Løypeavgift og allemannsrett –
muligheter og begrensninger.

Marianne Reusch - www.allemannsretten.no

---

Friluftslovens utgangspunkt er at ferdsel i utmark skal være gratis. Samtidig kan kommunene gjennom plan- og bygningsloven regulere arealer til idrettsanlegg eller aktivitetsområder der det er innkreves adgangsavgift. Løypeavgift handler både om rettsregler og om verdispørsmål. I denne artikkelen er oppmerksomheten rettet mot nåværende lovregulering. Hva grunneieren har lov til, hva kommunen kan gjøre, og hva friluftslivet har krav på når det gjelder betaling i skiløypene, drøftes i lys av gjeldende lover og regler

English summary:

Charging for ski trails defies the principle of unrestricted access to the outdoors.

Preparing trails for cross country skiing is done only at a cost, and it is not clear to what extent skiers can be charged for the use. The principle of unrestricted access to the outdoors presupposes that the corresponding activity is free of charge. Yet local authorities, by way of established management practice, have the right to designate and reserve specific areas for sports and business purposes. This paper describes the present legal situation in Norway, what the landowner can lawfully do, what the local authorities may do, and what the general public may claim concerning the question of charging for the use of ski trails.

Keywords:
Trail fee, cross-country skiing, recreational access, countryside access, charging for access to the outdoors

Innledning

Maskinpreparerte skiløyper har ofte en tilknytning til idrettsanlegg, men er også et vanlig innslag i norsk utmark. Utmarksområder som skog og fjell er også allemannsrettens arena. Friluftsloven fra 1957 sikrer befolkningen rett til fri ferdsel i naturen, og bygger på prinsippet om at adgangen til naturen som hovedregel skal være gratis. Da friluftsloven ble vedtatt, fantes verken maskinpreparerte langrennsløyper eller kunstsnø. Friluftsloven ble skrevet for andre samfunnsforhold i lys av datidens lovgivning, og er ikke innrettet på å løse mange av de spørsmålene vi står overfor i dag. Diskusjonen om betaling for adgangen til langrennsløyper er eksempel på en problemstilling av nyere dato.[1]

Da friluftsloven ble utformet på 1950-tallet fantes heller ingen alminnelig plan- og bygningslov for hele landet. Lov om bygningsvæsenet fra 1924 gjaldt i og omkring byene. Først med bygningsloven av 1965 kom en landsdekkende lovgivning for arealplanlegging. Den nye plan- og bygningsloven fra 2008 løser flere av de spørsmålene friluftsloven opprinnelig regulerte, og er derfor viktig for tolkningen av plan- og bygningsloven i dag.

Spørsmålet om løypeavgift debatteres forøvrig i dag også i flere andre europeiske land som tilrettelegger for moderne langrenn, og er derved ikke et særnorsk fenomen.

Betaling for skiløyper er et sammensatt spørsmål. Hensyn i flere retninger bryter mot hverandre, og kan gi argumenter for motstridende løsninger. Løypepreparering er kostnadskrevende, og foregår i stor utstrekning uten offentlig finansiering. Tilretteleggerne har behov for å få dekket inn sine kostnader. På den annen side kan avgift fungere som et hinder mot fri adgang til naturen. Hensynet til befolkningens mulighet for fri ferdsel i utmark taler imot adgangen til å etablere løypeavgift. Et ytterligere aspekt er tilretteleggingen som sådan. Noen foretrekker naturen som den er, uten tilrettelegging i form av maskinbearbeidede traseer. Andre vil gjerne ha høyest mulig standard på skiløypene – og betaler gjerne for det. Kommersielle og ideelle aktører kan også ha interessemotsetninger. Lokale idrettslag som står for løypearbeid på dugnad, ønsker kanskje å avgiftsbelegge arrangøren av skikurs, selv om det er ønskelig at løypenettet i utgangspunktet er åpent for alle.  Det er ikke uvanlig at næringsdrivende tjener penger på gratis bruk av løyper som vedlikeholdes på frivillig basis eller med tilskudd fra medlemsordninger. Dette er bare et lite knippe eksempler på interessemotsetninger som finnes knyttet til betalingsordninger i skiløypene.

Gratisprinsippet i friluftsloven[2]

Frivillig brukerbetaling er juridisk uproblematisk. Oppfordringer om å støtte det lokale løypelaget økonomisk, eller giroer i postkassen med anmodning om frivillige bidrag til løypepreparering, er både utbredt og lovlig. Spørsmålet om det er tillatt med obligatorisk adgangsavgift for å benytte et skispor, kan ikke besvares like klart og kort.

Det finnes ingen generell lovbestemmelse eller forskrift som gjelder løypeavgift direkte. Friluftsloven § 14 regulerer deler av spørsmålet. Bestemmelsen handler om grunneierens eller brukerens muligheter for å kreve betalt for bruk av utmark. Brukeren omfatter blant annet en leietaker eller en som fester tomten. Bestemmelsen vil som regel omfatte den som tilrettelegger for aktivitet i et område, for eksempel et løypelag. Bestemmelsen gir uttrykk for det generelle prinsippet om at allemannsretten er gratis.[3]

§ 14. (Avgift for adgang til friluftsområde)

Ferdselsrett etter denne lov er ikke til hinder for at eier eller bruker etter løyve av kommunen kan kreve en rimelig avgift for adgangen til badestrand, teltplass eller annet opparbeidet friluftsområde, men avgiften må ikke stå i misforhold til de tiltak eier eller bruker har gjort på området til fordel for friluftsfolket. Det kan settes vilkår for slikt løyve.

I forarbeidene til friluftsloven står det at man med den nye loven ønsket å vedta en uttrykkelig regel både om adgangen til å ta slik avgift og samtidig angi grensene for adgangen.[4] Det ble da lagt til grunn at det også før friluftsloven fantes en begrenset mulighet til å ta betalt for adgang til opparbeidede friområder, basert på uskreven sedvanerett. I 1996 ble friluftsloven revidert, og § 14 om avgift for adgang til opparbeidet friluftsområde ble vurdert. Bestemmelsen fikk en tilføyelse om at adgangsavgift må ha tillatelse (løyve) fra kommunen. Begrunnelsen for endringen var å gi kommunene kontroll med denne typen avgiftsinnkreving, med tanke på å sikre hensynet til allmenne friluftsinteresser.[5] I forbindelse med denne endringen av friluftsloven, ble det understreket av Miljøverndepartementet at bestemmelsen i § 14 ikke gir hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l.[6] Den samme linjen er senere fulgt opp. I Miljøverndepartementets rundskriv fra 2007 om friluftsloven (T-3/07) punkt 7.4:

Avgiftsordninger for bruk av skiløyper er i strid med friluftsloven.

Spørsmålet om løypeavgift ble nylig forelagt statsråd Erik Solheim i Stortingets spørretime den 19. oktober 2011. Statsråden svarte:

Etter friluftsloven er det kun anledning til å ta betalt for adgang til såkalt opparbeidede friluftsområder. Med det sikter man til mindre, avgrensede områder, f.eks. teltplasser eller parkeringsplasser, som er opparbeidet i tilknytning til friluftsområdet. Loven åpner ikke for at det kan tas betalt for tilgang til skiløype i utmark, og det er uavhengig av om skiløypene er preparert med natursnø eller kunstsnø.

Og videre:

Problemet oppstår i det øyeblikk man begynner å åpne for å ta betalt for det som er ferdsel i utmark. Det er utrolig vanskelig å se hvordan man skulle klare å avgrense det. Det er ulike grader av opparbeiding av skiløyper over det ganske land. Skiløyper går på vei, de går på asfalt, de går på sand – de er opparbeidet på utrolig mange forskjellige måter. De opparbeides med kunstsnø og med natursnø – og det er opparbeidelse i den naturlige snøen som ligger der. Så jeg tror det vil bli en utrolig vanskelig avgrensningsoppgave.

Uttalelsene som er referert ovenfor, både fra lovforarbeider, rundskriv og Stortingets spørretime, har etter min oppfatning tatt for lite hensyn til at lovbestemmelsen ble skrevet i en tid da tilrettelegging for skiaktiviteter foregikk vesentlig annerledes. Stikkord som ”rimelig avgift” og ”opparbeidet friluftsområde” er fortsatt sentrale i avgjørelsen av adgangen til å ta avgift. Men lest i dagens lys, bør lovens ordlyd etter min oppfatning kunne tolkes slik at et avgrenset løypenett i tilknytning til et idrettsanlegg, eller en løypestrekning etablert på kunstsnø, tilfredsstiller kravet til ”opparbeidet friluftsområde”.  Løypeavgift i tråd med en slik tolkning av loven vil fortsatt bare kunne gjøres etter tillatelse (løyve) fra kommunen. Ulempene med løypeavgift for det øvrige friluftslivet vil kunne avhjelpes gjennom at det stilles vilkår, for eksempel om avgiftsnivå, aldersgrenser (barn gratis) eller tidsbegrensning (avgiftsfri i helger/hverdager/dagtid/kveldstid osv).

I forarbeidene til friluftsloven er det forutsatt at avgift til opparbeidede friluftsområder etter § 14 gjelder på avgrensede områder.[7] Det er ikke holdepunkter i verken lovens ordlyd, forarbeidene eller andre rettskilder for å håndheve noen streng tolkning av områdets geografiske avgrensning, men lovtekstens eksempler badestrand og teltplass gir en viss veiledning på hva slags type område man har sett for seg. I regulerte områder vil reguleringsplanen kunne være et moment i avgrensningen av område, slik at det for eksempel gis tillatelse til avgift innenfor et område som er regulert til idrettsanlegg.

Plan- og bygningslovens betydning

Hvilken betydning har kommunens beslutninger i medhold av plan- og bygningsloven for adgangen til å innkreve løypeavgift? Plan- og bygningsloven gir kommunene vide fullmakter i arealforvaltningen. Gjennom planleggings- og reguleringsmyndigheten kan det for eksempel legges til rette for at naturområder tas i bruk som golfbaner, dyreparker, badeanlegg, skøytebaner eller fornøyelsesparker som forutsetter at besøkende må betale inngangspenger. Alle disse eksemplene er utendørs anlegg for sports- og fritidsaktiviteter der det forutsettes at alle og enhver skal ha adgang. Men områdene klassifiseres ikke som utmark i friluftslovens forstand. Derved gjelder ikke allemannsretten, og tilretteleggeren kan kreve inngangspenger.

Golfbaner og alpinbakker er illustrerende eksempler på hvordan arealbeslutninger gjennom plan- og bygningsloven som tilrettelegger for én bestemt utendørsaktivitet, samtidig kan føre til begrensninger i adgangen til å utøve andre utendørsaktiviteter i samme område. De fleste aksepterer antakelig at man må betale (og oppfylle kravene til medlemskap m.v.) for å kunne spille golf på en bane, og betale for å kjøre skiheis. Miljøverndepartementet har samtidig vært opptatt av at slike anlegg ikke skal fungere som sperringer for alminnelig ferdsel. I rundskrivet til friluftsloven (T-3/07) har departementet i pkt. 3.1. uttalt at:

…en golfbane antas ikke å være unntatt fra allmennhetens ferdselsrett i sin helhet. For golfbaner vil det ofte foreligge en regulering som kanaliserer ferdsel til angitte stier/grøntkorridorer.

Departementets holdninger til alpinbakker er i rundskrivet pkt. 7.4 at:

Ferdselen i alpinanlegg er også fri, bare heistjenester og liknende kan kreves betalt.

På samme måte kan man tenke seg langrennsanlegg der ferdselen i området er fri, men det likevel må betales for å benytte skisporene. Idrettsanlegg, herunder langrennsanlegg, kan være et arealformål i kommuneplanens arealdel, se plan- og bygningsloven § 11-7 første ledd nr. 1. Idrettsanlegg kan også være mer detaljert angitt som arealformål i reguleringsplanen, se plan- og bygningsloven § 12-5 annet ledd nr. 1. I praksis er mange skiarenaer med tilknyttede løyper regulert til idrettsanlegg. Større og mer perifere løypenett, for eksempel på fjellet og i skogen, ligger derimot ofte utenfor reguleringsplanenes område. Utmarksområder med skiløyper vil ofte være utlagt til landbruks-, natur- og friluftsformål (LNF-R) i kommuneplanens arealdel etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5. I slike områder kan jeg vanskelig se for meg at hjemmel for løypeavgift kan søkes i plan- og bygningsloven direkte.

Gjennom reguleringsplan vil imidlertid kommunen antakelig kunne legge mer detaljerte føringer for å avsette et område for eksempel særskilt til konkurranselangrenn eller til tidligløyper preparert med kunstsnø. Beslutninger i arealplanen om at et område er avsatt til en bestemt aktivitetsform, vil på samme måte som for golfbaner, fornøyelsesparker og lignende områder, inneholde en forutsetning om at det kan kreves inngangspenger eller brukerbetaling. Plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 1 fastsetter at det i reguleringsplan i nødvendig utstrekning kan gis bestemmelser om blant annet bruk av arealer og anlegg i planområdet. Planbestemmelser i et skianlegg vil kunne omfatte spørsmål om for eksempel inngangspenger eller regulering av kommersielle eller organiserte aktiviteter.

Dersom kommunen innen rammene av sin reguleringsmyndighet etter plan og bygningsloven legger til rette for et langrennsanlegg der brukerne skal betale inngangspenger, finnes mange muligheter til samtidig å sikre allment friluftsliv og ferdselsmuligheter gjennom området. En av mulighetene, i tillegg til planbestemmelser etter § 12-7, er å regulere inn hensynssoner som sikrer åpne ferdselsårer, se plan- og bygningsloven § 11-8 og § 12-6.

Gjennom plan- og bygningslovens system har kommunen altså i en viss utstrekning mulighet til å treffe beslutninger om arealbruken som kan føre til at det kan kreves inngangspenger i områder tilrettelagt for langrenn. I mange av dagens praktiske tilfeller er det imidlertid liten veiledning å hente i reguleringsplanen, fordi kommunen ikke har tenkt på spørsmålet om løypeavgift i forbindelse med utarbeidelse av planen.

Idrettsanlegg eller utmark?

Utgangspunktet etter friluftsloven er altså at alle har rett til fri ferdsel i utmark, mens adgangen til idrettsanlegg kan være særskilt regulert gjennom plan- og bygningsloven. Et spørsmål er om idrettsanlegg vil kunne likestilles med innmark i friluftsloven, og derved bli betraktet som et område uten fri ferdselsrett.

Friluftslovens definisjoner av betegnelsene innmark og utmark er rent juridiske begreper, og forstås ikke nødvendigvis på samme måte som i landbruket for øvrig. Etter friluftsloven er den faktiske, pågående bruken av arealet sentralt i vurderingen. Hvordan et område tidligere har vært benyttet, eller hvordan det i tråd med en reguleringsplan kan utnyttes i fremtiden, er i utgangspunktet ikke avgjørende. En lagmannsrettsdom fra 2007 illustrerte dette: Et belte rundt et skogstjern var regulert til friområde, men ble i dommen betraktet som innmark i friluftslovens forstand. Allmennheten hadde ikke ferdselsrett over det regulerte friområdet fordi det var for nær bebyggelsen på eiendommen.[8]

Definisjonen av innmark i friluftsloven § 1 a er utformet for landbruksforhold, og omfatter hovedsakelig gårdsplass, hustomt, dyrket mark og enkelte andre landbruksarealer. I loven er det imidlertid også tatt reservasjon for at områder som normalt vil betraktes som utmark, i noen tilfelles likevel skal kategoriseres som innmark. Unntaksregelen omtales som ”sekkebestemmelsen” og beskriver områder som skal regnes likt med innmark:

… område for industrielt eller annet særlig øyemed hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier, bruker eller andre.

Spørsmålet er om anlegg for langrenn eller områder som er særlig tilrettelagt for skiløping, for eksempel løyper etablert på kunstsnø, etter en konkret vurdering kan betraktes som innmark etter alternativet ”område for …annet særlig øyemed”. Forarbeidene til friluftsloven gir ikke holdepunkter for en slik forståelse. Men fordi kunstsnø eller tilrettelegging for moderne langrenn som nevnt ikke eksisterte da friluftsloven ble utformet, kan dette i dag etter min oppfatning ikke tillegges avgjørende vekt. På den annen side ble det uttrykkelig tatt stilling til spørsmålet om løypeavgift i forbindelse med revisjonen av friluftsloven i 1996. I forarbeidene ble det da uttalt i tilknytning til avgiftsregelen i friluftsloven § 14:

Bestemmelsen (…) gir ikke hjemmel for å legge avgift på ferdsel på skiløyper, stier o.l.[9]

Dette kan kanskje tas til inntekt for at spørsmålet om løypeavgift er avklaret av lovgiver i nyere tid. Uttalelsen refererer seg imidlertid bare til rekkevidden av § 14, og gjelder altså grunneierens eller brukerens adgang til å kreve adgangsavgift. Kommunens mulighet til å regulere et område til aktiviteter som innebærer brukerbetaling, ble ikke omtalt.

Grensedragningen mellom innmark og utmark etter friluftsloven har vært tema for en serie tvistesaker for Høyesterett de siste tiårene.[10] I den første prinsippsaken uttalte retten: ”[d]et (er) ikke tvilsomt at endringer i eiers bruk, eller offentligrettslige vedtak i medhold av f eks plan- og bygningslovgivningen, kan medføre endringer med hensyn til hvor allemannsrettene kan utøves.”[11] I det omtvistede området, en strand, var det etablert en rekke installasjoner som moloer, båtslipp, utespiseplass og flaggstang. Høyesterett stilte spørsmål ved om slike innretninger kunne føre til at områder som ellers ville ha vært utmark blir innmark, men konkluderte med at det ikke var tilfelle i den aktuelle saken. Det ble likevel tatt forbehold om at det i noen sammenhenger kan være hensiktsmessig å anse et område i tilknytning til en innretning som innmark. Overført til skiområder, kan det derfor kanskje i et konkret tilfelle tenkes at en skiarena, et skileikområde, eller arealer rundt snøkanoner, skal betraktes som innmark i friluftslovens forstand.

Om ”sekkebestemmelsen” skriver Miljøverndepartementet i rundskrivet til friluftsloven (T-3/07) at:

Fornøyelsesparker, dyreparker og liknende anlegg drevet på kommersiell basis går inn under denne kategorien og må reknes som like med innmark. Slike områder er (…) anlagt nettopp for allmennheten – men med et rent næringsmessig formål, ikke for å tjene allmennhetens friluftsliv (…). Andre områder som er spesielt tilrettelagt for turister, vil derimot være utmark.

Forskjellen mellom en fornøyelsespark og en moderne skiarena med tilknyttet løypenett, kanskje med lysanlegg og kunstsnøproduksjon, er ikke nødvendigvis så stor. På den annen side kan man vanskelig si at allmenn ferdsel i et skianlegg vil være til fortrengsel for eieren eller brukeren til enhver tid, for eksempel utenom skisesongen. Men i hvert fall i noen deler av året, i forbindelse med arrangementer i anlegget, eller når det pågår organisert trening, kan det etter omstendighetene være rimelig å likestille slike skianlegg med andre anlegg som defineres som innmark etter sekkebestemmelsen i friluftsloven § 1a ”område for særlig øyemed”. 

Hvis et skiområde klassifiseres som innmark i friluftslovens forstand, kan grunneieren eller brukeren begrense allmennhetens adgang. I slike tilfeller vil det kunne fastsettes bestemmelser om treningstider reservert for bestemte grupper (for eksempel eliteløpere eller klubbens egne medlemmer). Det kan også kreves adgangsavgift til skiområder som defineres som innmark.

Særlige spørsmål kan oppstå for anlegg finansiert med spillemidler. Det følger av Kulturdepartementets bestemmelser om tilskudd til anlegg for idrett og fysisk aktivitet (2011) pkt. 2.2.5 at:

Det kan søkes om tilskudd til bygging og/eller rehabilitering av idrettsanlegg som er åpne for allmenn idrettslig virksomhet (idrett og fysisk aktivitet for alle), og som ikke er underlagt fortjenestebaserte eierformer.

Bestemmelsen hindrer ikke brukerbetaling, for eksempel inngangspenger i svømmehall. Men avgiften kan ikke være innrettet slik at formålet utelukkende er å skape fortjeneste for eieren. Det er også et vilkår for tildeling av spillemidler at anlegget inngår i en kommunal plan. Gjennom planarbeidet med et langrennsanlegg, vil kommunen kunne treffe bestemmelser som regulerer bruken av anlegget og herunder danner grunnlag for løypeavgift i området, slik det er skissert ovenfor.

Trekantkonflikten

Aktiviteter som i utgangspunktet er tillatt etter friluftsloven (ferdsel i naturen), kan likevel måtte vike fordi kommunen gjennom plan- og bygningsloven har besluttet at området skal brukes til en bestemt uteaktivitet (dyrepark, fornøyelsespark). Friluftsloven regulerer først og fremst forholdet mellom grunneieren og friluftslivet, og deres tidvis motstridende interesser. Da friluftsloven ble vedtatt i 1957, sto grunneniere langt friere enn i dag til å disponere sin grunn som de ville, sette opp gjerder, bygge og omdisponere arealbruken. Flere av friluftslovens bestemmelser ble laget nettopp for å unngå at grunneieren skulle sette i verk tiltak til skade for friluftslivet, som gjerder eller betalingsordninger. I dag er grunneierens handlefrihet på egen eiendom langt mer innskrenket. Selv i forkant av nokså små arbeider, kan det være nødvendig å innhente offentlig tillatelse, dersom arbeidene regnes som et tiltak etter plan- og bygningslovens § 1-6.

En modell for å beskrive de motstridende interessene i utmarka, er å betrakte det som en trekantkonflikt. De tre partene er grunneieren, friluftslivet (allmennheten) og det offentlige (kommunen). Det gjelder til dels forskjellige regler i forholdene mellom de forskjellige partene. Grunneierens adgang til å innføre betalingsordninger begrenses av friluftsloven § 14. Kommunen har gjennom plan- og bygningsloven flere muligheter til å beslutte hvordan arealene skal brukes. Friluftsloven kan ikke benyttes til å sensurere kommunens beslutninger i arealforvaltningen. Hvis det i tråd med reguleringsplanen etableres et utendørs badeanlegg, kan ikke et gjerde rundt anlegget kreves revet med hjemmel i friluftsloven fordi det representerer et hinder for allemannsretten. Besøkende vil heller ikke med hjemmel i friluftsloven kunne kreve gratis adgang etter friluftsloven § 14, selv om de bare vil oppholde seg i området uten å benytte bassengene. Slik vil det også være for skianlegg.

Det offentlige forvalter samfunnets fellesinteresser. I dette ligger å ivareta utover friluftslivets interesser, men også andre hensyn som naturverninteresser og næringsinteresser. Den kommunale forvaltningsmyndigheten innebærer at det jevnlig treffes beslutninger som er til ulempe for friluftslivet (utbygging), eller at særskilte fritids- eller sportsaktiviteter prioriteres fremfor allment friluftsliv (golfbaner, alpinbakker, langrennsanlegg).

Trekantkonflikt avspeiles i friluftsloven § 19, som sier om forholdet til andre lover:

Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.[12]

En konsekvens av dette er at løypeavgift etablert med hjemmel i plan- og bygningsloven vil gå foran den frie ferdselsretten og begrensningene for betalingsordninger som følger av friluftsloven.

 Løypeavgift i Sverige

Sverige har også allemannsrett, men ngen lovgivning som tilsvarer friluftsloven i Norge. Den svenske allemansrätten er basert på sedvanerett, men kommer til uttrykk gjennom flere enkeltstående lovbestemmelser, blant annet i straffelovgivningen. Disse bestemmelsene bekrefter at allemannsretten eksisterer i Sverige, men angir ikke nærmere grensene eller innholdet.[13]

Løypeavgift er innført flere steder i Sverige. Mora kommune i Dalarnas Län har etablert avgift for bruk av løypenettet som prepareres og vedlikeholdes av kommunen. Avgiften innkreves i perioden 1. november til 30. april. Barn og ungdom til og med niende klasse kan bruke løypene gratis. For voksne koster dagskort 50 svenske kroner, og årskort koster 400,-. Kammarrätten i Sundsvall (tilsvarer i forvaltningssaker lagmannsretten i Norge) avgjorde i dom 19. oktober 2011 at løypeavgiften ikke var lovstridig. Kammarrätten uttalte at allmennhetens adgang til naturen betyr avgiftsfri tillgång. Hvis avgiften hadde vært for å få adgang til områder som omfattes av allemannsretten, ville den kunne være i strid med den svenske allemannsretten. Et eksempel på dette, som nevnes i dommen, er et skispor som hindrer eller vanskeliggjør adgangen til det aktuelle området på samme måte som et gjerde. Løypeavgiften i Mora ble av Kammarrätten betraktet som avgift for å kunne benytte seg av en kommunal tjeneste (preparering). Avgiften ble også sammenlignet med betaling for andre former for tilrettelegging for friluftsliv som elvepadling. Det ble lagt vekt på at det fortsatt skulle være tillatt å krysse sporet, og gå på ski ved siden av løypa uten å betale. Adgangen til området i sin helhet ble ikke ansett for å ha blitt hindret eller vanskeliggjort av avgiften.

Dommen er anket, og ble i februar 2012 akseptert for behandling i Högsta förvaltningsdomstolen, som er øverste instans i forvaltningssaker. Saken er per april 2012 fortsatsatt ikke endelig avgjort. I Sverige ser det ut til å være enighet om at allemannsrettslige aktiviteter ikke kan avgiftsbelegges. Men domstolens innfallsvinkel har der vært spørsmålet om allemannsretten også innebærer en rett til gratis å benytte kommunale tjenester som tilrettelagte idrettsanlegg. Svaret på dette har så langt vært nei.

Et europeisk spørsmål

Adgangen til å innkreve løypeavgift drøftes også i andre europeiske land som tilrettelegger for langrenn.

Tyskland har ingen omfattende allemannsrett, men naturvern- og skoglovgivningen sikrer likevel allmennheten adgang til naturen.[14] Den rettslige overbygningen for disse reglene finnes i Bundesnaturschutzgesetz (1976), som er en rammelov for delstatene. Utgangspunktet (§ 59) er at alle har rett til fri ferdsel i rekreasjonsøyemed på veier i åpent landskap, samt på udyrket land. Delstatene kan gjennom lov begrense ferdselsretten av hensyn til naturvern, landskapsskjøtsel, friluftsliv og grunneierens beskyttelsesverdige interesser. Ordninger med skipass og løypeavgift har også i Tyskland vært diskutert i lys av den lovfestede retten til fri ferdsel. Forvaltningsdomstolen i Arnsberg i Nordrhein-Westfalen avsa i 1994 en dom om at avgift på langrennsløyper var i strid med retten til fri ferdsel i det åpne landskapet.[15] Etter rettens vurdering, innebar kravet om kjøp av løypepass i realiteten en utestengning fra retten til ferdsel i tråd med loven. Betalingsordningen ble derfor definert som et ulovlig hinder (Waldsperrung), selv om ferdselen ikke fysisk ble hindret. En slik tilnærming har også støtte i nyere litteratur, hvor det er fremholdt at adgang til naturområdene som hovedregel må være gratis selv om det tilbys tilleggstjenester eller tilrettelegging.[16] En artikkel fra 2009 i det tyske tidsskriftet Die Gemeinde (kommunen) drøftet også om det var lovlig å kreve avgift for bruk av skiløyper i lys av de lovfestede rettighetene til fri ferdsel i naturen.[17] Her ble det fremholdt at kommunen har hjemmel for innkreving av avgifter for bruk av kommunale anlegg (öffentliche Einrichtung). Etter artikkelforfatterens vurdering ville en maskinpreparert løype kunne oppfylle kravene til offentlig (kommunal) innretning. Ikke bare terrenginngrepene ved etablering av løypa, samt eventuelle tilleggstjenester som omkledningsrom og toalett, men også finansiering av løypemaskin med fører, vil kunne være momenter i vurderingen av om noe skal regnes for offentlig anlegg. Konklusjonen var at løypeavgift på lokalt nivå kunne etableres innen rammene av det kommunalrettslige regelverket, forutsatt at tilretteleggingen tilfredsstilte visse minimumskrav og ble gjennomført på riktig måte. For innføring av løypeavgift i en større region, var vurderingen at det alminnelige regelverket i så fall først måtte begrense befolkningens rett til fri ferdsel i naturen. Denne linjen har likevel neppe fått helt fotfeste i praksis. Betalingsordninger for bruk av langrennsløyper finnes mange steder i Tyskland, og innføres stadig flere steder. Et eksempel er skibyen Sayda i den tyske delstaten Sachsen, som før jul i 2010 innførte avgift på bruk av områdets skiløyper. Et løypepass der koster 10 Euro, både for dagsturister og flergangsbrukere.

Også i Østerrike er betalingsordninger innført på stadig flere steder. Ordningen forsvares med støtte i skoglovens bestemmelse i artikkel 33(3) om at langrennsløpere så langt det er mulig er forpliktet til å benytte de oppkjørte løypene. Det finnes derved ingen alminnelig rett til å ferdes på ski i skogene.

Das Abfahren mit Schiern im Wald ist im Bereich von Aufstiegshilfen nur auf markierten Pisten oder Schirouten gestattet. Schilanglaufen ohne Loipen ist unter Anwendung der nötigen Vorsicht gestattet; eine darüber hinausgehende Benützung des Waldes, wie das Anlegen und die Benützung von Loipen, ist jedoch nur mit Zustimmung des Waldeigentümers gestattet.

I Sveits finnes ikke rettslig grunnlag for å innkreve obligatorisk løypeavgift i preparerte løyper. Retten til fri ferdsel i utmark er forankret i den sveitsiske sivillovboken (1907) artikkel 699.  Dette prinsippet er videreført i skogloven (Waldgesetz 1991) som gjelder hele landet. Hovedregelen i artikkel 14 er at allmennheten skal ha adgang til skogene, men at de lokale myndighetene kan regulere forholdene nærmere blant annet av hensyn til dyre- og planteliv: ”Die Kantone sorgen dafür, dass der Wald der Allgemeinheit zugänglich ist.” Likevel praktiseres en omfattende ordning med løypeavgift på frivillig basis. Et løypepass som gjelder hele sesongen overalt i Sveits koster 120 CHF, tilsvarende omtrent 750 norske kroner.[18] Barn under 16 år er som regel gratis. Alle skiløpere oppfordres til å betale avgiften, og det gjennomføres også en form for kontroller. Men kontrollørene har ikke politimyndighet. Løypepasset omfatter ofte tilleggstjenester, for eksempel buss. Avgiften går inn i en pool, og fordeles etter en bestemt nøkkel mellom tilretteleggeren og det lokale turistsamfunnet.[19] Det sveitsiske systemet er altså basert på frivillighet, men ordningen etterleves i så stor grad av brukerne at løypefinansieringen fungerer tilfredsstillende. Ordningen har flere paralleller med Osloregionen, der Skiforeningen med mer enn 50 000 frivillig betalende medlemmer drifter et løypenett på over 2000 kilometer. Parolen i Sveits er at: ”Denn Loipen schneit es nicht vom Himmel”. Skiforeningens påminnelse i Norge er den samme: Det snør ikke spor!

Oppsummering

Spørsmålet om løypeavgift har noen sikre svar, men fortsatt er mye uavklart. Etter dagens lovgivning er det klart at grunneieren, forvalteren eller tilretteleggeren av et område, ikke på egen hånd kan kreve adgangsavgift til et utmarksområde. Med samtykke fra kommunen kan grunneiersiden med hjemmel i friluftsloven § 14 innkreve rimelig avgift av brukerne på opparbeidede områder. I denne artikkelen er det gjort rede for at tolkningen av friluftsloven § 14 i dag tilsier at det kan kreves rimelig adgangsavgift for skiløyper på arenaområder og områder for eksempel tilrettelagt med kunstsnø. Kommunen kan stille vilkår for å gi tillatelse til avgift, og kan på den måten ta hensyn til andre friluftsaktiviteter i området. Videre har kommunen gjennom sin forvaltningsmyndighet i plan- og bygningsloven i en viss utstrekning muligheten til å treffe beslutninger om hvordan utmarksarealer skal brukes. Noen av kommunens arealbeslutninger kan føre til inngangspenger til naturområder, som ved fornøyelsesparker eller utendørs badeanlegg. Det vil på samme måte kunne etableres spesialanlegg for langrennsaktiviteter (toppidrettsanlegg, skitunnell etc.) som innebærer adgangsavgift. Gjennom bestemmelser i reguleringsplanen etter plan- og bygningsloven § 12-7 vil det også kunne legges føringer for skianlegg og løyper, herunder bestemmelser om avgift for bruk av anlegg. Men hvor langt kommunen kan gå i å detaljregulere spørsmål om løypeavgift gjennom arealplaner og tilhørende bestemmelser er usikkert.

Diskusjonen om lovligheten av løypeavgift viser at regelverket ikke er helt tilpasset behovene og spørsmålene slik de oppstår i praksis i dag. Jeg tror tiden kan være moden for å se nærmere på deler av lovgivningen, først og fremst kanskje gjennom å åpne for flere nyanser i mulighetene for brukerbetaling. Dagens lovgivning er ikke tilpasset verken kunstsnø, moderne langrennsanlegg eller den situasjonen at løypene benyttes vederlagsfritt av kommersielle aktører som tilbyr skikurs og organisert trening. Brukerbetaling på noen slike områder skiller seg ikke nødvendigvis vesentlig fra andre typer uteanlegg med inngangspenger. Men den store hovedregelen bør fortsatt være en rett for alle til å ferdes fritt på ski i utmark, også i maskinpreparerte løyper.