Fjellforskning

På oppdrag fra kommunalministeren presenterte forskerne i fjellplanteamet i 1965 boka Fjellbygd og feriefjell med forslag til reguleringsmodeller for fjellområder med særlig interesse for ferie- og fritidslivet. Reguleringene skulle samtidig styrke næringslivet i bygdene. Fjellbygdens hovedproblemer ble vurdert til å være omstillinger i landbruket og utflytting. 60 prosent av befolkninga bodde da i byer og tettsteder og nesten 20 prosent av de yrkesaktive var sysselsatt i primærnæringene. Nå bor nesten 80 prosent i byer og tettsteder og bare tre prosent er sysselsatt i primærnæringene. Samtidig er antall fritidshus nesten tredobla, fra rundt 150 000 til 420 000. Fram til 1965 gjaldt bygningsloven i utgangspunktet bare i byer og tettsteder, og Rondane var vår eneste nasjonalpark. Nå er nesten18 prosent av landarealet verna, eller i prosess for vern, etter naturmangfoldsloven. Store endringer gir store utfordringer. Hvordan er og blir disse håndtert?

Fjellplantemaet definerte fjellet som alt land som ligger over grensa for produktiv skog, altså snaufjellet og uproduktiv fjellskog. Østlandsforskning har nylig gjennomført et prosjekt for Kommunal- og regionaldepartementet for å definere, avgrense og karakterisere fjellområder og fjellkommuner i Sør-Norge (se artikkel i dette nummeret av Utmark). Med et liknende utgangspunkt som Fjellplanteament og diverse tilleggsvurderinger, har vi kommet til at 42 % av landarealet i Sør-Norge utgjør Fjellområdet. I alt 77 kommuner har mer enn 50 prosent av landarealet i Fjellområdet og kan dermed defineres som Fjellkommuner. Fjellkommunene har til sammen et folketall som bare utgjør 5,8 prosent av folketallet i Sør-Norge, og folketallet synker. Mens Sør-Norge samla sett har hatt en befolkningsvekst på 17,8 prosent i perioden 1990-2010, er befolkninga i Fjellkommunene i samme periode redusert med 5,6 prosent.

Flere Fjellkommuner har verneområder som dekker mer enn halvdelen av kommunenes areal. Disse områdene forvaltes i utgangspunktet etter Naturmangfoldsloven og av fylkesmannen, og ikke etter plan- og bygningsloven av og kommunen. Fra 2009 har Miljøverndepartement åpna for delvis lokal forvaltning av verneområder. Aktuelle kommuner kan samarbeide i et felles politisk nasjonalparkstyre, men nasjonalparkforvalterne skal være ansatt hos fylkesmannen. Det gjenstår å se hvordan dette vil fungere. Nye koordineringsutfordringer vil utvilsomt oppstå med enda en ny forvaltningsaktør i tillegg til kommunene, fylkesmannen, Statens naturoppsyn og, i statsalmenninger, fjellstyrene.

I flere Fjellkommuner er antallet fritidsboliger nå minst like høyt som antallet boliger. Det betyr at i lange perioder av året er det faktiske innbyggertallet langt høyere enn det registrerte og dimensjonerende for kommuneøkonomi og tjenestetilbud. At dette kan gi uheldige virkninger er åpenbart og velkjent. I hvilket omfang, med hvilke konsekvenser, og hvilke tiltak for forbedringer som kan iverksettes, er fortsatt lite belyst. Flere Fjellkommuner har også etablerte, og under utviding eller nyetablering, store fjellandsbyer med reiselivsbedrifter, leilighetsbygg, fritidsboliger og servicefunksjoner i tilknytning til alpinanlegg. Dette gir planleggings- og utbyggingsoppgaver som i mange tilfeller langt overskrider både kapasitet og kompetanse i kommunene. Veiledningsapparatet hos fylkeskommuner og fylkesmenn ser også ut til å ha problemer med å håndtere slike saker.

I "fjellteksten" fra 2003 slutta stortinget seg til regjeringas synspunkter på bruk, vern og verdiskapning i fjellområder (St.prp. nr. 65 (2002-2003)). Hvordan blir dette fulgt opp i praksis? Direktoratet for naturforvaltning har invitert 85 kommuner til å søke om status som nasjonalparkkommune. 32 kommuner er nå tildelt denne statusen. I tillegg er også fem tettsteder gitt status som nasjonalparklandsby. Direktoratet har også ansvar for programmet Naturarven som verdiskaper som varer ut 2013 og som støtter 15 ulike prosjekter. Vi kan vel nå si at norsk naturforforvaltning omsider er på vei bort fra et statisk fredningsregime og så smått i retning av et mer dynamisk bruk-vern regime. Hvordan dette vil arte seg, er fremdeles et åpent spørsmål. Særlig for Fjellkommunene er dette viktig. Naturområdene er deres viktigste livsgrunnlag. Nye bruksmåter krever ny kunnskap for å kunne utnytte og forvalte naturen i et langsiktig perspektiv som opprettholder og vedlikeholder ressursgrunnlaget. Dette er politikk og kamp om knappe ressurser. Er det interessene til en liten og minkende lokal bygdebefolkning, som langt fra er ei ensarta gruppe, eller interessene til en stor og voksende rekreassjonssøkende bybefolkning, som skal vinne fram? I hvor stor grad kan interessene forenes og i tilfelle hvordan?

Fjellregionsamarbeidet som omfatter fylkene Buskerud, Telemark, Sogn og Fjordane, Oppland og Hedmark er etablert for å fremme interessene til fjellkommunene. Arbeidet er delvis sammenfallende med ambisjonene til Utmarkkommunenes Sammenslutning, som nå har 84 medlemskommuner fra 15 fylker. Internasjonalt er fjellområdene et viktig tema, både innen forvaltning og forskning. Kapittel 13 i Agenda 21, Rio-erklæringa fra 1992, dreide seg om fjell. 2002 var FNs internasjonale fjellenes år. Hvert år markeres 11. desember som den internasjonale fjelldagen. I år var temaet fjellminoriteter og urbefolkning. EU har fjellene på dagsorden. Euromontana er en europeisk organisasjon for samarbeid og utvikling av fjellområder, hvor også de norske fylkene i fjellregionsamarbeidet er medlemmer. De arrangerte i samarbeid 7th European Mountain Convention i september 2010, i Lillehammer. På forskningssida er Mountain Reserach Initiative med sekretariat i Sveits og Centre for Mountain Studies  i Skottland blant de mest aktive.

I Norge ble Den Norske Turistforening (DNT) valgt som koordinator for aktivteter og tema for fjellenes år i 2002. Det sier noe om den norske innfallsvinkelen til fjellene. Det foregår noe forskning i Norge som angår Fjellområdet. På slutten av 1990-tallet hadde Norges forskningsråd et eget Utmarksprogram, og programmet Landskap i endring (2000-2007) retta oppmerksomhet også mot fjellene. Nå er programmene Miljø 2015 og Demokrati, styring og regionalitet i gang. Likevel, er det ikke snart på tide med en forskningsmessig innsats direkte retta mot de store utfordringene, vi har vært innom noen, som spesifikt angår Fjellområdet?

Tidsskriftet Utmark har i 2010 to begivenheter å feire. For det første: vi har 10-års jubilem. Siden 2000 har det hvert år, med unntak av ett, kommet fra ett til tre nummer av Utmark i året. Så mange som om lag halvparten av forfatterne henvender seg til redaksjonen på eget initiativ, og den andre halvdelen finner vi forholdsvis enkelt fram til gjennom vårt kontaktnett. Det er altså uten tvil et behov for denne muligheten for publisering. For det andre: Tidsskriftet Utmark er fra og med 2010 godkjent av publiseringsutvalget til Universitets- og høgskolerådet som vitenskapelig publiseringskanal på nivå 1. Det betyr at vi nå har to seksjoner i Utmark, en for populærvitenskapelig publisering, i dette nummeret med fire artikler, og en for vitenskapelig publisering, her med to artikler. Og - alt er fortsatt gratis, for leserne!

Lillehammer 31. desember 2010.