området foretok NINA nye registreringer i deler av Trillemarka i forbindelse med planen for barskogvern II Øst Norge (DN-rapport, 1999).

Motsetninger mellom grunneiere og miljøforvaltning ble etablert gjennom en første hogststopp på Trilla under sommerhogsten i 1996. Viktige skogsinteresser sto på spill, mente lokale grunneierne; viktige verneverdier, mente miljøvernlederen. Formannskapet tok tak i problemene og profilerte grunneierinteressene;

”Jeg vet ikke om jeg greier å gjengi akkurat stemningen på det møtet, men det er klart at varaordføreren da følte litt ansvar og det er klart at han (navn slettet) sto ikke veldig høyt i kurs, da vet du … vi stilte litt tvil til han miljøvernsrådgiveren vår”
(Respondent 1Politiker/ Skogeier)

DN startet i 1998 prosessen med å utarbeide verneforslag for deler av Trillemarka etter at det opprinnelige forslaget fra 1996 hadde blitt nedjustert (DN-rapport, 1999, Engen, 2006). Fylkesmannen i Buskerud fremholdt at bare det ene området av de to foreslåtte områdene burde vernes. Begrunnelsen for ikke å verne Kortefjell-Trillemarka var at et vern ville bli en forholdsvis stor belastning for berørte grunneiere ettersom området ville dekke nesten halvparten av det foreslåtte vernet av produktiv skog for hele Øst-Norge. Videre konkluderte Fylkesmannen med at bare deler av verneforslaget var inngrepsfritt, ut fra tekniske inngrep som veier, bygninger og lignende. Likevel var fylkesmannen innstilt på at området var ”et av de få gjenværende store og lite berørte skogsområder i Øst-Norge” (Fylkesmannen, 2001).

DN innlemmet et par områder fra Trillemarka på bruttolistene (Engen, 2006). Dette førte til lokale reaksjoner omkring hvilke områder og omfanget av områder som burde vernes. En av våre respondenter forklarer hvordan han opplevde denne situasjonen:;

”det var en litt spesiell situasjon i Buskerud, fordi det var vel, hva skal en si, en relativt stor vernekåthet hos miljøvernavdelingen egentlig i den tid. Og så vidt jeg husker så var det en kvote på Østlandet på 40 km² og jeg tror de skaffet opp, JA i hvert fall skaffet de omtrent opp hele Østlandets kvote i Buskerud, i bruttoområder”
Respondent 3/ Forvaltning.

I 2002 la forskere fra Skogforsk og NINA frem sin evalueringsrapport knyttet til politiske mål for å ivareta et representativt utvalg av skog og det biologiske mangfoldet knyttet til skogsområder. Rapporten konkluderer med at Norge ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til internasjonale inngåtte konvensjoner. Det ble poengtert at Norge bare har vernet rundt 1 % produktiv skog mot 4- 5 % i Sverige og Finland samt at det var underdekning på verneområder over 10 km² i Øst-Norge (Framstad et al, 2002).

Enkelte grunneiere igangsatte hogst i utredningsområdene i begynnelsen av 2002. Daværende miljøminister Børge Brende lovte i januar samme år å ta vare på skogsområder med truede arter inntil ny stortingsmelding skulle foreligge og det ble innført ny hogststopp i Rollagsfjell.

Aktører knyttet til ”Siste Sjanse” (nå Biofokus) startet på eget initiativ en kartlegging av Trillemarka-Rollagsfjell knyttet opp mot rødlistearter og biologisk mangfold. I følge Hofton hadde kartleggingen foregått allerede fra 1996 og frem til rapportene ble utgitt ettersom NINA sine kartlegginger ikke hadde fanget opp alle interessante områder (Hofton, 2003, Hofton, 2005). De biologiske vurderingene og kartleggingene var sentrale begrunnelser for igangsettelse og videreføring av verneprosessen.

”Området har stor variasjon i naturforhold og skogtyper. Generelt dominerer gammel naturskog av gran og furu med varierende grad av plukkhogstpåvirkning. Betydelige arealer beskjedent påvirket skog inngår, inkludert større urskogsnære partier. Ekte urskog forekommer. En rekke verdifulle kjerneområder er registrert. Området har et rikt biologisk mangfold med en lang rekke signal- og rødlistearter, særlig innen gruppene lav og vedboende sopp, inkludert flere internasjonalt sjeldne arter. 63 av artene står på den nasjonale rødlista, trolig det høyeste antall som er dokumentert i noe avgrenset skogområde i Norge"
(Hofton, 2003).

"En god del nye arter, også rødlistearter, ble funnet. I alt er det nå kjent 82 rødlistearter fra storområdet. 121 poresopparter er hittil påvist, noe som plasserer Trillemarka – Rollagsfjell blant de aller rikeste skogområdene i Fennoskandia for denne artsgruppen."
(Hofton, 2005)

Verneplan for barskog Øst-Norge fase II ble vedtatt i statsråd i 13. desember 2002. På bakgrunn av verneplanen anbefalte DN at Miljøverndepartementet satte i gang en formell prosess hvor formålet var å foreta vern av et større område, nå første gang omtalt som Trillemarka-Rollag Østfjell, senere av Fylkesmannen omtalt som Trillemarka-Rollagsfjell. Og vernet skulle foretas etter Naturvernloven som i følge DN er overordnet plan og bygningsloven (DN-rapport, 1999). 

I begynnelsen av 2003 økte konfliktnivået fordi hogstmaskiner ble kjørt inn i området, og den 4. mars ble det fra Miljøverndepartementet bestemt at det skulle igangsettes en formell verneplanprosess. Mandatet for vernplanarbeidet var å vurdere ytterligere vern, et såkalt ”storområde på 161 000 dekar som kommer i tillegg til og omslutter de allerede vernede områdene” (Fylkesmannen, 2005b). Noen dager senere ble det formelt innført midlertidig vern for storområdet. En av respondentene forteller hvordan han oppfattet starten på statens prosess:;

”Den fulgte jo et løp og erfaring fra veldig mange andre sånne prosesser. Var jo på en måte at man egentlig hadde bestemt seg på forhånd for hva det var man ville og så var det om å gjøre å få roet gemyttene litt underveis og så får vi gjort et vernevedtak en eller annen gang i fremtiden. Og det var vel litt den følelsen en satt med der også. Det ble jo opprettet noen sånne referansegrupper som skulle få lov til å være med og bestemme litt, men i praksis så, så følte en vel at en ble satt på sidelinjen, altså kommunene”
Respondent 3 /Forvaltning

Respondentens uttalelse deles av mange berørte grunneiere og kommunepolitikere med hensyn til hvordan de opplevde verneprosessen, at lokale synspunkter og kunnskaper i liten grad ble hørt og tatt hensyn til og at prosessens utfall mer eller mindre var gitt på forhånd.

Drøftende oppsummering av tradisjonell verneprosess 

Den statlige verneprosessen gir først og fremst naturvern nettverket myndighet og mulighet til å påvirke valg av verneområde, definisjon av relevante kvaliteter ved området i forhold til å foreta beslutninger og kartlegginger av disse kvalitetene. Gjennom prosessen aktiveres i stor grad interesseorganisasjoner og forskningsmiljøer, både som støttespillere og som initiativtakere til å utvide og påvirke prosessen. De offentlige aktørene i naturvern nettverket har myndighet til å definere hvilket normativt grunnlag som legges til grunn for beslutninger (blant annet internasjonale konvensjoner om biologisk mangfold) og det legitime, kognitive grunnlaget for beslutningene i form av vektlegging av økosystemer, rødlistearter og deres biotoper og kartlegging av disse fenomenene. I denne sammenheng aktiveres forskningsdelen av nettverket, både NINA som samlende institusjon og underleverandører som Biofokus. I forhold til de valgte dimensjonene: Bruk/vern, Makt/deltakelse og Kunnskap, synes det som naturvern nettverket har fått betydelig gjennomslag i å definere de vesentlige dimensjoner ved områdets kvalitet, for å påvirke beslutningene samt gjennomslag for sine problemforståelser og løsningsrutiner. Naturvern nettverket definerer med andre ord både den normative og den kognitive legitimiteten til politikkutformingen ved vern (Schmidt, 2002).

Bruk og vern nettverket synes å ha betydelig større utfordringer med å nå fram i denne prosessen. Både grunneiere, lokalpolitikere og forskere stilte i løpet av prosessen på slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet mange spørsmål til det kunnskapsgrunnlaget som ble lagt til grunn for naturvern nettverkets utredninger og etter hvert til NINAs rapport i 2004. Dette gjaldt både spørsmålet om områdets urørthet og dets unikhet i forhold til andre skogområder. Det kunne dokumenteres at store deler av det foreslåtte verneområdet hadde vært i bruk tidligere, blant annet dokumenteres det flere hogster fram til for 100-120 år siden i området omkring Gamlevolltjønnan, et område Biofokus i sine grunnlagsstudier har gitt høyeste score, 4 stjerner, for urørthet (Storaunet et al, 2005). Det ble derfor hevdet at kartleggingen også burde omfatte eksisterende og tidligere bruk, og ikke bare økosystemer, rødslistearter og deres biotoper.

I bruk og vern nettverket oppstår det derfor behov for å etablere en alternativ politisk prosess der nettverket gis et normativt og legitimt grunnlag for å uttrykke sine interesser og får muligheten til å påvirke beslutningene ut fra sine kunnskaper og definisjon av kvaliteter ved området. Ideen om å koble frivillig vern med kommunal styring ved bruk av PBL vokser frem. . 

4.2 Kommunealternativet

Formelt startet kommunealternativet som tidligere nevnt ved at Buskerud Fylkeskommune som planmyndighet sonderte om kommunene kunne være interessert i å starte en alternativ prosess basert på PBL. De som egentlig startet prosessen var en kombinasjon av Rollagfjell utmarkslag, Erik Plathe i Asplan Viak og Erling Aas i Fylkeskommunen i forbindelse med at utmarkslaget ble stoppet i sin prosess med utvikling av et hytteområde i det som senere har blitt en del av verneområdet. Etter noen drøftinger fram og tilbake vedtok kommunestyrene i de berørte kommunene i september 2003 å igangsette en parallell prosess for området Trillemarka – Rollagsfjell etter PBLs bestemmelser.”Man oppfordrer Fylkeskommunen til å starte opp prosessen med å igangsette en interkommunal kommunedelplan for området.”(Nore_og_Uvdal, 2005). Samtidig med den formelle prosessen fortsatte utmarkslaget og skogeierlaget å få til et samarbeid mot det mest omfattende vernealternativet. De fleste grunneierne samlet seg og det ble opprettet en arbeidsgruppe for Trillemarka – Rollagsfjell, hvor fokuset skulle være å ivareta grunneiernes interesser i verneprosessen. Denne grupperingen var en aktiv part i utviklingen av kommunealternativet.

Kommunene organiserte planprosessen i samarbeid med fylkeskommunen. Det skulle gjennomføres en bred deltakermedvirkning fra berørte grunneiere og lokalbefolkningen, samt interessegrupper. Miljøverndepartementet finansierte 1/3 av kostnadene med utarbeidelse av kommunedelplanen. Finansieringen ble gitt under forutsetning av en samkjøring av planprosessene etter Naturvernloven og PBL. Dette viste seg å være vanskelig å gjennomføre på grunn av ulikheter i verdigrunnlag og forståelsesmåter i forhold til vern og bruk mellom miljøvernmyndighetene og lokale interesser (Fylkesmannen, 2005b).

Motsetningene er tydelige ut fra ordlyden kommunene anvender i planen for å søke å balansere og integrere ulike hensyn. ”Hensikten må være å dempe skadevirkningene for næringsutøverne i området. En vil med dette også prøve å motvirke at hovedfokus hele tida blir lagt på verneinteressene.”(Nore_og_Uvdal, 2005).

Kommunen organiserte i første halvår 2004 åpne grendemøter og arrangerte næringsseminar for å synliggjøre mulighetene for utvikling av nye næringer. I tillegg ble det samlet inn dokumentasjon på den betydning vernet hadde for den enkelte grunneier samt tidligere tiders bruk. Dette var blant annet dokumentasjon av aktiv skogsdrift i begge dalfører i mange hundre år, (Helgesen, 1999), med betydelig flatehogst i hele regionen som resultat (Solhjell, 1992). Den historiske bruken ble også støttet av forskeruttalelser:

”Som følge av menneskenes bruk av skogen gjennom de historiske tidsepoker finnes det ikke lenger noen genuin urskog av en viss størrelse i alle fall i Sør-Norge, men enkelte skogstrakter er så lite påvirket av skogbruk i nyere tid at de har en stor grad av naturlig skogstruktur og sammensetning”
(Rolstad, 2002)

Kommunene la tidlig bærekraftig utvikling som prinsipp til grunn for kommunedelplanen. I tillegg til å fremme og dokumentere økonomisk bærekraft og sosial og kulturell bærekraft, innebærer bærekraftig utvikling også å ta hensyn til økologisk bærekraft. For å imøtekomme kravet i den parallelle prosessen etter Naturvernloven om å verne truede rødlistearter og å sikre et stort sammenhengende skogområde, igangsatte derfor kommunene forhandlinger med grunneierne om å avgi områder til frivillig vern sommeren 2004. Formålet var å fremskaffe et areal for vern som grunneierne kunne godta og som samtidig var stort nok for å sikre de verneverdige kvalitetene. Dette var, som enkelte av respondentene uttrykte, en vanskelig prosess fordi frivillig aksept av å gi fra seg store deler av eiendommen utløste mange følelser:

”Det tar tid å akseptere og gi fra seg noe som generasjonene før har brukt sine liv på å bygge opp”.  
Respondent 7 /Grunneier

Fra dette utgangspunktet ble det gjennom forhandlinger mellom kommune og den enkelte grunneier avgitt betydelige skogområder. Årsaken kan til dels være at enkelte foregangsbønder gikk foran og ga fra seg betydelige områder fra sin eiendom, og til dels at alternativet, påtvunget vern av ca. 200 km², ble oppfattet som verre enn frivillig vern av et mindre storområde. På basis av forhandlingene kunne kommunene således legge inn et skogreservat og kjerneområde i kommunedelplanen på om lag 100 km².

”Det er nesten helt utrolig at vi, med det bakteppet vi hadde, fikk det til. Det skjønner jeg nesten ikke helt, at det ble sånn noenlunde aksept for det blant grunneierne. Det hadde jeg nok ikke trodd da vi begynte på denne prosessen”
Respondent 3/ Forvaltning

Kommunene fikk i tillegg gjennomslag for frivilling vern av 8 nøkkelbiotoper for truede rødlistearter utenfor kjerneområdet. Gjennom dette verneforslaget av nøkkelbiotopene hevdet kommunene med basis i faglige utredninger at kartlagte truede arter i området var sikret.

Høsten 2004, etter lang tids forsøk på å få til ett møte med miljøvernministeren, fikk ordførerne i de tre kommunene og fylkesmannen presentert kommunealternativet for daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide (KrF). MD avgjorde at dette alternativet skulle føres videre i prosessen som et eget verneforslag. På samme tid fikk naturvernorganisasjonene aksept for at det skulle foreligge et eget alternativ basert på NINAs faglige anbefalinger. En av de lokale respondentene sier dette om det som skjer i løpet av disse siste dagene i oktober 2004:

”Da fikk vi egentlig der og da en aksept for at det forslaget skulle være med hele veien, gjennom hele prosessen og helt inn på statsrådens bord til slutt. Så det var jo på en måte en viktig milepæl, men så er det jo slik at når ordførerne bruker flere måneder på å få rullet ut den røde løperen så får altså naturvernorganisasjonene dagen etter rullet ut den røde løperen og får aksept for at deres forslag, som er det maksimale, det mest ekstreme også skal med. Det er på en måte noe med det altså. Igjen den der litt pussige balansen, at noen frivillige organisasjoner skal kunne veie like tungt på vektskåla som lokaldemokratiet representert ved tre kommuner. Det er liksom noe en nærmest reiser øyenbrynene av og stusser litt over, at det kan være mulig. Men det er nok, og det tror jeg er kanskje et av de største tillitsproblemene til miljøforvaltningen, det er den linken som er veldig tett, både personlige relasjoner og upersonlige relasjoner mellom de naturvernorganisasjonene og naturforvaltningen helt opp på øverste nivå i departementet. Før de får tatt tak i den problemstillingen seriøst så oppnår de ikke å få tillit ut i det brede lag tror jeg.”
Respondent 3 / Forvaltning

Det åpnes med andre ord for tre forskjellige verneforslag, ett fra statlig hold, ett fra kommunalt hold og ett fra Norsk Institutt for Naturforskning. I tillegg viser det seg at Fylkesmannen opptrer splittet i sin tilråding. Fylkesmannens miljøvernavdeling avgir i 2005 en prinsipiell innsigelse til forslaget om kommunedelplan for å unngå konflikt mellom behandling av naturvernloven og PBL for de samme områdene. Samtidig oppsummerer Fylkesmannen med: ”..en oppfordring til å gå inn i en åpen dialog med regionale myndigheter i det videre arbeidet med felles kommunedelplan” (Fylkesmannen, 2005a)
Fylkesmannens miljøvernavdeling sendte deretter sin utredning på lokal høring sammen med kommunealternativet, NINAs alternativ på 200 km² og et kompromiss utviklet av Direktoratet for naturforvaltning på 147 km². Etter den lokale høringen innstilte Fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahl på kommunealternativet, men var i uttalelsen likevel klar på det vernefaglige aspektet som miljøvernavdelingen fremmet. Dersom bare vernefaglige hensyn skulle tas i betrakting burde området vært på omtrent 170 km² (Fylkesmannen, 2005b).

Med statlig åpning for fire forskjellige verneforslag, og en situasjon der de to statlige organer som uttaler seg gir støtte til hvert sitt verneforslag, fikk regjeringen en vanskelig sak. Det ble ikke lettere etter 2005, da Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten i samarbeid med Senterpartiet og SV. De tre kommunene som utgjorde kommunealternativet, hadde enten Arbeiderparti- eller Senterpartiordførere, mens SV i regjering la stor prestisje i å få gjennomslag for de mest omfattende verneforslagene. Det skulle ta nesten tre år før regjeringen fattet vedtak i saken.

I denne perioden pågikk en stadig heftigere debatt i media der ulike interessegrupper og forskere profilerte seg i forhold til de ulike verneforslagene, kanskje særlig verneinteressene. ”Fylkesmannen har i sin innstilling lagt seg flat for hyttebyggingsinteressene i Trillemarka” (Naturvernforbundet, 2006).  Naturforskere, ledet av professor Hågvar fra Universitetet for miljø- og biovitenskap, mente dessuten at størrelsen på kjerneområdet ikke var tilstrekkelig for å sikre levekårene til enkelte av rødlisteartene på lang sikt. Etter hvert tok Hågvar initiativ til en internasjonal underskriftsliste for naturforskere som støttet det mest omfattende vernealternativet. Kommunene og aktive grunneiere søkte på sin side kunnskap om alternative vernemodeller, og argumenterte for at kommunealternativet var et eksempel på en bærekraftsorientert, dynamisk og innovativ forvaltningsmodell i tråd med utviklingen av integrert vern og bruk i Europa.

Drøftende oppsummering av kommunealternativet

I den tradisjonelle verneprosessen viste vi at bruk og vern nettverket manglet myndighet og posisjoner i forhold til naturvern nettverket. Gjennom muligheten for å etablere en parallell planprosess etter plan- og bygningsloven, fikk også bruk og vern nettverket en politisk struktur å etablere seg omkring. Dette ga nettverket muligheter i forhold til de dimensjonene bruk og vern, makt og kunnskap.

For det første fikk bruk og vern nettverket en anledning til å redefinere det tematiske fokuset i Trillemarka-saken. De tre kommunene gikk raskt sammen om en bærekraftorientert kommunedelplan, der fokuset lå på integrasjon av bruk og vern, altså på å planlegge ut fra en samordning av forskjellige bærekraftshensyn. For det andre ga skiftet fra statlig sektornivå (naturvern defineres her som sektorinteresse) til kommunalt politisk nivå nettverket langt større mulighet til definisjonsmakt og tilgang til beslutningsmakt. Med fokus på bærekraftig utvikling, som også kan begrunnes normativt i Rio-erklæringen, legges grunnen for politiske valg og prioriteringer som tar hensyn til næringsinteresser og bruk, hvor beslutningene fattes på politisk nivå i kommunen. For det tredje gis den alternative planprosessen rom for å endre det kognitive grunnlaget for beslutningene.

Økologisk bærekraft kan nå vurderes i forhold til - og er ikke automatisk overordnet andre bærekraftshensyn. Det kan argumenteres for at det gis tilstrekkelig sikkerhet for truede rødlistearter ut fra en samordnet vurdering av de ulike hensyn. I tillegg blir det relevant å trekke inn kunnskaper om og kartlegging av økonomisk og sosiokulturell bærekraft knyttet an mot dynamiske og fleksible forvaltningsstrategier (Hammer, 2007a).

For at de politiske nettverkene skal aktiveres og vitaliseres, må det både makt til å definere tema eller hva som er relevant ved en sak, samt makt til å beslutte/få gjennomslag for sine interesser og makt til å definere den kunnskapen som er nødvendig samt kognitivt rett til å beslutte. Det oppstår imidlertid uklarhet om sakens endelige utfall når det åpnes for forskjellige parallelle prosesser der forskjellige aktører gis makt etter de tre dimensjonene vi har fokusert på. Sannsynligheten for at prosessene fører til ulike forslag vil være stor, og dette var også resultatet i Trillemarka-saken.

4.3 Koordinert prosess omkring vernebestemmelsen

8. januar 2008 ble nyheten om at den rødgrønne regjeringen har fattet vedtak om å verne et skogreservat på 147 km² i Trillemarka offentliggjort. DNs forslag til kompromiss ble valgt. Den 21. januar kommer miljøvernminister Erik Solheim til Rollag på befaring av området og for å møte lokalbefolkningen.

Det hadde pågått en lang politisk prosess og dialoger mellom lokalpolitikere og stortingspolitikere før vedtaket ble fattet. Solheim kom ikke uforberedt til Rollag. Ordførerne hadde lenge vært noen av de viktigste talspersonene for lokalpolitikerne i kommunene overfor storting og regjering. De deltok sammen med andre lokalpolitikere i flere møter på Stortinget i 2007, og en av dem hadde etter egen oppfatning en vedvarende og konstruktiv dialog med politisk rådgiver Morten Wassbøl i Miljøverndepartementet. Fokuset var å jobbe innad i Arbeiderpartiet mot de sentrale politikerne med å få aksept for kommunealternativet (pers.med. fra lokal Arbeiderpartipolitiker). Regjeringen hadde således god kjennskap til den faglige og politiske prosessen som hadde foregått i arbeidet med kommunedelplanen. Det kraftige medietrykket omkring Trillemarka hadde også synliggjort at det var knyttet betydelig prestisje til kommunealternativet i lokalpolitikken.

Solheim forteller at i løpet av den 21. januar i Rollag fattes det en viktig beslutning som la grunnlaget for den videre prosessen med utarbeidelse av verneforskrift:

”Jeg er generelt opptatt av å møte de involverte partene i en sak for å høre deres syn og vurderinger. Jeg dro derfor til Trillemarka i januar 2008, kort tid etter at regjeringen hadde tatt sin beslutning om bl.a. verneomfanget i Trillemarka. Etter de møtene jeg hadde der med bl.a. ordførerne, så jeg det som svært positivt at kommunene ønsket en dialog om vernebestemmelsene og samtidig ga klart uttrykk for at de ønsket å ta ansvar for forvaltningen av naturreservatet.  For meg var det i denne situasjonen naturlig å tilby kommunene en dialog om vernebestemmelsene.”

Solheim gikk først en skitur i området med pressefolk, lokal og regionalpolitikere, involverte grunneiere og lokalbefolkning på slep. En av Ordførerne var guide og vertskap under turen og forklarte at det ble forsøkt å formidle et budskap til Solheim om at ”skal du velge mellom areal og verneforskrift, så får vi heller tåle litt mer areal hvis vi får en verneforskrift som er god.” (pers.med.). Etter skituren møtte Solheim lokalpolitikere og grunneiere i kommunestyresalen, og en av respondentene oppsummerte møtet som:

”Dønn saklig alle innlegg. Ingen krigserklæringer. Det var argumentasjon, og det må gjøre inntrykk på en statsråd.”
Respondent 4/ Politiker

Deretter hadde Solheim et lukket møte med ordførere og rådmenn i kommunene. Etter at kommunene hadde fastslått at de i arbeidet med verneforskriften vil ta ansvar og forholde seg til vedtaket som er fattet, forteller en av de tilstedeværende:

”Statsråden var klar på at embetsverket og rådmennene skulle forhandle om verneforskriftene. De skulle komme fram til et resultat, som skulle legges fram for politisk behandling i kommunene, og så skulle departementet endelig konfirmere det. Ble det plunder mellom embetsverk og rådmenn om forskriftene, så var det bare å ringe statsråden”
Respondent 4.

Med dette var den videre prosessen for arbeidet med verneforskriften lagt. Skogbrukssjefene i Rollag og Sigdal var representanter for rådmennene i forhandlingene. De forteller begge at det grundige faglige arbeidet som var gjennomført i forbindelse med kommunedelplanen var av stor betydning for utformingen av de enkelte bestemmelsene i verneforskriften. I første omgang var det lange forhandlinger om hvordan området skulle karakteriseres i verneformålet. Det ble oppnådd enighet om at ”området er kjennetegnet av eldre naturskog med preg av urørthet”. Dette åpnet for dispensasjoner i forhold til bruk av området som ikke var i strid med å bevare helheten i naturskogområdet. Dispensasjonene var i følge skogbrukssjefene nærmest i sin helhet i samsvar med de faglig begrunnede forslag i kommunedelplanen.

I november 2008 ble utkastet til verneforskrift presentert på to folkemøter i Rollag og Sigdal. Tilbakemeldingene fra berørte grunneiere var betydelig mer positive under disse møtene enn da Solheim møtte lokalbefolkningen 21. januar. I utstrakt grad ga forslaget dispensasjoner til tradisjonelt landbruk, jakt og fiske, men også til arrangementer i forbindelse med enkelt friluftsliv og annet som ikke var i strid med verneformålet. Etter søknad ble det foreslått å gi dispensasjon til tilbygg og også til ombygning av eksisterende bygninger. Det kunne hogges tømmer for å vedlikeholde bygninger og også tas ut ved til vedfyring i bygninger i verneområdet, igjen forutsatt at verneformålet ikke ble truet. Gjennom verneforskriften ble grunneiernes tradisjonelle bruk av området synliggjort og akseptert. Den 5. desember 2008 ble vernforskriften endelig vedtatt av regjeringen.

Oppsummerende drøfting av fasen mot endelig vernevedtak

Denne fasen kan fortettes til en dag, 21. januar, og miljøvernminister Erik Solheims beslutning om å bryte med tidligere tradisjoner for utarbeidelse av verneforskrift, der Direktoratet for naturforvaltning har hatt hovedansvar. Solheim framsto som arkitekt og initiativtaker til forslaget og var opptatt av at den politiske ledelse i departementet både skulle være garantist for og på nært hold følge dialogprosessen. Årsaken til denne endringen har ikke kommet eksplitt frem i intervjuet med Statsråden, men en mulig årsak som gikk igjen i deler av intervjumaterialet var en grunnleggende mistillit fra grunneiere og deler av politisk og forvaltningsmessig nivå lokalt mot DN. Dette kan være en årsak til at Solheim innførte en dialogprosess mellom embetsverket i Miljøverndepartementet og rådmennene i kommunene fram mot godkjennelse av forskriften. Med denne beslutningen ble maktforholdene endret på en radikal måte til fordel for lokal forvaltning. Den lokale forvaltning fikk være med på en gradvis utforming av detaljene i verneforskriften og kunne med dette utforme innholdet i forskriftene i tråd med detaljerte kunnskaper om lokale bruksmåter og behov. Embetsverket i Miljøverndepartementet fikk på sin side anledning til å sikre at muligheter for lokal bruk nedfelt i forskriftene ikke skulle komme i konflikt med verneforskriftene. Beslutningen var enkel, men har like fullt åpnet for en liten revolusjon i norsk vernepolitikk.

4.4 Drøfting av verneprosessen

I I vår diskusjon og analyse av de tre fasene har vi sett på hvordan de to politiske nettverkene har blitt aktivert i to parallelle planprosesser. Gjennom denne struktureringen av prosessen har ulike grupperinger blitt gitt ulik makt og innflytelse og har kunnet definere hvilken kunnskap som bør være relevant. De har økt sine muligheter til deltakelse og påvirkning av beslutningsprosessen om størrelsen på verneområde og verneforskrifter. Den siste fasen av verneprosessen gir også pekepinn på mulighetene for å drive næringsvirksomhet i verneområdet. Videre viser denne prosessen hvordan kommunene med sitt kommunealternativ har bidratt til mulige endringer i fremtidige verneprosesser.

Innledningsvis satte vi et fokus på de internasjonale policyendringene med en overgang fra statiske til mer dynamiske vernemodeller. I (St.meld.65, 2006-2007) legges det klare føringer for økt bruk av frivillig vern. Regjeringen har ved flere anledninger påpekt at frivillig vern kan dempe konfliktnivået i verneprosesser. Å hindre konflikt og å skape samhandling har i internasjonal sammenheng også vært viktig for å sikre at verneverdiene opprettholdes (Grainger and Malayang III, 2006, Mombeshora and LeBel 2009, Hammer, 2007b). Når myndighetene i henhold til internasjonale forpliktelser har vedtatt økt vern i Norge (St.meld.42, 2000-2001, St.meld.40, 1994-95, St.meld.65, 2006-2007), og det offentlige areal som kan brukes til vern ikke er tilstrekkelig, må det i fremtiden bli økt vern av privat grunn. Trillemarka-Rollagsfjell er den første vernesaken av store skogsområder hvor det også har blitt gjennomført en parallell prosess etter PBL med basis i ”frivillig vern”².

Forvaltningskulturen i norsk miljøforvaltning har tradisjonelt vært preget av regelstyring, noe som også har preget samspillet mellom stat og kommune (Carlsoon, 2008, Harvold et al, 2006, Emmelin and Kleven, 1999, Hovik and Vabo, 2005, Aasetre, 2000, Skjeggedal, 2007). I den første fasen av verneprosessen synliggjøres denne forvaltningskulturen i forhold til de tre kommunene og de berørte grunneierne. Dersom denne første fasen hadde avsluttet verneprosessen, kunne utfallet vært et omfattende og strengt vern, med restriktive verneforskrifter, lite lokal deltakelse og betydelig lokal motstand og muligheter for sabotasje og behov for streng og kostbar kontroll i områdene. Igangsettingen av den parallelle prosessen etter Plan- og bygningsloven var med på å bidra til en avslutningsfase der lokale kunnskaper, tradisjoner og bruksmåter fikk prege vernevedtaket i utformingen av verneforskriftene.

5. Avsluttende drøfting av problemstillingene

Gjennomgangen av verneprosessen synliggjør at de ulike interessentene har anvendt ”sine” politiske nettverk for å knytte seg an til spesifikke planprosesser for dermed å kunne påvirke vernevedtak og verneforskrift. Ved første blikk syntes etableringen av to parallelle verneprosesser å være en uryddig, konfliktfremmende og lite formålstjenlig vei for å nå fram til et entydig vernevedtak. Fra starten av prosessen var det imidlertid betydelige konflikter mellom aktørene i bruk og vern- og naturvern nettverkene. De to prosessene gjorde det mulig for interessentene å dokumentere, utvikle og målbære sine perspektiver og kunnskaper uten at konfrontasjonene ble overskyggende underveis. Dette kan ha vært en medvirkende årsak til at det var mulig å koordinere prosessene i det avsluttende arbeidet med utforming av verneforskrift.

I begge nettverkene ble kunnskapen om og forståelsen av verdiene i og omkring Trillemarka utviklet i verneprosessen. Bedret forståelse av konteksten er en av forutsetningene for å kunne fremme nettverkets mål på en mer treffende måte og med større gjennomslagskraft i samfunnet (Sabatier, 1988). I løpet av verneprosessen ble nye kunnskaper stadig kunngjort av de to nettverkene, og hva som ble gjort i det ene nettverket ble påvirket av hva som ble gjort i det andre nettverket. Samhandlingen mellom aktørene ble påvirket, både internt og mellom nettverkene (Jfr. Schmidt 2002). På den ene siden førte dette til at nettverkene søkte å rendyrke de kunnskaper og fakta som kjennetegnet sitt nettverks grunnleggende verdier og normer framfor det andre nettverket. På den andre siden økte samforståelsen omkring dokumenterbare fakta som antall truede rødlistearter og deres biotoper. Etter hvert dreide diskusjonen seg om hva som var relevant kunnskap, ikke så mye om hva som var rett kunnskap. Naturvern nettverket fokuserte på kunnskap om økologisk bærekraft, mens bruk og vern nettverket søkte større fokus på de sosiokulturelle og økonomiske sidene ved bærekraftsbegrepet.

Gjennom kommunealternativet søkte bruk og vern nettverket å få politisk gjennomslag for sin integrerte bærekraftsforståelse. I beslutningsgrunnlaget for vern av skogreservater settes tradisjonelt ikke søkelys på kunnskaper om sosiale, kulturelle og økonomiske verdier i aktuelle områder. Første del av verneprosessen synliggjør således en konflikt omkring den kognitive legitimiteten til beslutningsgrunnlaget. Samtidig synliggjøres en konflikt om den normative legitimiteten til verneprosessen. Økt trykk på vern av privat grunn i Norge fikk motsvar i krav om privat medvirkning i beslutningsprosessen. I kommunealternativet valgte grunneierne og kommunene ut forslag til områder for vern ut fra flerfaglige kartlegginger og vurderinger, mens det statlige forslaget til verneområde var helt uavhengig av lokal medvirkning og basert på omfattende naturvitenskapelige kartlegginger av truede arter og skogstyper. På lokalt plan hadde den kognitive og normative legitimiteten til verneprosessen nådd et bunn-nivå i januar 2008 med statlig avvisning av kommunealternativet i vedtaket om verneområdets størrelse. 

Den tydelige holdningsendringen i de berørte lokalsamfunnene fra vedtaket i januar 2008 til presentasjonen av verneforskrifter november samme år viser at verneprosessen fikk økt legitimitet gjennom lokal deltakelse, med mulighet og myndighet til å påvirke forskriften ut fra lokal kunnskap. Undersøkelsen viser således at den normative og kognitive legitimiteten til verneprosessen økes ved å etablere politiske strukturer og prosesser med lokal innvirkning.  Legitimiteten styrkes videre ved at staten i dialogen med kommunene kan sikre at verneverdiene ikke trues eller forringes av lokal bruk.

Holdningsendringene som foregikk i løpet av 2008 var direkte knyttet til en konkret og tydelig endring av makt- og myndighetsforhold mellom de to nettverkene. Miljøverndepartementet (ved miljøvernminister Erik Solheim), som inngår i begge nettverkene, fratok Direktoratet for naturforvaltning, som inngår i naturvern nettverket, ansvaret for utarbeiding av verneforskrift. Denne strukturelle endringen ble supplert av viktig prosessuell endring: utarbeidelsen av verneforskrift skulle foregå i dialog mellom kommunene og embetsmenn ved avdeling for biomangfold i miljøverndepartementet. På denne måten ble departementets doble funksjon sikret ved både å tilrettelegge for lokal planlegging og innvirkning og samtidig å sikre ivaretakelse av viktige verneverdier. Sett i lys av de betydelige og kontinuerlige konflikter omkring naturvern de siste 20 åra i Norge, kan dette politiske grepet betraktes som høyst betimelig. De to parallelle verneprosessene og den opphetede debatten om frivillig vern var antakelig medvirkende årsaker til at den politiske viljen til å endre maktforhold ble utløst.

Verneprosesser i Norge er i endring fra å ha hatt klare statiske trekk med ensidig fokus på de økologiske kvalitetene til å få en mer dynamisk form, hvor de som skal leve med og gjerne av vernevedtaket tas inn i reelle diskusjoner hvor de ulike bærekraftselementene i større grad sidestilles. Innsiktene fra verneprosessen i Trillemarka-Rollagsfjell inviterer til å realisere intensjonen i den nye Naturmangfoldloven; samordning av vern og bærekraftig bruk. Dette fordrer en nyansert samforvaltning i verneprosesser med lokal deltakelse og innvirking der kunnskapsgrunnlaget både knyttes til naturvitenskapelige undersøkelser av økosystemer og rødlistearter og kulturfaglige, samfunnsfaglige og økonomiske undersøkelser av lokal bruk av området. Resultatet kan bli en differensiert soneinndeling av områder knyttet til vern og bærekraftig bruk, som også ivaretar mulighetene for bærekraftig næringsutvikling (Sandell, 2005, Hammer, 2007a).

Skal en lykkes med næringsutvikling i Trillemarka, er det videre ikke nok å ha vernebestemmelser som legger til rette for næringsvirksomhet og økt grad av soneinndeling. Det kreves også utvikling og endring av kompetanse for å få til en kyndig bærekraftig bruk. Kunderelatert kompetanse samt lokal utvikling av identitet i forhold til næringsaktiviteter har vært viktig i andre verneområder i Norge hvor det også har vært forsøkt/ er igangsatt forsøk på lokal forvaltning (Hovik and Falleth, 2007).

Referanseliste

AASETRE, J. 2000. Holdninger og kultur i norsk naturforvaltning. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
ANDERSEN, O. J. 2010. Sammen er vi sterke, men det kan også gå på tverke: Regional samstyringsom mulighet og problem. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 5-29.

BARSKOGUTVALGET 1988. Retningslinjer for barskogvernet, Trondheim, Direktoratet for Naturforvaltning.

BOURDIEU, P. 1977. Outline of a theory of practice, Cambridge, Cambridge University Press.

BRESSER 1998. The Choice of Policy Instruments in Policy Networks. In: PETERS, B. G. & NISPEN, F. K. M. V. (eds.) Public policy instruments: evaluating the tools of public administration. Cheltenham: Edward Elgar.

BROCKINGTON, D., DUFFY, R. & IGOE, J. 2008. Nature unbound: conservation, capitalism and the future of protected areas, London, Earthscan.

CARLSOON, L. 2008. Omstridd natur i teori og praktik. In: SANDSTRÖM, C., HOVIK, S. & FALLETH, E. I. (eds.) Omstridd natur: trender & utmaningar i nordisk naturförvaltning. Umeå: Boréa bokförlag.

DN-RAPPORT 1999. Barskog i Øst-Norge: utkast til verneplan : fase II, Trondheim, Direktoratet for Naturforvaltning.
DRYZEK, J. S. 1987. Rational ecology: environment and political economy, Oxford, Basil Blackwell.

EMMELIN, L. & KLEVEN, T. 1999. A paradigm of environmental bureaucracy?: attitudes, thought styles and world views in the Norwegian environmental administration, Oslo, NIBR.

ENGEN, Ø. 2006. Notat av  17.10.2006 Trillemarka - Rollagsfjell [Online]. Naturvernforbundet. Available: www.naturvern.imaker.no/.../20061017trillemarkarollagsfjelloysteinengen.doc [Accessed 10.01 2010].

ETZIONI, A. 1988. The moral dimension: toward a new economics, New York, Free Press.

EVERSOLE, R. & MARTIN, J. E. 2005. Participation and Governance in Regional Development- Global Trends in an Australian Context, London, Ashgate.

FALLETH, E. I. & HOVIK, S. 2009. Local government and nature conservation in Norway: decentralisation as a strategy in environmental policy. Local Environment: The International Journal of Justice and Sustainability, 14, 221 - 231.

FALLETH, E. I., HOVIK, S. & SANDSTRÖM, C. 2008. Blåfjella-Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere: evaluering av et lokalt forvaltningsforsøk i en nasjonalpark, Oslo, NIBR.

FRAMSTAD, E., ØKLAND, B., BENDIKSEN, E., BAKKESTUEN, V., BLOM, H. & BRANDRUD, T. E. 2002. Evaluering av skogvernet i Norge, Trondheim, NINA.

FRANKFORT-NACHMIAS, C. & NACHMIAS, D. 1996. Research methods in the social sciences, London, Arnold.
FYLKESMANNEN 2001. Verneplan for Barskog fase II Øst -Norge - tilrådning og sammendrag av høringsuttalelser. Drammen: Fylkesmannen i Buskerud.

FYLKESMANNEN 2005a. Felles kommunedelplan for Trillemarka. Drammen: Fylkesmannen i Buskerud.

FYLKESMANNEN 2005b. Trillemarka :Rollag Østfjell for vern etter naturloven som naturreservat i kategorien storområde for skog med verneforslag for Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat -endelig utredning. Drammen: Fylkesmannen i Buskerud.

GRAINGER, A. & MALAYANG III, B. S. 2006. A model of policy changes to secure sustainable forest management and control of deforestation in the Philippines. Forest Policy and Economics, 8, 67-80.

GULBRANDSEN, L. H. 2002. Konvensjonen om biologisk mangfold og norsk skogbruk - Strategisk eller normativ tilpasning? Internasjonal Politikk, 60, 31-54.

HAJER, M. A. 1995. The politics of environmental discourse: ecological modernization and the policy process, Oxford, Clarendon Press.

HAMMER 2007a. Biosphere Reserves: An instrument for Sustainable Regional Development? The Case of Entlebuch, Switzerland. In: MOSE, I. (ed.) Protected areas and regional development in Europe: towards a new model for the 21st century. Aldershot: Ashgate Pub. Co.

HAMMER 2007b. Protected Areas and Regional Development: Conflict and Opportunities. In: MOSE, I. (ed.) Protected areas and regional development in Europe: towards a new model for the 21st century. Aldershot: Ashgate Pub. Co.

HARVOLD, K., HOVIK, S. & VINDENES, E. 2006. Fra statlig styring til grønt partnerskap? Privatrettslige avtaler som virkemiddel for å sikre miljøog naturverdier, Oslo, Norsk institutt for by- og regionforskning.

HAUGRØNNING, B., JENSEN, R. H., MEDALEN, T. & WØHNI, A. 2006. PLANLEGGING, VERN OG UTBYGGING - En introduksjon til plan- og bygningsloven, Oslo, Kan Energi.

HECLO 1978. Issue Networks and the Executive Establishment. In: BEER, S. H. & KING, A. (eds.) The New American political system. Washington D.C.: The Institute.

HELGESEN, T. 1999. Buskerudskogene: skogbruk, natur, friluftsliv og historie, Drammen, Buskerud skogselskap.

HERNES, G. 1978a. Makt og avmakt: en begrepsanalyse : (et utgangspunkt for kartlegging av de faktiske maktforhold i det norske samfunn), Bergen, Universitetsforlaget.

HERNES, G. 1978b. Makt, blandingsøkonomi og blandingsadministrasjon, Bergen, Maktutredningen.

HOFTON, T. H. 2003. Trillemarka-Rollagsfjell: en sammenstilling av registreringer med hovedvekt på biologiske verdier (foreløpig rapport). Siste Sjanse. Oslo: Biofokus.

HOFTON, T. H. 2005. Supplerende biologiske registreringer i deler av Trillemarka-Rollagsfjell i 2005. Siste Sjanse Oslo: Biofokus.

HOVIK, S. & FALLETH, E. I. 2007. Komplekse interesser og lokalt naturvern Utmark - tidskrift for utmarksforskning, 1/2008.

HOVIK, S. & VABO, S. I. 2005. Norwegian Local Councils as Democratic Meta-governors? A Study of Networks Established to Manage Cross-border Natural Resources. Scandinavian Political Studies, 28, 257-275.

HOWLETT, M. 2002. Do Networks Matter? Linking Policy Network Structure to Policy Outcomes: Evidence from Four Canadian Policy Sectors 1990-2000. Canadian Journal of Political Science/Revue canadienne de science politique, 35, 235-267.

HUTTON, J., ADAMS, W. M. & MUROMBEDZI, J. C. 2005. Back to the Barriers? Changing Narratives in Biodiversity Conservation. Forum for Development Studies 32, 241-270.

KORSMO, H., MOE, B. & SVALASTOG, D. 1991. Verneplan for barskog: regionrapport for Øst-Norge, Trondheim, NINA.

KROGH, E. 1995. Landskapets fenomenologi. Doctoral thesis, Institutt for økonomi og samfunnsfag, Norges landbrukshøgskole.

KVALE, S. 1997. Det kvalitative forskningsintervju, Oslo, Ad notam Gyldendal.

LEMOS, M. C. & AGRAWAL, A. 2006. Environmental Governance. . Annual Review of Environment and Resources, 31, 297-325.

MILES, M. B. & HUBERMAN, A. M. 1984. Qualitative data analysis: a sourcebook of new methods, Beverly Hills, Calif., Sage.

MILJØVERNDEPARTEMENTET. 2008. Trillemarka-Rollagsfjell er vernet i dag [Online]. Oslo: Miljøverndepartementet. Available: http://www.regjeringen.no/nn/dep/md/Pressesenter/Pressemeldingar/2008/trillemarka.html?id=538245 [Accessed 07.02 2010].

MOMBESHORA, S. & LEBEL , S. 2009. Parks-people conflicts: the case of Gonarezhou National Park and Chitsa community in south-east Zimbabwe. Biodivers Concervation, 18, 2601-2623.

MOSE, I. 2007. Protected areas and regional development in Europe: towards a new model for the 21st century, Aldershot, Ashgate Pub. Co.

MOSE, I. & WEIXLBAUMER, N. 2007. A New Paradigm for Protected Areas in Europe? In: MOSE, I. (ed.) Protected areas and regional development in Europe: towards a new model for the 21st century. Aldershot: Ashgate Pub. Co.

NATURVERNFORBUNDET. 2006. Fylkesmannens innstilling om Trillemarka: Et svik mot framtiden [Online]. Oslo: Naturvernforbundet. Available: http://naturvernforbundet.no/nyheter/fylkesmannens-innstilling-om-trillemarka-et-svik-mot-framtiden-article7545-796.html [Accessed 07.05 2010].

NORE_OG_UVDAL 2005. Felles kommunedelplan for Trillemarka - Rollag Østfjell. Utlegging til offentlig høring. Saksmappe: 2004/172. Rødberg: Nore og Uvdal kommune.

O'TOOLE, L. J., JR 1997. Treating networks seriously: practical and research-based agendas in public administration. Public Administration Review, 57, 45-55.

PETERS, B. G. 2002. Grounding Governance: Power and Meaning in Natural Resource Management. In: SYMPOSIUM, I. (ed.) Contested resources: challenges to the governance of natural resources in Southern Africa : papers from the international symposium on 'Contested resources :  University of Western Cape, Cape Town, 18-20 October 2000. Bellville: Programme for Land and Agrarian Studies, University of Western Cape.

PIERRE, J. & PETERS, B. G. 2000. Governance, politics and the state, London, MacMillan.

PRETTY, J. N. 1995. Regenerating agriculture: policies and practice for sustainability and self-reliance, London, Earthscan.

REGJERINGEN. 2008. Foredrag til Kongelig resolusjon om fredning av Trillemarka-Rollagsfjell naturreservat [Online]. Oslo: Regjeringen. Available: http://www.regjeringen.no/upload/MD/Vedlegg/Kongelige_resolusjoner/kgl_res_trillemarka.pdf [Accessed 08.04 2010].

RHODES, R. A. W. 1997. Understanding governance: policy networks, governance, reflexivity, and accountability, Buckingham, Open University Press.

ROLSTAD, J. 2002. Naturskog i Norge: definisjoner, økologi og bruk i norsk skog- og miljøforvaltning, Ås, NISK.

RUBIN, H. J. & RUBIN, I. 1995. Qualitative interviewing: the art of hearing data, Thousand Oaks, Calif., Sage Pubications.

RYEN, A. 2002. Det kvalitative intervjuet: fra vitenskapsteori til feltarbeid, Bergen, Fagbokforl.

RØISELAND, A. & VABO, S. I. 2008. Governance på norsk. Samstyring som empirisk og analytisk fenomen. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, 24, 86-107.

SABATIER, P. A. 1988. An advocacy coalition framework of policy change and the role of policy-oriented learning therein. Policy Sciences, 21, 129-168.

SABATIER, P. A. 1999. Theories of the policy process, Boulder, Colo., Westview Press.

SANDELL, K. 2005. Reservatsdilemman eller utvecklingsområden? En syntesdiskussion och två fallstudier: Torneträsk biosfärsområde 1986-2004 och Södra Jämtlandsfjällen nationalparkförslag. Fjällmistra rapport. Umeå: FjällMistra.

SANDSTRÖM, C., HOVIK, S. & FALLETH, E. I. 2008. Omstridd natur. In: SANDSTRÖM, C., HOVIK, S. & FALLETH, E. I. (eds.) Omstridd natur: trender & utmaningar i nordisk naturförvaltning. Umeå: Boréa bokförlag.

SCHMIDT, V. A. 2002. The futures of European capitalism, New York, Oxford University Press.

SKJEGGEDAL, T. 2007. Verneplanprosesser - reelle konflikter eller institusjonelle forviklinger? Utmark - tidskrift for utmarksforskning, 1/2007, 1-12.

SKJEGGEDAL, T. 2008. Orört och konfliktfyllt i norsk naturförvaltning. In: SANDSTRÖM, C., HOVIK, S. & FALLETH, E. I. (eds.) Omstridd natur: trender & utmaningar i nordisk naturförvaltning. Umeå: Boréa bokförlag.

SOLHJELL 1992. Frå steinalderen til år 1800, Rødberg, Nore og Uvdal kommune.

ST.MELD.40 1994-95. Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000 (Barskogvernmeldingen). Oslo: Regjeringen.

ST.MELD.42 2000-2001. Biologisk mangfold. In: MILJØVERNDEPARTEMENTET (ed.). Oslo: Regjeringen.

ST.MELD.65 2006-2007. Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand. In: MILJØVERNDEPARTEMENTET (ed.). Oslo: Regjeringen.

ST.PREP.65 2002-2003. Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden 2003 (inkludert ”Fjellteksten”). In: FINANSDEPARTEMENTET (ed.). Oslo: Regjeringen.

STORAUNET, K. O., ROLSTAD, J. & TOENEIET, M. 2005. Urskog eller kulturskog - skogshistorikk i Gamlevolltjønnan i Trillemarka. Aktuelt fra skogforskningen, 5/05, 27-32.

SVARSTAD, H., DAUGSTAD, K. & VISTAD, O. I. 2003. Hvem vil være enige og tro på Dovrefjell? Et case om framveksten av lokal forvaltning av verneområder. Utmark - tidskrift for utmarksforskning, 14.

UNITEDNATIONS 1993. The Global partnership for environment and development: a guide to Agenda 21, New York, United Nations.

VEDELD, P. & KROGH, E. 2000. Rationality in the Eye of the Actor Economists and Natural Scientists in a Discourse over Environmental Taxes In: NAPIER, T. L., NAPIER, S. M. & TVRDON, J. (eds.) Soil and Water Conservation Policies: Successes and Failures. Ankeny, Iowa: Soil and Water Conservation Society Press.

YIN, R. K. 2003. Case study research: design and methods, Thousand Oaks, Calif., Sage

.