En egalitær norsk hyttetradisjon?

Johan Fredrik Rye - Norwegian University of Tecnhology and Science (NTNU)

---

Det norske hyttefenomenet beskrives gjerne som folkelig. ”Alle” har ei hytte, og idealer som nøkternhet og nøysomhet står fortsatt sterkt. Mange lever ut hyttedrømmen i fritidsboliger med lav standard, også uten innlagt strøm og vann. Samtidig etableres nye hyttefelt med langt høyere standard enn tidligere, og som utfordrer tradisjonelle forestillinger om den nøkterne norske hyttekulturen. Så – hvor egalitær er den norske hyttetradisjonen?

English summary:

An egalitarian Norwegian second home tradition?

The Norwegian second home phenomenon is often characterised as egalitarian. ”Everybody” has a cabin, and ideals of modesty, frugality and simplicity is still important. Many Norwegians live out their cabin dreams in second homes with no electricity, running water or other modern appliances. On the other hand, in later years there has been a growth in expensive, high standard second homes in many parts of the country. This paper examines the present-day egalitarian character of the Norwegian second homes phenomenon by examining cabin ownership structures in the country. The analysis employs a large scale and statistically representative sample from the Norwegian ”Living Conditions Survey 2007” (Statistics Norway) to estimate uni-, bi- and multivariate distributions of second homes. Results suggest a rather nuanced picture. In comparision to other, non-Nordic countries second home ownership may be commonly found in most layers of Norwegian society, however, distinct social division structures in second home ownership are present.

Keywords: Cabin, Second home, Social divisions, Class, Level of living surveys

Innledning

Den norske milliarderen Olav Thon gir en ikonisk representasjon av forestillingen om en spartansk norsk hyttekultur, felles for fattig og for rik. Hytta hans på fjellet er på skarve 12 kvadratmeter og har selvsagt utedo. ”Eg er glad eg ikkje har ei hytte med 15 gjesterom. Eg har nok å strid med om eg ikkje skal strid med det også”, fortalte han til avisa Hallingdølen i 2008 (Hallingdølen 2008).

Hytte-Norge er likevel mer mangfoldig enn Thons hyttedrømmer. Foruten de eldre, ofte mer sparsommelig utstyrte hyttene, er det de siste tiårene etablert mange hyttefelt der fritidsboliger holder høy materiell standard og gjerne omsettes til høye salgssummer. Moderne fasiliteter som innlagt vann, inneklosetter, elektrisk strøm og tv-apparater er for mange hytteeiere blitt standard inventar (Farstad m.fl. 2009).

I denne artikkelen skal jeg diskutere forestillingene om det norske hyttelivet som et genuint egalitært, og kanskje også egaliserende, fenomen. Denne tematikken kan analyseres ut fra en rekke samfunnsvitenskapelige perspektiver og innfallsvinkler, for eksempel gjennom å studere hvordan det skapes bestemte forestillinger og myter om det gode – og klasseløse – norske hyttelivet. Her skal jeg i stedet fokusere på to mer empiriske spørsmål; antall og utbredelse. Artikkelen har to problemstillinger:

1. Hvor mange eier fritidsboliger i det norske samfunnet?

2. Hvem eier disse fritidsboligene? Er det noen systematikk i hvilke sosiale grupper som eier hytter?

Jeg diskuterer dette fra et sosiologisk ulikhetsperspektiv, der jeg bruker inntekt og utdanning som sentrale indikatorer på folks plassering i den norske klasse- og lagdelingsstrukturen. I tillegg diskuterer jeg kort noen andre sentrale sosiale skiller; kjønn, etnisitet, alder og geografi (regionalitet og ruralitet).

I hovedsak gis en empirisk diskusjon av disse problemstillingene. Innledningsvis gir jeg en oversikt over flere norske hyttestudier som er publisert de siste årene. Deretter presenteres Statistisk sentralbyrås ”Levekårsundersøkelse 2007” (heretter LKU 2007, se Rørvik (2008) for dokumentasjon), som fremstår som det beste utgangspunktet for å beskrive hytteeierskap i Norge. Videre bruker jeg dette materialet til å gi bivariate beskrivelser av ulike sosiale gruppers eierskap, og estimerer deretter en multivariat logistisk regresjonsmodell for hytteeierskap. Til slutt i artikkelen presenterer jeg noen teoretiske refleksjoner omkring det norske hyttefenomenets egalitære karakter, og om det kanskje representerer et egaliserende trekk i det norske samfunnet.

Begrepene hytter og fritidsboliger brukes som synonyme i denne artikkelen. I dagligtale er det enkelte nyanser mellom disse og de mange andre termene som brukes (for eksempel landsted, sommerhus, hyttepalass, spikertelt). Som Vågane (2006:10) påpeker, kommer hyttebegrepet fra tysk og dets etymologiske betydning er ”et lite, fattigslig (tre)hus”. Det er en beskrivelse som passer dårlig til mange, kanskje de fleste, av dagens fritidsboliger i Norge. I den internasjonale litteraturen finnes et enda større utvalg av termer (leisure homes, recreational homes, alternate homes, seasonal homes, beach houses, cabins, cottages, huts, og så videre). Jeg velger likevel å ikke problematisere begrepsbruken ytterligere her, og bruker termene på samme måte som ”second home” benyttes som et samlebegrep i den engelske faglitteraturen. Det betyr at hytte/fritidsbolig refererer til bygninger som husholdningene bruker repetitivt til ferier og andre rekreasjonsformål (jf Rye og Berg 2011; Muller 2011).

Norske hytteforskere trekker ofte frem det folkelige preget på det norske hyttefeno¬menet. Det er mange fritidsboliger i landet, om lag 440 000 (SSB 2012a), og hyttene har en sentral posisjon i forestillingene om ”det norske” og den norske væremåten. Bjerke m.fl. (2006:87) hevder for eksempel at:

[t]he ownership and use of second homes or recreational homes is a widely shared experience in Norway’s popular culture. To most people in Norway today, owning a cabin or knowing someone who has one seldom needs further explanation. Through generations second homes located in a range of environments from coastlands to forests, mountains and even on the fringes of farmland, have facilitated recluse from urban environments, engaging in recreational behaviour and alternative lifestyles.

Også mange andre forskere tyr til slike formuleringer når de skal beskrive den norske hyttekulturen. Flognfeldt (2004:233) hevder for eksempel at fritidsboligene ”have long held a special place in the Norwegian way of life”, og Berker m.fl. (2011:9) slår fast at for mange nordmenn er ”hytta en uatskillelig del av den norske folkesjela”. Kaltenborn på sin side ser hyttetradisjonen som ”a symbol of national identity” (1998:133). Atter andre eksempler er Vittersø (2007:266), Rye (2011), Hidle og Ellingsen (2011) og Rees (2011:23).

Muller (2007:193) peker for øvrig på parallellene mellom Norge og resten av Norden på dette punktet. Ingen steder i verden er hytteeierskap så vanlig, og hyttene utgjør, ifølge Muller (s.st.) ”important parts of the Nordic folklore”.

Berg og Forsberg (2003) ser hyttefenomenet som del av den sosialdemokratiske velferdstatens ansvar for folks velferd. Den favner ikke bare folks arbeids- og hverdagsliv, men også retten til rekreasjon i skog og mark. Jørgensen (2011:40) tolker på samme vis den sterke utbygging av hytter i etterkrigstiden som en videreføring av ”det norske kollektive fritidsnaturidealet”. Fritidsboligene blir på denne måten et tydelig uttrykk for den norske likhetsideologien og ”anything but an elite phenomenon” (Rye og Berg 2011:131).

Det er derfor vanlig å understreke de norske fritidsboligenes egalitære fordeling i det norske landskapet, både langs den geografiske og den sosiale dimensjonen, om enn med noen viktige nyanseringer. I den internasjonale second homes-litteraturen er det blant annet en vanlig, men ofte implisitt, antakelse at det er en bygd/by-fordeling av de sosiale rollene i hyttelandskapet. Bygdefolket er vertskap, byfolket kommer på besøk som gjester. Denne oppfatningen finner også gjenklang i den hjemlige litteraturen. Hidle m.fl. (2010:139) skriver for eksempel at ”[m]ost second homes are located in rural areas and are owned by people living in towns and cities” (se også Rye og Berg 2011:129). Dette speiler at de fleste nordmenn, og dermed også de fleste hytteeierne, bor i tettsteder og byer.

De fleste hyttene er lokalisert i rurale strøk (Rye og Berg 2011), noe som er en refleksjon av hyttenes sosiale og kulturelle funksjon som et alternativ til hverdagslivet, en strategi for tilbaketrekning (Kaltenborn 1998). Da fungerer ”den rurale idyllen” bedre enn urbanitetens kaos. I det norske tilfellet synes det som det spesielt er bygda/hyttenes nærhet til naturen som er viktig (se Bjerke m.fl. 2006 for en oversikt).

Det relative eierskapet til hyttene har også en urban slagside, men ikke like sterkt. Tidligere studier indikerer at en litt større andel av bybefolkningen eier eller disponerer en fritidsbolig, men forskjellene er beskjedne. I Norsk senter for bygdeforsknings survey ”By, bygd og fritidsboliger 2008” (heretter BBFB 2008, se Farstad m.fl. (2009) for dokumentasjon) rapporterte for eksempel 62 prosent av de mest urbane informantene at de eier/disponerer hytter, mens den tilsvarende andelen var 48 prosent på bygdene (Rye og Berg 2011:130). Vert/gjest-rollene blir dermed mer uklare og dessuten overlappende, ikke minst fordi folk på bygdene gjerne eier fritidsboliger i egen hjemstedskommune (se Rye og Berg 2011:130).

Det rurale preget på hyttenes lokalisering kan blant annet knyttes til den klassehistoriske konteksten for dagens hyttefenomen. På den ene siden var turisme i utgangspunktet et urbant overklasse¬fenomen. De bemidlede reiste ut av byene for rekreasjon og avveksling. Skulle man ha høy standard, endte man på høyfjellshotellene eller andre overnattingssteder som var tilrettelagt for turister. Hyttene ble derimot et alternativ for de mindre velstående gruppene i befolkningen, som skaffet seg fritidsboliger til overkommelige kostnader, både fordi de var små og hadde lav standard, og fordi feste-/tomtekostnadene gjerne var lave i distriktene. Det er først med de senere tiårs utbygging av store fritidsboliger med høy, til dels luksuriøs, standard, hytte-Norge også har blitt et attraktivt reisemål for de mer velstående gruppene.

Samtidig er de norske hyttene også forankret i flere alternative tradisjoner med røtter i de lavere sosiale samfunnssjiktene. Ett eksempel er setrene. De ble etablert for produksjonsformål, men etter hvert er de fleste seterdriftene avviklet. Mange er i stedet bygget om til fritidsboliger. Det samme gjelder rorbutradisjonen, som i utgangspunktet tjente som husvære for fiskere. En annen tradisjon er knyttet til arbeiderklassen, som utover på 1900-tallet fikk mer fritid og bedre økonomi. Grimstad og Lyngø (1993) viser for eksempel til hvordan den urbane arbeiderklassen i Oslo på 1920-tallet etablerte små sommerhus omkring på øyene i Oslofjorden.

Ifølge Bjerke m.fl. (2006:87) er det likevel:

only during the last 40-50 years that the second-home culture has been democratized in the sense that second homes have been economically accessible to the wider public.

Publiserte empiriske data på feltet gir et nyansert bilde av dagens situasjon. Selv om det er mange nordmenn som eier fritidsboliger, viser flere undersøkelser at eierskapet er ulikt fordelt blant samfunnslagene. I Norsk senter for bygdeforsknings BBFB 2008-survey ser man klare korrelasjoner mellom folks inntektsnivå og deres tilgang til fritidsboliger. Blant dem med de aller høyeste husstandsinntektene (>750 000 NOK) eier/disponerer 66 prosent fritidsboliger. Det er nesten dobbelt så mange som i den laveste inntektsgruppen (< 200 000 NOK) (se Rye og Berg 2011:129). Også resultater fra Transportøkonomisk Institutts reisevaneundersøkelse viser en klar sammenheng mellom inntekt og hytteeierskap (Vågane 2006:11).

Rye og Berg påpeker samtidig at det mest interessante kanskje er at mer enn en tredjedel av landets fattigste hushold også har tilgang til fritidsboliger, og skriver derfor at (s.st.):

Thus, class differences are not non-existent or without importance, but first and foremost they come into view in that material standards differ between the cabins belonging to members of the working class and the lavois mountain palaces of Norway’s elite.

Alt i alt er inntrykket at den norske hyttekulturen, i Mullers (2007) terminologi, heller representerer ”common ground” enn ”exclusive property”. Dette står i kontrast til mange andre vestlige land, for eksempel Storbritannia, der eierskap av fritidsboliger er reservert mer velstående sosiale samfunnssjikt (Gallent m.fl. 2005).

Endringsprosesser.

Flere forfattere påpeker for øvrig tydelige endringsprosesser, som skaper større forskjeller, i dagens hytte-Norge. Overvåg og Berg (2011:436) skriver for eksempel at [a]lthough second-home ownership is quite widespread, there is a clear connection between income and second-home ownership”. Overvåg og Berg spår videre at ”one can expect increasing socio-economic differences between second-home owners and other groups of people”.

Andre hytteforskere gir tilsvarende analyser, og knytter vridningen mot større forskjeller til endrede forestillinger om hva som er det gode hytteliv. Mange av de nye fritidsboligene, spesielt i fjellregionen på Østlandet, har en langt høyere standard og prisnivå enn de tradisjonelle hyttene. Vittersø (2007:278) skriver at:

... old ideals about cabin standards, outdoor recreation and way of life today are challenged by new ideals, desires and demands. There is a shift from inconvenient and primitive holiday homes to growing demand for comfort and convenience

Aall m.fl. (2011:462) knytter dette til et mer grunnleggende skifte av folks forståelser av hva som representerer ”det enkle hyttelivet”:

Furthermore, it seems that the concept of simple life is still highly relevant for understanding Norwegian cabin culture. However, our study shows that the concept of simple life has developed to imply two contradictory meanings. For some people simplicity still means primitive, understood as simple technical and material standards, whereas for others a more modern meaning of the concept has developed, meaning easy or convenient; the latter involving high technical standards and easy accessibility by car.

Dette kan aksentuere sosioøkonomiske forskjeller. Selv om mange fortsatt har råd til å kjøpe seg en gammeldags/tradisjonell fritidsbolig, er det langt færre som kan kjøpe seg høystandards hytter i millionklassen.

Flognfeldt (2004) har en parallell analyse. Han mener det norske hyttefenomenet på 1990-tallet, og spesielt etter OL på Lillehammer i 1994, skiftet karakter. De små, sparsommelige hyttene er på vei ut, og erstattes av kostbare hytter med svært høy standard. Samtidig skjer en økende kommodifisering av hyttesektoren, som får et sterkere preg av markedets logikk (Van Auken og Rye 2011). I Flognfeldts oppsummering har ”second home ownership turned from a hobby and a famility activity into a professional real estate business" (Flognfeldt 2004:242).

Hytteundersøkelser - metodiske undersøkeler og svakheter.

Refleksjoner omkring endringer i det norske hyttefenomenets sosio-kulturelle, lagdelte karakter er svakt forankret i solide, empiriske studier. Hytteforskningen har i stor grad vært rettet mot ulike konflikter knyttet til disponering av utmark, spesielt i et natur- og miljøperspektiv. En annen tematikk har vært planlegging og forvaltning av fritidsboliger, mens et tredje tema har vært hyttenes betydning for regional utvikling, både med tanke på lokal økonomisk utvikling og demografiske endringer, blant annet migrasjon (Ericsson m.fl. 2011:45ff, Nilsen 2007). Fritidsboliger er også studert innen turismeforskningen (Muller 2011).

Et gjennomgående trekk er likevel det klart anvendte preget på hyttestudiene på alle disse forskningsfeltene. Ambisjonen har ofte vært å fremskaffe kunnskap som kan gi en bedre (økonomisk og økologisk) styring med hyttene. I langt mindre grad er hyttefenomenet studert i lys av de mer allmenne trekk ved samfunnsutviklingen (Vittersø 2007:279), selv om det finnes noen unntak, spesielt de siste årene. Det er for eksempel publisert flere bøker og spesialnumre av tidsskrifter med generelle innfallsvinkler til fritidsboliger, både i utlandet (Hall og Müller 2004; McIntyre m.fl. 2006; Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism 2007; Ethnologia Europeae 2007), og i Norge (Norsk Geografisk Tidsskrift 2011; Gansmo m.fl. 2012).

Et annet problem er de dominerende empiriske tilnærmingene på forskningsfeltet. I stor grad har de norske hyttestudiene vært casestudier, kvalitative eller kvantitative (se f.eks. Ericsson m.fl. 2011), mens det er lenger mellom de kvantitative studiene som bygger på store, nasjonale utvalg av (hytte-)befolkningen. Det er uheldig. Mens de typiske casestudiene er godt egnet for studier av sosiale prosesser på lokalt og regionalt nivå, er de mindre egnet til å beskrive sosiale mønstre på et nasjonale nivå, slik som denne artikkelen forsøker.

To interessante unntak er den nevnte BBFB 2008-surveyen fra Norsk senter for bygdeforskning (Farstad m.fl. 2009:15) og Manum m.fl. sin ”Leisure and Sustainable Development” (heretter Leisure 2008, se Støa m.fl. 2011, Manum og Støa 2010, Aall m.fl. 2011 for dokumentasjon). Begge undersøkelsene favner større og statistisk representative utvalg av den norske befolkningen, samtidig som de er tematisk omfattende og inneholder mange hyttevariabler. Det er likevel noen svakheter ved begge disse surveyene, som spesielt blir aktualiserte i diskusjoner av denne artikkelens problemstillinger. Jeg kommer tilbake til dette nedenfor. Det er også et problem at ingen av disse studiene er lett tilgjengelig for fagfellesskapet, for eksempel gjennom arkivering og dokumentasjon i Norsk Samfunnsvitenskapelige Datatjeneste.

Et alternativ er å bruke mer generelle nasjonale surveyundersøkelser som favner tematikk knyttet til fritidsboliger. Et eksempel er ”Reisevaneundersøkelsen 2005” som er gjennomført av Transportøkonomisk institutt (Vågane 2006). Som en del av kartleggingen av folks reisemønstre har de spurt husstandene om de eier eller har tilgang til en fritidsbolig. I tillegg har de også stilt enkelte andre hyttespørsmål, f.eks. om reiseavstand og brukshyppighet. Resultatene kan analyseres i lys av andre variabler som inngår i undersøkelsen (for eksempel alder, kjønn og inntekt). I motsetning til BBFB 2008 og Leisure 2008 er det likevel relativt få spørsmål knyttet til hytteproblematikken i ”Reisevaneundersøkelsen 2005”.

Transportøkonomisk institutt har også gjennomført ”Nasjonal fritidsboligundersøkelse 2008” (Farstad og Dybedal 2011). Denne undersøkelsen inneholder flere hyttespørsmål, men har kun informanter som eier eller disponerer fritidsbolig. Materialet kan derfor ikke belyse denne artikkelens problemstillinger.

En annen kilde for å estimere folks eierskap til og disposisjon av fritidsboliger er Statistisk sentralbyrås ”Forbruksundersøkelsen” (heretter FU 2007-2009, se Holmøy (2008) for dokumentasjon). Denne undersøkelsen bygger på et utvalg av husstanders egenrapporterte forbruk gjennom en to uker lang periode, og husstandene blir i tillegg intervjuet før og etter rapporteringsperioden, blant annet om husstanden eier en fritidsbolig. Statistikken bygger på observasjoner fra om lag 1100 informanter, men resultatene rapporteres likevel som tre års veide gjennomsnitt, ettersom Statistisk sentralbyrå vurderer utvalget som lite (Holmøy 2008:3). Statistikken er for øvrig under omlegging, og det ble ikke samlet inn data i 2010 og 2011. Nye data samles inn og blir presentert på årlig basis fra og med 2012. Frafallet varierer fra år til år, men ligger på om lag 50 prosent (Holmøy 2008).

I denne artikkelen skal jeg i stedet bruke et annet av Statistisk sentralbyrå sine datasett for å diskutere eierskap til fritidsboliger, ”Levekårsundersøkelsen 2007” (LKU 2007). Også dette er en nasjonal survey som ikke primært har fokus på fritidsboliger, men som har en rekke andre attraktive egenskaper med tanke på denne artikkelens problemstillinger. Jeg skal gi en kort redegjørelse for materialet (Rørvik 2008).

LKU-undersøkelsene er gjennomført i flere år og skal gi en oversikt over utviklingen i levekårene til den norske befolkningen. Surveyen favner en lang rekke levekårsvariabler (familiesituasjon, bolig, helse, trygghet og så videre). I tillegg kobles variabler om inntekt, utdanning og så videre fra offentlige registre. LKU fokuserer hvert år på spesielle tema. I 2001, 2004 og 2007 ble informantene spurt om boligforhold, inkludert et spørsmål om de eide eller disponerte fritidsboliger. I 2001 var det også med et spørsmål om fritidsboligens størrelse, bruksfrekvens og reiseavstand. I 2004 var det ekstraspørsmål om estimert verdi på fritidsboligen, om den lå på selveid eller festet tomt, og om hytta tidligere hadde vært brukt som bolighus. I 2007 var det bare spørsmålet om eierskap/disposisjon som ble inkludert. Spørsmålet om fritidsboliger er ellers tatt inn i de nye LKU-undersøkelsene fra 2011, der den norske undersøkelsen samkjøres med de europeiske levekårsundersøkelsene (EU-SILC).

Det snevre utvalget av hyttevariabler gjør Levekårsundersøkelsen lite egnet til de fleste analyser av fritidsboliger, og materialet er derfor lite brukt av norske hytteforskere. For det avgrensede spørsmålet som diskuteres i denne artikkelen, utbredelse av eierskap til fritidsboliger, er det snevre utvalget av variabler imidlertid ikke et problem. Det er derimot en betydelig fordel at LKU-undersøkelsene inneholder gode registerdata på de viktigste uavhengige variablene (inntekt, utdanning og så videre). De andre undersøkelsene stoler her på informantenes egenrapportering, som til dels kan være mangelfull.

LKU 2007 har også andre metodiske fortrinn. Datamaterialet er samlet inn av Statistisk sentralbyrå, som er en institusjon med svært lang og bred erfaring på dette feltet. Materialet er solid på de fleste måter, blant annet med tanke på størrelse (stor N) og frafall (lav missing). En annen faktor er surveykonteksten til spørsmålet om hytteeierskap. LKU-undersøkelsene favner mer allmenne tema (levekår og forbruk), og spørsmålet om fritidsboliger er ett av mange. Både BBFB 2008 og Leisure 2008 er derimot eksplisitte hytteundersøkelser. Som Farstad m.fl. (2009:60) anfører, kan man anta at personer som har tilgang til fritidsbolig er mer motiverte for å delta i slike undersøkelser, og denne gruppen blir dermed overrepresentert i. Dermed blir også andelen som oppgir eierskap eller disposisjon for høy (Rye og Berg 2011:128). Dette unngår man i LKU 2007-undersøkelsen.

Den følgende analysen deles inn i to deler. Først diskuterer jeg hvor mange som eier hytter (univariat analyse), før jeg i den neste delen kartlegger hvordan eierskapet er fordelt i forskjellige deler av befolkningen (bi- og multivariat analyse). De metodiske verktøyene og operasjonaliseringer av de teoretiske variablene presenteres fortløpende.

Eierskap til fritidsboliger

En første observasjon er at det norske hyttefenomenet ikke er spredt utover hele befolkningen. I LKU 2007 oppgir 22 prosent at de eier en fritidsbolig alene. Grovt sett betyr det at for hver nordmenn som eier en hytte alene (husstanden), er det om lag fire som ikke gjør det. Med andre ord, de fleste norske husstandene har ikke et selvstendig eierskap til fritidsbolig.

Mange av husstandene som ikke eier en hytte har likevel tilgang til fritidsboliger. 7 prosent av LKU 2007-informantene opplyser at de eier en fritidsbolig sammen med andre personer. Ytterligere 15 prosent svarer at de disponerer en fritidsbolig. Samlet sett har dermed 43 prosent av den norske befolkningen tilgang til en hytte. Om lag halvparten av disse er altså eneeiere, som er den gruppen som jeg i resten av artikkelen velger å fokusere på. Årsaken er at eneeierskap fremstår som mer attraktivt, både fordi det representer en større økonomisk verdi, og gjerne også har større bruksverdi fordi man ikke er avhengig av andres prioritering og valg.

LKU 2007-resultatene avviker fra de andre undersøkelsene. I BBFB 2008-surveyen anslås andelen som eier hytte, alene eller sammen med andre, til 36 prosent av den norske befolkningen. Ytterligere 19 prosent disponerer ei hytte. Til sammen blir andelen som har tilgang til en fritidsboliger 56 prosent. Leisure-surveyen estimerer andelen som eier eller disponerer en hytte til mellom 47 prosent (Støa m.fl. 2011:182) og 49 prosent (Manum og Støa 2010:7), uten at dette er fordelt på eierskap (alene/sammen) og disponering av fritidsboliger. Det er også et mindre avvik mellom LKU 2007 og ”Reisevaneundersøkelsen 2005”. TØI-undersøkelsen anslår at om lag 40 prosent av husholdningene eier eller disponerer en fritidsbolig (Vågane 2006:11), men heller ikke her er eierne fordelt på ulike former for eierskap (ene-/sameierskap). Resultatene fra Forbruksundersøkelsene er derimot i bedre overensstemmelse med LKU-estimatet. I perioden fra perioden 2007 til 2009 anslås det at 22 prosent av husstandene er hytteeiere (SSB 2012b). Her mangler tall for eierskap sammen med andre og eventuell disposisjonsrett til fritidsboliger.

Det er vanskelig å avgjøre hvilken undersøkelse som gir det mest korrekte svaret på hvor mange nordmenn som eier hytter. Alt i alt synes det mest rimelig å bruke LKU 2007-resultatene for å konkludere i spørsmål om omfanget på eierskap til fritidsboliger. Dette er den mest omfattende undersøkelsen, samtidig som både materialets reliabilitet og validitet synes svært god. Konklusjonen på artikkelens første problemstilling er dermed at 22 prosent av den norske befolkningen eier ei hytte alene (husstanden), mens totalt 43 prosent eier (alene/sammen med andre) eller disponerer hytter. Dette er et estimat som støttes av TØI-undersøkelsene og ”Forbruksundersøkelsen”, mens BBFB 2008 og Leisure 2008-undersøkelsenes anslag på rundt og godt over 50 prosent trolig er for høye.

De siste årene har det for øvrig vært stor oppmerksomhet rundt utbygging av nye hyttefelt omkring i landet. Det er likevel verdt å merke seg at andelen som eier fritidsboliger så å si er uforandret. LKU-undersøkelsene fra tidligere år gir de samme estimatene for andelen som eier eller disponerer en fritidsbolig. I LKU 2001 var andelen for eksempel 41 prosent (se Farstad m.fl. 2009:61). Dette styrkes av Forbruksundersøkelsene tilbake til midten av 1970-tallet, da man estimerte at 23 prosent av husholdningene eide fritidsboliger. Det tilsvarende estimatet var på 21 prosent midt på 1980-tallet, 21 prosent midt på 1990-tallet, og som referert ovenfor, 22 prosent midt på 2000-tallet. Forklaringen er trolig at det stadig økende antallet fritidsboliger fordeles på flere husstander, både fordi befolkningen øker og fordi den gjennomsnittlige størrelsen på husstandene har falt, fra 3,3 i 1960 til 2,2 i 2010 (SSB 2012c).

Sosiale skillelinjer i hytte-Norge.

I analysens neste del skal jeg diskutere den andre problemstillingen og se hvordan eierskapet til fritidsboligene er fordelt i befolkningen langs ulike sosiale skillelinjer, så som tradisjonelle klassevariabler (økonomi og utdanning), kjønn, etnisitet, alder og regionalitet. Hvem eier hyttene?

Inntekt og utdanning

Analyser av sosial ulikhet tar gjerne utgangspunkt i perspektiver om sosial klasse og lagdeling. Dette er perspektiver som favner et vidt spenn av teorier, som til dels er motsetningsfyllte, for eksempel neo-marxistiske, neo-weberiansk og bourdieuske klasseanalyser (Payne 2006, Crompton 1998). En fellesnevner er likevel forståelsen av at levekårsgoder, materielle og immaterielle, er asymmetrisk distribuert i befolkningen. Noen grupper i samfunnet har tilgang til bedre levekår enn andre. Dette sees som resultatet av kompliserte, og for aktørene til dels ikke anerkjente, sosiale prosesser der noen samfunnsgrupper utøver ulike former for makt til å utnytte og undertrykke andre. Sosial ulikhet sees derfor som genuint urettferdig.

I denne analysen skal jeg bruke to relativt enkle empiriske indikatorer på klasse og lagdeling for å vurdere om tilgangen til fritidsboliger er ujevnt fordelt mellom forskjellige grupper i samfunnet; inntekt og utdanning. Dette er en tradisjonell innfallsvinkel, som følger en bourdieusk tilnærming, der både aktørenes tilgang til økonomisk og kulturell kapital tillegges vekt (Bourdieu 1984). Det må understrekes at denne operasjonaliseringen av klasse representerer en tynn analytisk strategi. Den favner ikke, og har heller ikke som målsetning å favne, de dypereliggende prosessene som skaper sosiale (klasse)forskjeller. Derimot kan en slik tilnærming gi en interessant indikasjon på i hvilken grad det norske hyttefenomenet er strukturert etter en sosial lagdelingslogikk.

Først (tabell 1) presenteres andelen som eier fritidsboliger etter aktørenes inntektsnivå, det vil mer eksakt si, forbrukskapasitet justert for husholdstørrelse. Informantene er delt inn i kvantiler, slik at den øverste kategorien favner den femteparten som har de aller høyeste inntektene, den neste kategorien den femteparten med de nest høyeste inntektene, og så videre.

I likhet med de refererte resultatene fra BBFB 2008 og Reisevaneundersøkelsen 2005 ser man en klar positiv korrelasjon mellom husholdningenes inntekter og andelen som eier hytter. Forskjellene mellom gruppene er likevel større i LKU 2007-materialet. Blant de rikeste eier mer enn hver tredje informant en fritidsbolig. Det er nesten fire ganger så mange som i den laveste inntektsgruppen. Her er det mer rimelig å hevde at hytteeierskap er uvanlig, med bare hver tiende informant som hytteeier. Samtidig er det trolig mange personer i denne gruppen som uansett er lite aktuelle brukere av fritidsboliger, så som studenter uten inntekt og eldre minstepensjonister. For de fattigste vil kanskje manglende tilgang til hytter være blant de mindre levekårsutfordringene.

Tabell 1: Hytteeierskap og inntekt. Prosent. Kilde: LKU 2007 (Rørvik 2008). (N=3211)

	Andel som eier hytte	N
5. inntektskvantil	34,1	646
4. inntektskvantil	28,5	639
3. inntektskvantil	20,9	647
2. inntektskvantil	19,1	638
1. inntektskvantil	9,4	641
Totalt	22,4	3211

Den neste tabellen (tabell 2) presenterer forskjeller mellom utdanningsgrupper. Også her er det signifikante forskjeller (kjikvadrattest = 14,324), men utslagene er langt mindre. Det er dessuten kun de med de lengste utdanningene som skiller seg ut med høyere andel av hytteeiere. 32 prosent av de som har fullført et masterstudium eller lengre studieløp eier fritidsboliger. Det er ca. 10 prosentpoeng høyere enn for de andre gruppene, som ikke skiller seg særlig fra hverandre

Tabell 2: Hytteeierskap etter fullført utdanningsnivå. Prosent. Kilde: LKU 2007. (Rørvik 2008) (N=3211)

	Andel som eier hytte	N
Universitetsutdanning, masternivå el. høyere	31,9	232
Universitetsutdanning, bachelornivå	23,9	708
Videregående utdanning	21,1	837
Grunnskoleutdanning	21,3	1286
Totalt	22,7	3063

Kjikvadrattest: 14,324 (p < 0,001)

Kjønn

En annet sentral sosiale skillelinje er kjønn, og det er en lang samfunnsvitenskapelige tradisjon for å analysere hvordan menn og kvinner har ulik tilgang til levekårsgoder (Holst 2010). Jevnt over ser man på de fleste samfunnsområder at menn er privilegert over kvinner, ikke minst i forhold til økonomiske goder. Ved første empiriske øyekast er dette lite relevant for eierskap til fritidsboliger, som i all hovedsak er et familie- og husstandsfenomen. Ektefeller/samboer eier hyttene sammen. LKU 2007 estimerer følgelig bare minimale og ikke statistiske signifikante forskjeller på kvinner og menns eierskap til hytter (prosentdifferanse på 2,2). Dette betyr selvsagt ikke at menn og kvinner nødvendigvis er likestilte på hytta, men at kjønnsforskjeller og – ulikheter eventuelt får andre uttrykk enn gjennom formelt eierskap.

Etnisitet

En tredje hovedinnfallsvinkel til studier av sosial ulikhet er etnisitet. Denne dimensjonen har vært så godt som fraværende i den norske hytteforskningen, og etnisitet er bare referert til i sekundære diskusjoner. Samtidig kan man også hevde at etnisitet alltid har vært en implisitt tematikk i hytteforskningen. Som nevnt er det mange studier som har pekt på det ”norske” i den hjemlige hyttekulturen. Ingen steder er man så ”norsk” som når man er på hytta – og man refererer da til en norskhet som er utpreget ”hvit”. Satt på spissen, og med utgangspunkt i mytene om det norske hyttelivet: På hytta spiser man grøt og spekemat, ikke sushi og chicken tikka masala, og man går på turer i skog og mark og ville fjell, slik som Nansen og andre nasjonale forbilder. Dette representerer en majoritetsvinkling på etnisitet. Det ”norske” tas som selvsagt og blir ikke problematisert som ”etnisitet”.

Det er derimot så godt som ingen eksplisitte analyser av de etniske minoritetenes relasjoner til det norske hyttefenomenet. Forklaringen er trolig at det rett og slett er svært få innvandrere som eier og bruker tradisjonelle norske fritidsboliger, og de har derfor heller ikke fanget hytteforskernes interesse. Innvandrerbefolkningens underrepresentasjon i hytte-Norge reflekteres også i materialet fra LKU 2007. I tabell 3 ser man at det blant innvandrerne, som her definert som personer som er født i utlandet av utenlandske foreldre, bare er 5 prosent som oppgir at deres husstand eier fritidsbolig alene. Det er også svært få som eier hytter sammen med andre husstander (2 prosent) eller har tilgang til andres fritidsboliger (5 prosent). En kilde til usikkerhet er at noen/mange av innvandrernes fritidsboliger er feriehjem i hjemlandet. De representerer dermed et annet fenomen enn det som diskuteres i denne artikkelen, på samme måte som etniske nordmenns eierskap av ferieboliger i Syden gjerne sees som et eget fenomen.

Tabell 3: Hytteeierskap etter etnisitet. Prosent. Kilde: LKU 2007 (Rørvik 2008). (N=3063)

	Andel som eier hytte	N
Ikke-innvandrere	23,5	3008
Innvandrere	5,4	204
Totalt	22,4	3063

Kjikvadrattest: 36,203 (p < 0,001)

Alder

Eierskap og bruk av hytter er ofte knyttet til livsfaser. For det første er hyttelivet for mange sammenvevet med familielivet, og spesielt i barndommen og perioden der man selv har småbarn er mange ofte på hyttene. For mange er småbarnsfasen preget av dårligere økonomi, og det er vanskelig å kjøpe egen hytte. Mange vil likevel ha tilgang til hytter gjennom foreldre og svigerforeldre, som man gjerne deretter overtar eller arver etter hvert som foreldregenerasjonen eldes og dør. Det foreliggende datamaterialet kan i liten grad teste disse hypotesene. Resultatene som presenteres i tabell 4 antyder likevel et slikt mønster. Det er to grupper som er overrepresentert på hytteeierstatistikken. De første er de middelaldrende, som er ferdige med etableringsfasen. I denne gruppen er det 32 prosent som eier en fritidsbolig. Også pensjonistene er overrepresenterte, her er det 33 prosent hytteeiere. Både blant de yngre og aller eldste er hytteeierskap mindre utbredt. Sammenlignet med de yngste er forskjellen svært stor (19 prosent i aldersgruppen 16 til 24 år, 13 prosent blant 25 til 44-åringene). Også sammenlignet med de eldste er klare utslag (16 prosent i aldersgruppen 80 år og eldre). Dette skyldes trolig at etter hvert som helsen svekkes blir det også mindre attraktivt å ha en fritidsbolig.

Tabell 4: Hytteeierskap etter alder. Prosent. Kilde: LKU 2007. (N=3212)

	Andel som eier hytte	N
16-24	18,6	469
25-44	13,0	1189
45-66	31,8	1103
67-79	32,8	320
80 +	16,0	131
Totalt	22,4	3212

Kjikvadrattest: 122,444 (p < 0,001)

Regionalitet

Til slutt skal jeg også presentere rural/urban-dimensjonens relasjon til hytteeierskapet. I den norske konteksten er forskjeller langs regionale og rurale/urbane skillelinjer spesielt interessante, av flere årsaker. Som i den internasjonale litteraturen (jf. ovenfor), sees gjerne bygdefolket som vertskap for urbane hyttegjester. Her gir LKU 2007 mer nyanserte resultater. På den ene siden har man gjenkjennelige regionale ulikheter på landsdelsnivå. Trøndelag peker seg ut med størst andel hytteeierskap (31 prosent), mens man i motsatt ende av skalaen finner Østlandet (18 prosent).

Fordelingen langs by/land-dimensjonen er også interessant (tabell 5, 1. kolonne). Her er det bygdefolket som peker seg ut med størst andel hytteeierskap. I denne gruppen eier 27 prosent en fritidsbolig, mot mellom 21 og 22 prosent i de andre bostedsområdene. Dette strider med oppfatningen av at hytteeierskap primært er et urbant fenomen. Spriket kan skyldes flere forhold. For det første er det nødvendig å skille mellom eierskap og bruk. Selv om bygdefolket er overrepresentert blant eiere, er det samtidig omtrent like mange i tettstedene som disponerer hytter, ettersom det her er flere som eier hytter sammen med andre eller har tilgang til hytter gjennom andre (se tabell 5, 2. kolonne).

LKU 2007-resultatene er uansett annerledes enn for eksempel resultatene fra BBFB 2008-undersøkelsen, som hadde en noe annerledes operasjonalisering av ruralitet (se Farstad m.fl. 2009). BBFB 2008-materialet viste at:

61.8% in inner city areas stated that they owned a second home or had access to one. The percentage is lower but still considerable (47.8%) in the countryside. (Rye og Berg 2011:130)

Samtidig er det trolig store forskjeller i hvilke hytter som by- og bygdefolket eier. En rimelig hypotese er at husstandene i det sentrale østlandsområdet og omlandet til de andre storbyene er overrepresentert på hyttemarkedenes øvre prisklasser, så som i fjellområdene i det sørøstlige Norge. Hyttene til bygdefolket er spredt utover hele landet, og favner dermed også et større spekter av hytter, også med tanke på prisnivå.

Tabell 5: Hytteeierskap etter bostedstype. Prosent. Kilde: LKU 2007. (N=3205)

	Andel som eier hytte alene	Andel som eier sammen med andre eller som disponerer hytte	N
Tettbygd strøk (>100 000 innb.)	20,9	45,5	154
Tettbygd strøk (20 000 – 100 000 innb.)	21,7	46,9	691
Tettbygd strøk (2000 – 10 000 innb.)	20,8	39,3	866
Tettbygd strøk (< 2000 innb.)	22,1	39,5	258
Spredtbygde strøk	27,2	44,3	654
Totalt	22,4	43,4	3205

Kjikvadrattest: 11,143 (p = 0,025) (kol. 1) / 12,61p (p = 0,013 (kol. 2)

Multivariat regresjonsanalyse

Så langt i artikkelen har jeg presentert bivariate analyser av sammenhengene mellom eierskap av hytter og forskjellige uavhengige variabler. Man tar dermed ikke hensyn til overlappende effekter, for eksempel ved at effektene av lønns- og utdanningsnivå er avhengig av hverandre (”samspillseffekter”). Det er for eksempel tenkelig at tabell 2 (inntekt) og 3 (utdanning) måler de samme effektene: Rike folk er ofte også høyt utdannet, og begge variablene slår derfor ut i bivariate analyser. Dette er en tilsiktet strategi, ettersom hensikten med analysene ovenfor har vært å beskrive distribusjonen av hytteeierskapet blant forskjellige grupper.

Det kan samtidig være interessant å studere effektene av de uavhengige variablene kontrollert for de andre bakgrunnsfaktorene. Spesielt gjelder dette inntekts- og utdanningsvariablene: Hva er for eksempel effekten av høy inntekt når man holder de andre variablene (kjønn, etnisitet, alder og regionalitet) konstant? Med andre ord: Hvor mye skiller mellom inntekts- og utdanningsgrupper i befolkningen som ellers har de samme kjennetegnene?

Jeg skal kort presentere en slik multivariat analyse. Her er den avhengige variabelen om man eier en fritidsbolig eller ikke. De uavhengige variablene er de samme som i analysene over, om enn med noen nødvendige re-operasjonaliseringer for å tilfredsstille metodiske krav. Merk ellers at logistiske regresjonsresultater må tolkes litt annerledes enn resultater fra OLS-regresjoner (Hamilton 1992). For hver av de uavhengige variablene presenteres tre verdier:

a) ”B” som er den estimerte logistiske betakoeffisienten. Denne er vanskelig å tolke intuitivt, utover at man kan se hvilken retning en eventuell påvirkning har. Verdien 0 angir at den uavhengige variabelen ikke har noen effekt på den avhengige variabelen, minusverdier at den har en negativ effekt, og plussverdier at den har en positiv effekt.

b) ”Sig” angir signifikansnivået gjennom å rapportere den såkalte p-verdien. Desto lavere p-verdi, desto større sannsynlighet for at utslagene skyldes substansielle forhold og ikke er utslag av tilfeldighetenes spill. Det er vanlig innen samfunnsvitenskapene å tolke p-verdier under 0.050 som uttrykk for ikke-tilfeldige sammenhenger.

c) ”Odds”-resultatene kan brukes til å estimere styrke på den uavhengige variabelens effekt på den avhengige. Modellen viser for eksempel at innvandrere (variabelen ”Etnisitet”) har om lag 70 prosent lavere sannsynlighet for å eie en fritidsbolig enn ikke-innvandrere (1.000 - 0,295).

Konstantleddet i modellen har for øvrig ingen substansiell betydning foruten i prediksjoner av konkrete sannsynligheter.

Tabell 6: Hytteeierskap. Multivariat analyse (logistisk regresjon). LKU 2007. (Rørvik 2008) (N=3205)

	B	Sig (p)	Odds
Inntekt	0,702	<0,001	2,017
Utdanning	0,315	0,021	1,371
Samsp. inntekt/utdanning	-0,095	0,037	0,910
Kjønn	-0,062	0,493	0,940
Etnisitet	-1,222	<0,001	0,295
Alder	0,023	<0,001	1,023
Tettbygde strøk, mindre (< 100 000 innbyggere)	-0,365	0,001	0,694
Tettbygde strøk, større (< 100 000 innbyggere)	-0,409	0,003	0,664
Konstantledd	-3,828	<0,001	0,022

I grove trekk gir denne analysestrategien de samme resultatene som i de bivariate analysene, men med noen interessante modifikasjoner.

Inntekt og utdanning: I modellen er inntekt operasjonalisert som husholdets samlede inntekt, men som ovenfor med en justering for husholdsstørrelse og -sammensetning (dvs. forbrukskapasitet per medlem i husstanden). Et steg på inntektsvariabelen betyr at informantens forbrukskapasitet øker med 100 000 kroner. Utdanningsnivå er operasjonalisert i en ni-trinns kategorisering (se Vrålstad m.fl. 2012:26), der intervallene mellom kategoriene er rangerte. Det vurderes likevel som forsvarlig å bruke denne variabelen metrisk, men dette fordrer ekstra tolkningsvarsomhet.

I modellen er det også lagt til et samspillsledd, som åpner for at effektene av inntekts- og utdanningsnivå er gjensidig avhengig. For eksempel kan man tenke seg at effekten av høy utdanning er større for lav- enn for høyinntektsgrupper. Motsatt kan man ha en hypotese om at effekten av inntekt er størst for de som har høy inntekt. Samspillsleddet må tolkes sammen med de opprinnelige variablene (lønn og inntekt). Resultatene vises i tabell 7, der man finner predikerte sannsynligheter for forskjellige kombinasjoner av inntekts- og utdanningsnivå.

Resultatene viser tydelig at effekten av inntekt og utdanning er sammenvevde. Effekten av utdanning er for eksempel positiv for de laveste inntektsgruppene (300 000 kroner og mindre i forbrukskapasistet per husstandsmedlem). Dette er imidlertid grupper som uansett har lav sannsynlighet for å eie en fritidsbolig. Blant de med de aller laveste inntektene og laveste utdanningen estimeres det derfor en sannsynlighet for å eie en fritidsbolig på bare 11 prosent for referansegruppen (norske menn på 40 år som er bosatt i spredtbygde strøk). Andelen stiger opp til 43 prosent for gruppene som har den lengste utdanningen.

For personer med høyere inntekter (400 000 kroner og høyere) er effekten av utdanning negativ. I modellen estimeres for eksempel sannsynligheten for hytteeierskap for de aller mest velstående, men med lav utdanning, til 94 prosent. Sannsynligheten faller ned til 18 prosent etter hvert som utdanningsnivået øker.

Tabell 7: Hytteeierskap. Multivariat analyse (logistisk regresjon). Predikert sannsynlighet for utvalgte verdier på variablene inntekt og Utdanning. LKU 2007. (N=2963)

Inntekt/utdanning	Nivå 1	Nivå 2	Nivå 3	Nivå 4	Nivå 5	Nivå 6	Nivå 7	Nivå 8	Nivå 9
100 000 kroner	0,11	0,14	0,17	0,20	0,24	0,28	0,33	0,38	0,43
200 000 kroner	0,19	0,21	0,23	0,26	0,28	0,31	0,33	0,36	0,39
300 000 kroner	0,30	0,31	0,32	0,32	0,33	0,34	0,34	0,35	0,36
400 000 kroner	0,44	0,43	0,41	0,40	0,38	0,37	0,35	0,34	0,32
500 000 kroner	0,59	0,55	0,51	0,48	0,44	0,40	0,36	0,32	0,29
600 000 kroner	0,73	0,68	0,62	0,56	0,49	0,43	0,37	0,31	0,26
700 000 kroner	0,83	0,78	0,71	0,63	0,55	0,46	0,38	0,30	0,23
800 000 kroner	0,90	0,85	0,79	0,70	0,60	0,49	0,38	0,29	0,20
900 000 kroner	0,94	0,91	0,85	0,77	0,66	0,53	0,39	0,27	0,18

* De andre variablene i regresjonsligningen er satt til faste verdier, her tilsvarende en norsk mann på 40 år, bosatt i et spredtbygd strøk.

Tabellen viser videre at effekten av inntekt er avhengig av utdanningsnivå. For de med lavere utdanning (nivå 7 eller lavere), øker sannsynligheten for hytteeierskap for hvert steg på inntektsvariabelen. Effekten er derimot negativ for de høyest utdannede.

Kjønn: Det er som forventet ingen kjønnseffekt i modellen.

Innvandrerbefolkningen: Modellen viser klare forskjeller mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerne (jf tabell 4). Den siste gruppen har, kontrollert for andre forskjeller, 70 prosent lavere sannsynlighet (jf. oddsratio-verdien) for å eie en fritidsbolig enn ikke-innvandrere.

Alder: Aldersvariabelen er klart signifikant, med de samme resultatene som ovenfor (tabell 4).

Bygd/by-dimensjonen: Denne variabelen viser effekten av å bo i de mest spredtbygde strøkene av landet (dvs. utenfor et tettsted, jf. tabell 5 ovenfor). Regresjonsmodellen viser at denne gruppen har langt høyere sannsynlighet for å eie fritidsbolig. Forskjellene går i samme retning, men er betydelig større enn det som ble antydet i den bivariate gjennomgangen.

Resultatene fra den multivariate tabellen skal ikke overdrives. De uavhengige variablene som er inkludert i regresjonsmodellen er alle statistisk signifikante (unntatt kjønn), men samtidig demonstrerer modellen også at det er store variasjoner i hytteeierskapet som ikke forklares med disse variablene. Et ofte brukt statistisk mål på en modells samlede forklaringskraft er ”pseudo R”. I denne modellen er verdiene for Cox & Snell og Nagelkerke's pseudu-R henholdsvis 0,079 og 0,120. Det betyr grovt sett at variablene i modellen forklarer om lag 10 prosent av den totale variasjonen. Den forklarte andelen av variansen er dermed relativt liten, om enn akseptabel for denne typen samfunnsvitenskapelige analyser. Den sosiale verdenen er på dette feltet, som ellers, for kompleks til at den lar seg fange inn i enkle regresjonsmodeller.

Diskusjon og konklusjon

”Nordmenn flest” eier ingen fritidsbolig. Kun 22 prosent av husstandene er selveiende hyttefolk. Det betyr at for hver norske husstand som eier én fritidsbolig, er det om lag fire som ikke gjør det. Likevel er det mange hytteeiere omkring i landet. Aggregerer man resultatene fra utvalg til populasjon, finner man om lag 900 000 hytteeiere. Videre kommer alle som eier hytter sammen med andre (7 prosent), og som på andre måter disponerer ei hytte (15 prosent). Det gir til sammen om lag 1 750 000 norske hyttebrukere. Det er mange, ikke minst i et komparativt perspektiv. Bortsett fra de andre nordiske landene, er det få land som har et så allment utbredt eierskap av hytter.

Er det så mange norske husstander som eier hytter? Det blir et spørsmål om perspektiv og forventning, som spørsmålet om glasset er halvfullt eller halvtomt? Den norske tradisjonen fremstår som egalitær sammenlignet med mange andre land, men samtidig kan denne relative fordelingen ikke forveksles med egalitet i den absolutte betydningen. Noen har hytte, andre har det ikke.

Videre viser artikkelens analyser flere interessante strukturer i det norske eierskapet til hytter. På den ene siden ser man klare forskjeller som kan relateres til inntekt og utdanning. Eierskap av fritidsboliger er mest utbredt blant personer med høye inntekter. Det samme mønsteret sees for utdanning. Et annet viktig funn er den lave utbredelsen av hytteeierskap blant innvandrere. Det er også klare livsfaseforskjeller i eierskapet. Så mange som hver tredje middelaldrende nordmann bor i en husstand som eier en fritidsbolig.

Endelig er det regionale forskjeller. Folk på bygdene eier oftere hytter, men denne forskjellen jevnes ut når man også ser på felleseierskap og disponering av hyttene. Analysene viser likevel klart at det norske hyttefenomenet ikke representerer et by/land-fenomen, som ofte forutsatt i hyttelitteraturen. Det er likevel slik at de fleste norske hytteeierne er byfolk; ikke fordi byfolk oftere eier hytter enn bygdefolk (tvert i mot), men fordi majoriteten av den norske befolkningen bor i byer.

Artikkelens analyser gir interessante nyanser til hytteforskningen. Samtidig favner spørsmålet om sosial ulikhet i hytte-Norge langt flere aspekter enn det som slike kvantitative empiriske analyser kan belyse. Hyttefenomenet er mer mangfoldig enn at det lar seg fange inn i enkle statistiske modeller. Klasse og sosial lagdeling dreier seg for eksempel om langt mer enn forbrukskapasitet og utdanningslengde.

Dessuten impliserer bruken av klasseperspektiver at levekårsforskjeller, så som tilgang til hytter og andre materielle gode, først og fremst reflekterer sosial urettferdighet, ofte også sosial utbytting og undertrykking. Dette er selvfølgelig et perspektiv som kan diskuteres. Mange vil hevde at forskjellige grupper i samfunnet kort og godt har forskjellige preferanser, og dermed også skaffer seg forskjellige materielle goder, kvalitativt og kvantitativt. Noen bryr seg mindre om å tjene godt, og har kanskje heller ikke evnene som skal til for å få de best betalte stillingene. Ulike grupper har dessuten hver sine livsstiler: Noen trives best på hytta, andre finner et luksushotell mer fristende.

LKU 2007 viser videre hvem som eier hytter, men ikke hva slags hytter som eies av hvem. Her er det store forskjeller, og en rimelig hypotese er at inntektsforskjellene gjør større utslag på dette feltet. Mange kan ha hytte, men alle kan ikke ha samme type fritidsbolig. Høyt lønnede Oslofolk dominerer i de nye hyttefeltene i de mest populære destinasjonene i fjellet. Det samme gjelder i stor grad de mest attraktive fritidsboligene langs kysten sør for Oslo.

En annen innfallsvinkel til studier av sosial ulikhet i hytte-Norge ville være å se hvordan ulike klasser bruker fritidsboligene for å konstruere sine sosiale identiteter. Mange vil for eksempel fortolke de velstående klassers investeringer i kostbare luksushytter som klassiske eksempler på ”conspicious consumption” (Veblen 2007). Hyttas primære funksjon blir å signalisere rikdom og sosial klassetilhørighet.

De rapporterte kjønnslikhetene gir et annet eksempel på behovet for varsomhet i studier av hytte-Norge. Selv om menn og kvinner har om lag de samme eierandelene i hyttene, kan hyttelivet være sterkt kjønnet. Det kan for eksempel være at de tradisjonelle kjønnsrollene reproduseres i større grad på hytta enn hjemme, også for par som har en relativ lik arbeidsbelastning i hverdagslivet. På hytta faller det likevel kanskje mer ”naturlig” at far hogger ved mens mor koser seg med matlaging.

Det er med andre ord mange aspekter ved den sosiale lagdelingen i hytte-Norge som gjerne kan studeres videre. Analysene i denne artikkelen viser likevel behovet for nyanserte utsagn om det norske hyttefenomenets folkelige karakter. Det er mange, men langt fra alle som eier sin egen fritidsbolig. Dette mindretallet er videre sosialt selektivt, der spesielt norsketniske og middelaldrende personer med høye inntekter er overrepresenterte.

Om artikkelen

Arbeidet med artikkelen er finansiert av Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Forfatteren takker Maja Farstad og de to anonyme fagkonsulentene for nyttige innspill i arbeidet med artikkelen.

Referanser

Berg, N.G. og G. Forsberg (2003) Rural geography and feminist geography: Discourses on rurality and gender in Britain and Scandinavia. I: J. Öhman, K. Simonsen (red.) Voices from the North. New Trends in Nordic Human Geography (s. 173-190). Ashgate, Aldershot.

Berker, T., H.J. Gansmo og F.A. Jørgensen (2011) Hyttedrømmen mellom hjem, fritid og natur. I: H.J. Gansmo, T. Berker, T. og F.A. Jørgensen (red.) Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag (s. 9-22). Tapir, Trondheim.

Bjerke, T., B. Kaltenborn, og J. Vittersø, J. (2006) Cabin Life: Restorative and Affective Aspects. I: N. McIntyre, D. Williams og K. McHugh (red.) Multiple Dwellings and Tourism: Negotiating Place, Home and Identity (s. 87- 102). CABI, Wallingford (England).

Bourdieu, P. (1984) Distinction. Routledge, London.

Crompton, R. (1998). Class and stratification. An Introduction to Current Debates. Cambridge, Polity Press.

Ethnologia Europaea, 2007. Special number on second homes. Vol. 37(1-2)

Ericsson, B., T. Skjeggedal, T. Arnesen og K. Overvåg (2011) Second homes i Norge. Bidrag til en nordisk utredning. ØF-rapport 1/2011. Østlandsforskning, Lillehammer.

Farstad, E. og P. Dybedal (2011) “Nasjonal fritidsboligundersøkelse 2008”, TOURIMPACT rapport nr 4. Transportøkonomisk institutt, Oslo.

Farstad, M., J.F. Rye og R. Almås (2009) ”By, bygd og fritidsboliger 2008”. Kommentert frekvensrapport. Rapport 10-2009. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim.

Flognfeldt, T. (2004) Second homes as a part of a new rural lifestyle in Norway. I: C.M. Hall, og D.K. Müller (red.) Tourism, Mobility and Second Homes. Between Elite Landscapes and Common Ground (s. 223-243). Clevedon, Channel View Publications.

Gallent, N., Mace, A. & Tewdwr-Jones, M., 2005. Second Homes. European Perspectives and UK Policies. Aldershot, Ashgate.

Gansmo, H.J., T. Berker, og F.A. Jørgensen (red.) (2011) Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag. Tapir, Trondheim.

Grimstad, I. og I.J. Lyngø (1993) The pleasure of the holiday cabin. A subtle paradox. Ethnologia Scandinavia 23, s. 45-57.

Hall, C.M. og D.K. Müller (red.) (2004) Tourism, Mobility and Second Homes. Between Elite Landscapes and Common Ground. Channel View Publications, Clevedon.

Hallingdølen (2008) Olav Thon (lørdagsportrett). 2. februar 2008 (s. 14).

Halvorsen, K. (2002) Sosiale problemer. Bergen, Fagbokforlaget.

Hamilton, L. (1992) Regression with graphics, Duxbury, Belmont.

Hidle, K. og W. Ellingsen (2011) Hyttemobilitet som kulturfenomen. I: H.J. Gansmo, T. Berker, T. og F.A. Jørgensen (red.) Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag (s. 91-106). Tapir, Trondheim.

Hidle, K, W. Ellingsen, og J. Cruickshank (2010) Political conceptions of second homes mobility. Sociologia Ruralis 50(2), 139-155.

Holmøy, A. (2008) Forbruksundersøkelsen 2005. Dokumentasjonsrapport. Statistisk sentralbyrå.

Holst, C. (2009) Hva er feminisme? Universitetsforlaget, Oslo.

Jørgensen, F.A. (2011) Den første hyttekrisa. Samfunnsplanlegging, naturbilder og allmenningens tragedie. I: H.J. Gansmo, T. Berker, T. og F.A. Jørgensen (red.) Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag (s. 37-52). Tapir, Trondheim.

Kaltenborn, B. (1998) The alternate home - motives of recreation use. Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal of Geography 52(3), s. 121-134.

Manum, B., og E. Støa, 2010. Cabins or second homes? Report from a study examining contemporary Norwegian households and their leisure time houses. Paper presentert på 2. International seasonal homes and amenity migration workshop, 22.-24. mars 2010, Trondheim.

McIntyre, N., D. Williams og K. McHug (red.) (2006) Multiple Dwelling and Tourism. Negotiating Place, Home and Identity. CABI, Wallingford.

Müller, D.K. (2011) Second homes in rural areas: Reflections on a troubled history. Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal of Geography 65(3), s. 137-143.

Müller, D.K. (2007) Introduction. Second homes in the Nordic countries: Between common heritage and exclusive property. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism 7(3), s. 193-201.

Nilsen, B.T. (2007) Forskning og faglitteratur om ”second homes” / ”andrehjem”. En oversikt over teori og bidragsytere (med kommentert bibliografi). Notat 4-2007. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim.

Norsk Geografisk Tidsskrift (2011) Special number on second homes. Vol. 65(3).

Overvåg, K. og N.G. Berg (2011) Second Homes, Rurality and Contested Space in Eastern Norway. Tourism Geographies 13(3), s. 417-442.

Payne, Geoff (red.) 2006: Social Divisions, second edition, Palgrave MacMillan, Hampshire.

Rees, E. (2011) ”Det egentlige Norge” - hytter i norsk litteratur, ca. 1814-2005. I: H.J. Gansmo, T. Berker, T. og F.A. Jørgensen (red.) Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag (s. 23-36). Tapir, Trondheim.

Rye, J.F. (2011) Conflicts and contestations. Rural populations' perspectives on the

second homes phenomenon. Journal of Rural Studies, 27, s. 263-274.

Rye, J.F. og N.G. Berg (2011) The second home phenomenon and Norwegian rurality. Norsk Geografisk Tidsskrift – Norwegian Journal of Geography, 65(3), s. 126-136.

Rørvik, T. (2008) Samordnet levekårsundersøkelse 2007 – Tverrsnitt Tema: Boforhold

Dokumentasjonsrapport. Statistisk sentralbyrå, Oslo.

Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism (2007) Special issue on second homes. Vol 7(3).

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2012a) Tabell: 03174: Eksisterende bygningsmasse. Fritidsbygg, etter bygningstype. (www.ssb.no) (lastet ned 5. oktober 2012).

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2012b) Tall fra Forbruksundersøkelsen (Statistikkbanken). (www.ssb.no) (lastet ned 24. september 2012).

Statistisk sentralbyrå (SSB) (2012c) “31 000 flere husholdninger”. Artikkel lastet ned fra Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk). (www.ssb.no) (lasted ned 10. november 2012).

Statistisk sentralbyå (SSB) (2012d) “Inntekt”. Internettside om inntektsstatistikk. Artikkel lastet ned fra Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk). (www.ssb.no) (lasted ned 10. november 2012).

Støa, E., B. Manum, B. og M. Aune (2011). Drømmen om det enkle liv - et grunnlag for mer bærekraftig hyttekultur? I: H.J. Gansmo, T. Berker, T. og F.A. Jørgensen (red.) Norske hytter i endring. Om bærekraft og behag (s. 53-74). Tapir, Trondheim.

Van Auken, P. og J.F. Rye (2011) Amenities, Affluence, and Ideology: Comparing Rural Restructuring Processes in the U.S. and Norway. Landscape Research 36(1), s. 63-84.

Veblen, T. (2007) The theory of the leisure class. Oxford University Press, Oxford.

Vittersø, G. (2007) Norwegian cabin life in transition. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism 7(3), s. 266-280.

Vrålstad, S., K.S. Wiggen og L.R. Thorsen (2012) Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2011. Tema: Friluftsliv, organisasjonsaktivitet, politisk deltakelse og sosialt nettverk. Notater 34/2012. Statistisk sentralbyrå, Oslo.

Vågane, L. (2006) Daglige fritidsaktiviteter, hytte- og båtliv og svenskehandel. Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2005. TØI rapport 861/2006. Transportøkonomisk institutt, Oslo. 

Aall, C., I.G. Klepp, A.B. Engeset, S.E. Skuland og E. Støa (2011) Leisure and sustainable development in Norway: part of the solution and the problem, Leisure Studies 30(4), s. 453-476.