Naturoppfatning og turisme - implikasjoner for rural turistbasert næringsutvikling.

Jan Velvin - Universitetet for miljø og biovitenskap og Høgskolen i Buskerud
Erling Krogh - Universitetet for miljø og biovitenskap

---

Artikkelen fokuserer på naturoppfatningen til et skjønnsmessig utvalg turister fra fire forskjellige land og hva de gjør når de er i naturen, sett i forhold til gårdsbaserte turismetilbyderes naturoppfatning. Bakgrunnen for denne vinklingen er ønske om å undersøke årsakene til svak utvikling i turistbesøk fra utlandet i forhold til trenden i internasjonal turisme, og om det kan være andre faktorer enn det rent kostnadsmessige ved å reise til Norge. Hovedtendensen i materialet er at turistenes naturoppfatning er påvirket av hvor de lever sitt liv, tilgangen de har til natur og hva som betraktes som riktige og gode måter å bruke naturen på i deres egen kultur. Natur vurderes av de engelske og danske fokusgruppedeltakerne til også å inkludere grønne områder slik som for eksempel parker i urbane strøk. Motsatsen er de norske og svenske fokusgruppedeltakerne, som i større grad knytter naturen til det urørte. Den samme tendensen ser vi blant de norske gårdsbaserte turismetilbyderne. De knytter natur til det urørte, samtidig som de også ser på naturen som en viktig del av gårdsdriftens mangesysleri. Gjennom økt bevisstgjøring om hva turister gjør og synes det er riktig og godt å gjøre når de er i naturen, kan tilbyderne ta hensyn til brukernes naturoppfatning, samt at planleggere og destinasjonskoordinatorer på et overordnet plan kan utforme brukertilpassede strategier for naturbasert næringsutvikling i rurale områder.

English summary:

Nature relations among international tourists. Implications for rural tourism providers in Norway.

The article focus on the nature relations among tourists from four different countries. It pays attention to both their views and use of nature. This is then seen in relation to nature relations among farm-based tourism entrepreneurs in Norway. A better understanding of nature relations among international tourism is relevant for the design and development activities among tourism providers. The main finding of the study is that the tourist view of nature was influenced by their daily lives, and their access to nature. Nature was considered by English and Danish tourists to include “green spaces”, such as parks in urban areas. On the other hand, Scandinavian tourists focused more on the existence of pristine wilderness areas in nature. This focus on pristine wilderness areas was also the case among the farmers interviewed. Another finding was that farmers see their surrounding natural areas as contributing to the multifunctionality of their farms. We will argue that an increased attention to the nature relations of international tourists may help tourism providers and planners to better design and customize development strategies in relation to the international tourism market.

Keywords: views on nature, nature relations, protected area, rural tourism, economic development

Innledning

Artikkelen diskuterer om natur oppfattes forskjellig av tilbydere av turismetjenester og turister, og hvordan eventuelle forskjeller påvirker hva som ønskes av opplevelser i naturen. På denne bakgrunn drøftes også implikasjoner i forhold til hvordan tilbyder tilrettelegger det naturbaserte turismeproduktet for å tilpasse seg et nasjonalt og/eller internasjonalt kundegrunnlag.

I rurale områder er det stort sett gårdbrukere som forvalter ressursgrunnlaget for verdiskapende aktivitet. Ressursanvendelsen kalles gjerne distriktenes kapital så lenge næringsvirksomheten skjer i bærekraftige rammer (Garrod et al., 2006). Ressursgrunnlaget kan enten benyttes til produksjon av mat og trevirke eller fungere som ramme for annen næringsvirksomhet. Gårdbrukerens anvendelse av og utvikling av ferdigheter i å bruke gårdens innmark og utmark i hverdagsliv og næringsutvikling kan forstås som en tilegnelse og konsekvens av kulturelle betingelser og som en tilpassing til vilkår som gjelder for den enkle vareproduksjonsmåte (Bourdieu, 1977, Højrup, 1989, Vedeld et al., 1998, Krogh, 1999).

En sentral sosial verdi i det norske landbruket har vært å videreføre gården gjennom slekten i generasjoner (Velvin et al., 2010, Vedeld et al., 1998). I dag legges det betydelig vekt på andre kulturelle verdier, som for eksempel høy økonomisk avkasting. De senere årene er lønnsomheten blitt dårligere i tradisjonelt landbruk i forhold til sammenliknbare næringer og yrker. Statistikken viser at mange gårdbrukere omstiller til mer ekstensive driftsformer eller velger å legge ned husdyrholdet, og i mange tilfelle hele landbruksvirksomheten (Andersen et al., 2010).

Gårdsbasert turisme kan være en måte å opprettholde aktivitet ved gården (McGehee and Kyungmi, 2004). En annen er å bruke utmarka til å skille ut hyttetomter og utvikle hytteturisme. Det norske hyttemarkedet har fra 2000 og frem til 2010 hatt en økning i antallet nye fritidsboliger på over 15 % (Statistikknett, 2011). Det hyttebaserte reiselivet har dermed blitt viktigere de siste årene for vekst og utvikling i de tradisjonelle rurale turistområdene på bekostning av det tradisjonelle reiselivet (Flognfeldt, 2004, Velvin et al).

Det finnes en del relevant kunnskap om nordmenns naturoppfatning og statistikk om norsk naturbruk (Odden, 2008, Pedersen, 2001a, Vorkinn et al., 1997, Vaage, 2009). Det er imidlertid lite systematisert og mindre tilgjengelig kunnskap om hvilke naturoppfatninger og preferanser for naturbaserte aktiviteter ulike utenlandske turister har når de kommer til Norge og for sitt opphold i Norge. Noen undersøkelser er gjennomført av blant annet Innovasjon Norge og Fylkesmannen i Oppland. Fylkesmannens undersøkelse har kartlagt ulike brukergrupper knyttet til Jotunheimen nasjonalpark (Vorkinn, 2011).

Vi antar at turismetilbydernes forståelse av norsk naturbruk koblet sammen med deres egne kunnskaper om, ferdigheter i, og preferanser for naturbruk, vil ha betydning for tilbudet de utvikler for turistene. Det tilbudet de utvikler, trenger ikke å være i samsvar med hva ulike brukergrupper etterspør. Når det gjelder turistenes forventninger til naturopplevelse, hevder briten John Urry (1990) at turister, og da i særdeleshet britiske og kontinentale turister, er blikkorienterte. ”Turistblikket” er påvirket av turistens egen identitet som er formet av det samfunn og den historiske konteksten turisten er sosialisert i. Innfallsvinkelen er at kontinentale turister ser og gjennom blikket møter naturen. Urry (1990) anvender kategoriene ”det romantiske og det kollektive blikket” som to forskjellige innfallsvinkler til hva turisten etterspør. Denne tilnærmingen til natur er kanskje annerledes fra en norsk, og skandinavisk brukstradisjon. For å undersøke om det kan finnes forskjeller i naturoppfatning har vi utarbeidet følgende problemstillinger for denne studien:

• Kan det spores forskjeller mellom skandinaviske og kontinentale turisters naturoppfatning og ønsker om opplevelser og aktiviteter i naturen? Hva er eventuelt de viktigste kjennetegnene ved forskjellene?

• Hva kjennetegner naturoppfatninger og ønsker om opplevelser og aktiviteter i naturen til norske tilbydere av gårdsbaserte tjenester for turister?

I artikkelen vil vi først presentere teoretiske innfallsvinkler knyttet til naturoppfatning. Deretter analyseres og drøftes hvordan natur oppfattes i et skjønnsmessig utvalg av turister fra fire forskjellige land og i et skjønnsmessig utvalg av små gårdsbaserte tilbydere av naturbasert turisme som en del av virket på gården. Med naturbasert turisme mener vi turisme som er avhengig av naturen, forsterkes av naturen eller foregår i naturen rent tilfeldig (Valentine, 1992).

Teoretisk rammeverk

Sammenvevingen av natur og kultur i vår tid kan forstås ut fra utviklingstendenser i den vestlige verden med velstandsøkning, økt sosial, kulturell og teknologisk kompleksitet. Seinmodernitetsteoretikere hevder at utviklingen fører til økte individuelle behov for å skape og gjenskape en egen identitet (Giddens, 1990, 1991). Giddens hevder videre at mennesket i senmoderniteten løsrives fra sted og rom, og dermed har eksistensielle behov for å gjenforankre seg. I gjenforankringen kan derfor tilknytning til og bruk av fysiske omgivelser bli viktige for selvopplevelse, tilhørighet og tilfredshet. Oppfatninger av natur og landskap kan både forstås som en konsekvens av menneskets brukende omgang med sine omgivelser og tilegnede sosiale og kulturelle konstruksjoner av betydningen av natur og landskap (Eder, 1996, Krogh, 1995). Kroppsliggjorte og kulturelle naturoppfatninger vil påvirke forståelsen av hvordan natur bør forvaltes og hvordan natur bør brukes og tilrettelegges, enten gjennom vern eller ved å tilrettelegge for næringsaktivitet (Sandell, 1991, Zacharisson et al., 2006, Lønning, 2007).

I følge Bourdieu (1977) vil menneskers habitus innramme identitetsvalgene. Habitus defineres som ”et system av kroppsliggjorte disposisjoner som regulerer hvordan vi oppfatter, vurderer og handler i den fysiske verden” (Aakvaag, 2008). Handlingsdisposisjonene tilegnes gjennom sosialisering og kan forstås som en kroppsliggjøring av kulturelle forståelsesmåter, handlingsmønstre og verdier. Habitus er i stor grad underforstått for enkeltmennesket gjennom vanedannelse og opptrer til dels ved automatisering av handlinger (Bourdieu, 1977). Mennesket kan tankemessig oppleve seg selv løsrevet og identitetsformende i tråd med Giddens (1990, 1991) beskrivelse av senmoderniteten, men likevel være preget av innleirede, og til dels automatiserte og ubevisste handlingsmønstre når de skal utforme sin identitet i møte med fysiske omgivelser.

Både utenlandske og norske turister, samt tilbyderne av tjenester for turistene, kan således videreføre tidligere kroppsliggjorte erfaringer med natur i nye naturmøter i en annerledes kontekst. Habitus kan ha opphav i kulturelle verdier på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå, i de materielle betingelser i det aktuelle samfunnet (norsk fjellbygd i forhold til en kontinental bygd), og/eller i de sosiale og materielle betingelser for å drive for eksempel turistbasert næringsvirksomhet. I det følgende vil vi anvende to innfallsvinkler for å synliggjøre hvordan overordnede kulturelle verdier, samt sosiale og materielle betingelser for næringsvirksomhet, er med på å danne grunnlag for habitus for turisten og turismetilbyderen.

Nasjonale kulturverdier

I Norge har rurale verdier vært gitt høy verdi i visse perioder, for eksempel i den nasjonale frigjøringsbevegelsen på slutten av 1800-tallet (Witoszek, 1998). Gjennom romantikken og nasjonalbevegelsen ble norsk natur og den norske fjellbonden sentrale kulturelle symboler for det norske (Berggreen and Veiteberg, 1994). Feiringen av polarheltene Nansen og Amundsen i overgangen til 1900-tallet bidro til at natur og det enkle liv i naturen fikk en varig og høy kulturell verdi i Norge. Verdien er blant annet blitt opprettholdt gjennom dyrking av vintersport og sportsidoler gjennom det siste århundret. Dessuten kan det folkelige friluftslivet sees som en del av det norske sosialdemokratiske prosjektet i gjenreisingen av nasjonen etter krigen med Kong Olav og Einar Gerhardsen som viktige forbilder.

Opp til vår tid kan det antas at det enkle friluftslivet har vært en del av et norsk doxa og en felles norsk habitus (Pedersen, 2001b, Vorkinn, 2001), noe som også hevdes i friluftslivsmeldingen: ”Friluftslivets verdier var tidlegare aksepterte utan særleg diskusjon av ei relativt homogen befolkning der stort sett alle hadde vokst opp med friluftstradisjonar.” (Miljøverndepartementet, 2001 ). Andre studier viser at natur generelt oppleves som viktig for nordmenns velvære og tilfredshet (Næss et al., 2001).

På grunnlag av sine feltarbeid i Nederland og Norge, hevder Boogaard (2009) at det er tydelige forskjeller på hvordan nordmenn og nederlendere kategoriserer forholdet mellom naturlige og mer menneskeskapte omgivelser. I Norge deles omgivelsene inn i tre kategorier, ”det urbane, kulturlandskapet og villmark”, mens nederlendere deler omgivelsene i to, enten ”urbane” eller ”de grønne omgivelser” (Boogaard, 2009). I Norge oppfattes kategorien urørt natur som nærmest hellig og ukrenkelig, mens det ikke er viktig å definere forskjeller mellom urørt natur og andre grønne områder i Nederland. Denne inndelingen kan muligens videreføres til også å gjelde de land som tradisjonelt har lite av det vi nordmenn kaller villmark, slik som for eksempel England.

Livsformsanalyse – sosiale og kulturelle betingelser

Opprettholdelse av næringsvirksomhet er avhengig av at varene og tjenestene som utbys for salg møter en etterspørsel til en pris som dekker produksjonskostnadene og eiernes behov for overskudd. Højrup (1989) hevder i tillegg at livsformene til produsentene kan avledes, og er betinget av de samfunnsmessige og materielle vilkår som ligger til grunn for virksomheten. Tilbyderne av gårdsbaserte tjenester er ofte selvsysselsatte, har som regel få ansatte utover familiemedlemmene, eier stort sett ressursgrunnlag og produksjonsmidler som inngår i driften og står gjerne for tilbudet av tjenester fra start til slutt uten underleverandører av betydning. Ut fra disse betingelsene kan det sluttes at tilbydernes virksomhet primært hører inn under den enkle vareproduksjonsmåte (Krogh, 1999).

For å kunne fortsette sitt virke og yrke i den enkle vareproduksjonsmåte over tid, er det nødvendig at næringsutøveren identifiserer seg med verdier og måter å handle på som er i samsvar med strukturen og levevilkårene gitt av produksjonsmåten (Højrup, 1989). Med utgangspunkt i den strukturelle livsformsanalysen (Højrup, 1989) har Vedeld et.al (1998) identifisert fem sosiale verdier som grunnleggende prinsipper for den selvstendige livsforms virke i landbruk og for den væremåte og handlingsorientering som følger av å drive med gårdsvirksomhet i Norge: ”eiendomstilknytning, forvaltertankegang, kyndighet, produksjonsorientering og selvstendighet”.

Eiendommen er virksomhetens materielle grunnlag og basis for næringsvirksomheten. Eiendomstilknytningen vil derfor være knyttet til næringsrettet bruk av gårdens ressurser, både inn- og utmark. Odelslovgivningen bidrar til at eiendomstilknytningen også er slekts- og tradisjonsorientert. Forvaltertankegangen er orientert om å opprettholde produksjonsgrunnlaget gjennom reproduserbar høsting samt utvikling av virksomheten slik at den gir økonomisk bærekraftig avkastning på lang sikt. Kyndighet dreier seg om håndlag og ferdigheter i bruk av gårdens produksjonsgrunnlag og er en forutsetning for selvsysselsatt næringsvirksomhet. Kjennetegnene ved kyndighet vil variere ut fra hvilke varer og tjenester som produseres på gården. Produksjonsorientering kan forstås som en viljesrettet drivkraft for inntektsgivende næringsvirksomhet fra gårdens ressurser. Uten denne drivkraften vil vilkåret for selvsysselsatt gårdsdrift ikke være til stede. Selvstendighet er nødvendig da gårdbrukeren alene er ansvarlig for produksjonen fra start til slutt. I tillegg kan forent selvstendighet i form av dugnad være nødvendig for å sikre produksjon og vedlikehold av fellesgoder i lokalsamfunnet samt utveksling av tjenester mellom gårdbrukere.

Disse verdiene betegnes som sosiale, da de vil være delt mellom gårdbrukere som virker innen den enkle vareproduksjonsmåte i lokalsamfunnet (Krogh, 1999). Over tid vil verdiene nedfestes i gårdbrukerens handlingspraksis, og dermed også i deres habitus. Verdiene styrkes og vil fastholdes i samhandling med andre gårdbrukere. Både i følge en automatisert habitus og strukturelt betingende livsformsverdier kan det antas at gårdsbaserte turismetilbud avspeiler verdiene og naturoppfatningen til tilbyderen. Det kan videre antas at det kan oppstå en spenning mellom disse tilbudene og hva turister med en annerledes habitus kunne ønske av tilbud. Turisten kan møtes med tilbud bonden synes er bra, men som turisten ikke etterspør.

I analysen vil vi undersøke naturoppfatninger og drøfte om det er forskjeller i naturoppfatningen mellom turistene og tilbyderne. Om vi finner tendenser til slike forskjeller som den teoretiske utleggingen antyder, kan drøftingen av empirien bidra til å gi utvikle kunnskap som er relevant for tilbyderne. Vi antar at bøndene ikke er fengslet av sin habitus, men kan bevisstgjøre seg den fysiske, sosiale og kulturelle sammenhengen de står i, og endre sine valg og sin næringsvirksomhet (Crossley, 2001).

Metode

Empirien til denne artikkelen er hentet fra to kilder, web-baserte fokusgrupper og forskningssamtaler. Synovate, i dag en del av Ipsos, har gjennomført datainnsamlingen knyttet til de web-baserte fokusgruppene. Forskningssamtalene har forfatterne selv gjennomført med tilbydere av naturbaserte turismerelaterte produkter i kommunene Sigdal, Rollag og Nore og Uvdal i Buskerud fylke.

Synovate undersøkelsen omhandlet primært miljømerking og nasjonalparker og i tillegg spørsmål knyttet til natur og hva fokusgruppedeltakerne gjør når de er i naturen. Spørsmålene brukt i denne artikkelen ble utformet med basis i det teoretiske grunnlaget presentert i forrige kapittel. Utvalget ble foretatt skjønnsmessig, basert på målgruppepanelene til Synovate (www.ipsos.no). Det ble gjennomført 8 online fokusgrupper med to grupper i hvert land, Norge (7 og 8 deltakere), Sverige (7 og 9 deltakere), Danmark (6 deltakere i hver gruppe) og England (5 og 10 deltakere), totalt 58 deltakere. Det var tilnærmet kjønnsbalanse og aldersspredning i alle gruppene. Under rekrutteringen til fokusgruppene ble de som hadde noe kunnskap om miljø og var interessert i naturbasert ferie prioritert. Deltakerne har ikke blitt prioritert ut fra andre mulige variable, for eksempel yrke og utdannelse.

I tilbyderundersøkelsen ønsket vi å velge samtalepartnere fra et geografisk område med nærhet til verneområde. Verneområder og nasjonalparker vurderes å ha stor betydning for turister (Nærings- og Handelsdepartementet, 2007). I tillegg var verneområder og nasjonalparker sentralt i turistundersøkelsen. På bakgrunn av disse kriteriene, foretok vi en skjønnsmessig utvelgelse basert på hvilke gårder som hadde vært i kontakt med Norsk landbruksrådgiving Østafjells for utvikling av gården eller deltatt i politiske nettverk knyttet til vernedebatt om bruk og vern av egen landbrukseiendom. Flere av samtalene foregikk med familien (mann og kone) og ikke bare en samtalepartner for hver gård. Totalt er 8 gårdsbruk representert i denne undersøkelsen. Intervjuene ble gjennomført i 2009.

Valget av metode ble gjort for å få fram mest mulig relevant informasjon og utdyping av meninger i forhold til våre forskningsspørsmål (Fontana and Frey, 1994). For vår undersøkelse var to kjennetegn ved deltakerne i fokusgruppene sentrale. For det første kunnskap om miljø og interesse for naturbasert ferie, for det andre nasjonal tilhørighet. Nettopp disse kriteriene lå til grunn for utvalget av deltakere. Vi var både interessert i å avdekke mulige nasjonale felleskulturelle oppfatninger, samt få opplysninger om den enkeltes faktiske naturbruk. Fokusgruppesamtale ble anvendt fordi menings- og informasjonsutvekslingen i gruppesamtalen er egnet til å utvikle og utdype en felles forståelse av natur og naturbruk. Sentralt for vår anvendelse var også det enkelte medlems forståelse av og refleksjoner omkring sin naturbruk som sammen med fokusgruppesamtalens åpne og bevegelige karakter, kunne være egnet til å løfte opp naturoppfatninger som kunne være innleiret i deltakernes habitus og til dels være ubevisste (Krueger, 1998). I begge undersøkelsene ble det således benyttet en ustrukturert tilnærming hvor et siktemål var at fokusgruppedeltakerne/ samtalepartnerne skulle få anledning til å reflektere over sin egen vei fram til det han/hun gjør når de er i naturen. Ved hjelp av slike konkret orienterte refleksjoner kan den ”faktiske adferden fremkomme, fremfor en ”idealisert verden”(Fontana and Frey, 1994).

Hvordan få frem meninger om fenomenet natur og hva man gjør når man er i naturen, var sentralt i analysen. For å øke reliabiliteten ved analysen ble ATLAS ti. 6.2 brukt som analyseverktøy, og det er benyttet elementer fra fortetting til narrativ strukturering og meningsfortolkning for å analysere og klargjøre innholdet i fenomenene natur og hva gjør man når man er i naturen (Manning and Cullum-Swan, 1994, Kvale, 1997).

Analysen danner grunnlag for å drøfte eventuelle forskjeller i naturoppfatning mellom kontinentale og skandinaviske turister, og dernest mellom turister og naturbaserte turismetilbydere. Ut fra den utforskende tilnærmingen kunne et lengre feltarbeid med deltakende observasjon av så vel turistgrupper som tilbydere vært ønskelig, både for å kartlegge flere mulige nyanser i naturoppfatning og for å være mer sikker på holdbarheten i de forskjeller som utledes. I dette prosjektet var det dessverre ikke ressurser til å anvende slike metoder.

Funn og diskusjon

I presentasjonen av det teoretiske grunnlaget for artikkelen har vi vært opptatt av hvordan oppfatningen og bruk av natur og kan være med på å utvikle en kulturell identitet, som igjen kan ha betydning for hvilke livsområder som oppleves som sentrale for velvære og tilfredshet i et samfunn. Den gradvise endringen fra rural til urban livsførsel i mange områder i verden kan påvirke menneskets forhold til natur. Det kan antas at mennesker som primært har en urban tilknytning og i liten grad har forholdt seg til urørt natur vil tendere til å ha en annen naturoppfatning enn mennesker som har et ruralt livsområde. Stemmer den teoretiske utlegningen, vil naturoppfatningen til turisten innvirke på hvordan en naturbasert ferie bør tilrettelegges av turismetilbyderen hvis han/hun også skal favne større deler av turistmarkedet.

Turistenes naturoppfatning

Ut fra trendene i naturbruk og den teoretiske utlegningen, kan vi lage et kontinuum mellom to ytterpunkter, der det ene ytterpunktet utgjøres av dem som i liten grad ønsker en turistifisert tilrettelegging av naturen. På det andre ytterpunktet finner vi dem som ønsker en større og betydelig grad av tilrettelegging. Ønsket om minimal tilrettelegging kan bety å ”fryse landskap og natur” som et slags museum (Sandell, 1991, Zacharisson et al., 2006). Målet er å nyte synet, men også ta vare på villmarksliknende natur i sin opprinnelige situasjon uten menneskelig inngripen.

De norske deltakerne i fokusgruppene vektla spesielt ivaretakelse av villmark og autentiske opplevelser av villmark. Dette er i tråd med Boogaards (2009) funn, der urørt natur betraktes som en egen og særskilt verdifull naturkategori blant de norske samtalepartnerne. Naturoppfatningen synes også å ha blitt sosialt inkorporert i den rekreative norske naturbruk og dermed også i mange nordmenns habitus med både polfarere og statsledere som idealer (Bourdieu, 1977, Vorkinn et al., 1997, Pedersen, 2001b). Idealisert norsk naturbruk kan knyttes til varsom ferdsel i naturen med vekt på autentiske naturopplevelser. To utvalgte sitater fra de norske fokusgruppedeltakerne gjenspeiler flertallet av de norske deltakernes syn.

”Ja dette (ta vare på naturen: vår anmerkning) er avgjørende for meg, det kan bli slitasjer ved for hyppig bruk og ved for store endringer på landskapet” Norsk fokusgruppe 1.

”natur betyr frihet og rekreasjon for meg….Stillhet”……. det betyr ekte opplevelser, lukter og inntrykk som ikke helt stemmer i en turismesammenheng for min del” Norsk Fokusgruppe 2

De fleste deltakerne i de norske fokusgruppene nevner at oppveksten har vært preget av naturbruk i form av aktiviteter knyttet til naturen. Aktiviteter som i liten grad trenger tilrettelegging slik som fotturer, skiturer og høsting i naturen av bær og fangst.

”Man er vel ikke "nordmann" om man ikke synes dette er svært viktig? Født med ski på bena, søndagsturer og alt dette” Norsk Fokusgruppe 1

I koblingen av ivaretakelse av urørt natur med enkelt friluftsliv som gir autentiske naturopplevelser, synes de norske fokusgruppedeltakerne å støtte opp om en oppfatning av nasjonal naturidentitet. Statistiske undersøkelser av naturbruk viser imidlertid at norsk ungdom i økende grad søker tilrettelagt naturbruk og utstyrskrevende aktiviteter, for eksempel aktiviteter i alpinanlegg, fjellklatring, frikjøring, elvepadling, juving, rafting, skiseiling og bølgesurfing. Interessen for lengre fotturer i skogen- og lengre skiturer er avtakende (Odden, 2008, Vaage, 2009). Vi kan ikke fastslå om denne endringen i ungdommens valg av naturbruk og friluftsliv foreløpig har hatt særlig innflytelse på norsk naturbruk som habitus eller om den vil føre til endring i naturbrukshabitusen. Våre funn er imidlertid i samsvar med Pedersen (2001a), som hevder at så vel verdier som praksiser i norsk friluftsliv er tilnærmet stabile.

Kontrasten mellom de norske fokusgruppedeltakerne og de engelske og danske fokusgruppedeltakerne er tydelig. Flertallet av disse fremhevet det som Boogaard (2009) benevner som det ”grønne området” som en del av sitt forhold til natur.

“I sit in my garden or local park for nature” Engelsk fokusgruppe 2

”Jeg er meget glad for at være i naturen. Jeg synes også det er fint at have natur i byområder (træer, grønne plæner osv.)” Dansk fokusgruppe 1

Både de danske og engelske samtalepartnerne trekker frem eksempler på at også bearbeidede områder, slik som parker, sees som en del av naturen. I disse landene finnes lite eller ingen urørt natur. Omgangen med natur er knyttet til områder der mennesker har levd sine liv i nåtid og langt tilbake i fortiden. Menneskets brukende omgang med sine omgivelser, mer eller mindre preget av menneskelig påvirkning, preger nødvendigvis de kulturelle forståelsesmåter og handlingsmønstre og dermed også sosialisering og utvikling av habitus (Bourdieu, 1977, Krogh, 1995). Hagearbeid og bruk av parker synes å være mer nærliggende naturbruk for disse fokusgruppedeltakerne enn det enkle friluftsliv i relativt uberørte områder.

Gjennom økt tilrettelegging kan tilbudet av gårdsbaserte tjenester tilpasses turistenes hjemmevante omgang med sine omgivelser og dermed deres habitus. Ved større grad av tilrettelegging, slik som for eksempel gode graderte og godt merkede stier, samt skilter på stiene om hva man kan oppleve av dyreliv og historiske hendelser i området, er det mulighet for at turistenes barrierer for bruk reduseres. Turismeproduktet tilpasses på denne måten forholdet mellom menneske og landskap slik det faktisk framstår (Krogh, 1995). Landskapet kan i et slikt tilfelle bli sett på som en fabrikk for produksjon av aktiviteter og mer dominerende naturbruk (Sandell, 1991, Zacharisson et al., 2006).

Ingen av de norske samtalepartnerne, verken i intervjuer eller fokusgrupper, nevner naturbruksaktiviteter som krever større grad av tilrettelegging i naturen. Det som nevnes flittigst er å bruke naturen enten til skigåing, vandring eller som bruk for høsting i form av bærplukking eller jakt. Den samme tendensen sees blant de svenske samtalepartnerne. Utrykkene er tilnærmelsesvis like de norske fokusgruppedeltakerne, men noe mer spesifiserte i tilnærmingen, ”Vandra, springa, picknick, tälta, bada, cykla, åka skidor, slalom, åka båt”, er ord som brukes.

Blant de danske og engelske samtalepartnerne brukes i større grad ord som ”see the wonders of nature”, ”admiring the scenery”, "Færdes i den og opleve hvad der sker i den, nyde den”, ”Nyde en udsigt, dufte til en blomst, føle at man ejer hele verden”. Flere av de engelske og danske fokusgruppedeltakerne viser også til reservater og safariparker. Blant disse fokusgruppeeltakerne knyttes ordene som brukes, av hva som er natur, samt hva man gjør i naturen, i større grad til å se og oppleve og i mindre grad til krevende aktiviteter i naturen. Ut fra materialet synes det som habitus knyttet til natur og naturbruk varierer mellom nasjonene. Både nasjonal identitet, hva slags natur og landskap mennesket eksponeres for i hverdagslig landskaping og sosialisering, og hva slags naturbruk som oppfattes som høyverdig og normal har betydning. De norske og svenske deltakerne tenderer mot et ytterpunkt med verdsetting av aktiv kroppsbruk i natur kombinert med lav tilrettelegging. Britene og danskene i vår undersøkelse synes å være mer opptatt av betraktende naturbruk og høy tilrettelegging. Likevel dokumenterer Vorkinn (2011) at 12 % av fotturistene i Jotunheimen er dansker og nederlendere. Dette kan enten tyde på at de danske deltakerne i vår undersøkelse ikke dekker bredden i danskers oppfatning av natur eller at de som benytter Jotunheimen Nasjonalpark er et begrenset utvalg av dansker som søker opplevelser i uberørt natur. Det kan også tenkes at en betraktende tilnærming til natur kan kombineres med friluftsliv i form av fotturer.

Tilbydernes naturoppfatning

Videreutvikling av tradisjonell naturbruk knyttet til gården og nærområdet kan være et fundament for å kunne drive en økonomisk forsvarlig småskala reiselivsvirksomhet. Tilknytning til gården gjennom slektskap, samt erkjennelsen av at du skal overta og føre forfedres livsverk videre, legger ofte føringer for den naturoppfatningen som utvikles (Krogh, 1995, Bourdieu, 1977). Samtidig må det tenkes innovativt for å få en fornyelse og videreutvikling av gården samt en forståelse og tilpasning av reiselivsproduktet til hva turistene ser og forventer (Urry, 1990).

Tilbyderne i utvalget har startet opp virksomheter i naturbasert turisme, som et tilleggsprodukt til den vanlige gårdsdriften. Samtalepartnerne selv refererer til virksomheten de driver som ”kulturbasert”, ”naturlig turisme”, ”skjæringspunktet kultur og natur”, og i liten grad til begrepet naturbasert turisme. De knytter også reiselivsvirksomheten til en overordnet kulturell forståelse av gårdsdrift, der eksempelvis plante- og husdyrproduksjon og naturbasert turisme er forskjellige næringsmessige måter å bruke og høste fra naturen på. Produktene er forskjellige, men både naturbasert turisme og det å drive tradisjonelt gårdsbruk er en kroppsliggjort inngripen med naturen.

Produksjonsorienteringen er nødvendig for å skape seg et utkomme i den selvstendige livsform i landbruket (Vedeld et al., 1998, Krogh, 1999), og naturen anvendes ut fra et nyttehensyn og som en arena for arbeid. Om man bruker utmarka til å utvikle turismetjenester eller tømmerhogst er for så vidt av mindre viktighet, det er mulighetene for å kunne opprettholde og videreutvikle gården som er av interesse.

Verdsettingen av gårdsdriften vektlegges også når vi spør tilbyderne om deres forhold til natur. Samtlige samtalepartnere sier de er sterkt knyttet til natur. Det fremheves som en sentral del av deres egen identitet, som har blitt skapt gjennom at gården for alle samtalepartnerne foruten en har gått i arv gjennom generasjoner. Eiendomstilknytningen er meget viktig for tilbyderne, og naturtilknytningen er tett koblet til hvordan man forvalter og bruker inn- og utmark på gårdsbruket og i gårdsdriften.

”Og dette er noe som, jeg tror ligger i, i generasjonene tilbake, det med å….... ta vare på og, og tenke over.…..Dette er noe vi ubevisst har blitt lært, når skal det fiskes og når skal det ikke fiskes, holdt jeg på å si, når skal det jaktes og på hvilken måte..….Ja, ikke noe overforbruk, men den nøytrale bruken,.…....matauk eller hva du skal kalle det, da.” Samtalepartner 3

”Den der daglige kontakten med naturen som er....den er en naturlig del av livet på gården” Samtalepartner 5

Den tradisjonelle gårdsdriften institusjonaliserer også forvaltertankegangen som en grunnleggende verdi for gårdbrukerne (Vedeld et al., 1998). Det omfatter blant annet å ta vare på ”naturen” og rydde og vedlikeholde skogen. Andre forvaltningsoppgaver, som å sanke bær og sørge for bestandsregulering gjennom fiske og uttak av jaktvilt kan også knyttes til produksjonsorienteringen. Naturen produserer mat og virke, og det som naturen produserer skal helst nyttes. Samtalepartnerne forteller også om hvordan de har lært å forvalte og bruke ressursene og dermed utviklet kyndighet.

Det synes som de intervjuede tilbyderne i betydelig grad er preget av de sosiale verdier som kjennetegner den selvstendige livsform i norsk landbruk (Krogh, 1999, Vedeld et al., 1998). I tillegg synes realiseringen av disse verdiene å være noe tilbakeskuende. Det tradisjonelle landbruket koblet med jakt, fiske og enkelt friluftsliv i utmarka framheves som en god kobling mellom produksjon, nyttig høsting, god forvaltning av naturressursene og rekreasjon. I møtet med endringer i rammevilkår og utvikling av tilbud for nye målgrupper, vil det oppstå behov for endringer i hvordan den selvstendige livsform tilpasser seg omgivelsene. Højrup (1989) hevder at neokulturasjon med endringer i vare- og tjenesteproduksjon er nødvendig for å fortsette virksomheten innen den enkle vareproduksjonsmåte i møte med strukturelle endringer i materielle betingelser.

Flertallet av turistene som oppsøker samtalepartnernes gårder for å oppleve den naturbaserte turismen er norske, men det er også innslag av utenlandske turister. En av samtalepartnerne kommenterte hva turistene gjør på gården og i nærområdet;

”…. altså de er jo opptatt av å oppleve ting, så, så de er jo da med på, de er jo med på og melker og, og å være med på det som jeg kan tilby og så er de da opptatt av å, å være med på de opplevelsene de kan i nærmiljøet. De kjører dresin, rideturer.. ja, det som Numedal har å tilby….” og:

”…vi har hatt mye nederlendere her og …Og så er det… ja, jeg vet ikke, de.. de er veldig rolig når de er her også, så jeg tror det at de liker å slappe av.. og nyte.” Samtalepartner 6

Sitatet løfter fram et poeng flere av samtalepartnerne opplever. Mange norske turister synes å fortrekke å bruke naturen til opplevelser, mens flere tilbydere erfarer at kontinentale turister i større grad tilpasser sin naturbruk til å se på naturen fremfor å bruke naturen. Når tilbyderne i vesentlig grad synes å utvikle sine tilbud med basis i kulturelle verdier i den selvstendige livsform i landbruket, som ”eiendomstilknytning, forvaltertankegang, naturbrukskyndighet og produksjonsorientering og selvstendighet” (Krogh, 1999, Vedeld et al., 1998), er det ikke unaturlig at de fleste turistene som besøker gårdene er norske. Tilnærmingen viser i liten grad en tilrettelegging for bruk av naturen på utlendingers premisser. Det kan lede til en selvoppfyllende profeti: færre kontinentale turister vil komme til typiske naturbaserte produkter i Norge fordi de i sterkere grad har en blikkorientering i tråd med Urry (1990).

Oppsummert viser vår analyse at det synes å være forskjell i naturoppfatning mellom de som tilbyr naturbasert turisme og de turistene som kommer fra områder som har liten eller ingen grad av det som Boogaard (2009) betegner villmark. Turister fra land med mer rurale urørte områder, slik som Sverige og Norge, synes å ha en oppfatning av natur som samsvarer med tilbydernes naturoppfatning. Forskjellen kan forklares ut fra forskjell i habitus (Bourdieu, 1977) mellom turister fra områder med lite av uberørt natur i sine omgivelser og motsatsen turismetilbydere og turister som har stor grad av uberørt natur i nære livsmiljø. En forskjell mellom de norske og svenske turistene og turismetilbydere synes å være at gårdbrukerne i større grad opplever seg som en del av naturen, med en kulturell forankring knyttet til bruk og høsting av naturen (Vedeld et al., 1998, Krogh, 1999, Velvin et al. 2010). Denne kulturelle forankringen kommer frem blant turismetilbyderne og virker som den er institusjonalisert gjennom flere generasjoner;

”Men en bevissthet om at jeg skulle overta gården den var implantert allerede sånn når jeg var en fire, fem år. … Og så spør de ’hva skal du bli da…., ja, snekker, politi, flyger. Og så kom de til meg, ’Ja, du skal jo bli bonde’ og så spurte de ikke mer” Samtalepartner 1

Fordi nesten alle tilbyderne er vokst opp på gården, har forankringen til naturen alltid vært sterk, og de har vært vant til å bruke naturen i stor grad til å hente dyr fra beite eller jakte. Dette er bruk som i liten grad er tilrettelagt, og naturoppfatningen kan da påvirke graden av tilrettelegging ovenfor utenlandske turister. De utenlandske turistene fra områder med lite urørt natur bruker i liten grad denne type natur, de er i større grad opptatt av det visuelle og nærheten til naturen.

Konkluderende bemerkninger og implikasjoner for naturbasert næringsutvikling

Med svekket økonomi i primærnæringene i småkommunene er den økonomiske bærekraften nært knyttet til muligheten for å skape flere arbeidsplasser og næringsutvikling i distriktene. Vår undersøkelse tyder på at tilbyderne trenger å erkjenne at urbane deler av det utenlandske markedet har en annet naturoppfatning enn dem selv, for å kunne utvikle en god økonomisk drift av det naturbaserte turismeproduktet. Engelskmenn og dansker synes å være mer opptatt av tilrettelegging for naturbruk enn det skandinaviske markedet.

For å få turister til gårdsbruket er det viktig å kunne tilpasse det naturbaserte produktet til turistenes ønsker. Det forutsetter en kontinuerlig oppdatert produkt- og markedsforståelse. Den tydeligste pekepinnen i materialet er at tilbyderne synes å legge egen naturbrukshabitus til grunn i utviklingen av sine tilbud til turister. Når disse tilbudene ikke synes å være i samsvar med habitus til mange av de internasjonale turistene, er det kanskje ikke unaturlig at de fleste som benytter tilbudet er norske og til dels svenske turister. Samtlige av tilbyderne vi intervjuet var opptatt av det enkle friluftsliv, med liten inngripen i naturen. De brukte naturen til egen rekreasjon og som grunnlag for å bygge og vedlikeholde egen identitet. Deres naturbruk var forbundet med høsting av naturens goder, slik som jakt, fiske, bær- og sopplukking.

Den identitet og habitus som har blitt utviklet i generasjoner påvirker tilbydernes forståelse og underforstått hvordan de tilrettelegger reiselivsproduktet. Deres habitus gjør at de ikke ser nødvendigheten av økt tilretteleggelse av turistproduktet. Istedenfor å tilpasse tilbudet til de internasjonale turistene som kommer fra mer urbane forhold, tilpasser de i stedet produktet til brukere som har en tilnærmet lik kulturell identitet som de selv har, nemlig det norske og delvis det svenske markedet.

For å ta hensyn til hva kontinentale turister faktisk gjør når de er i naturen, er det behov for større grad av samarbeid mellom ulike aktører i nærheten av hverandre slik at det utvikles et større spekter av tilpassede aktiviteter. Turistnæringen, og spesielt den gårdsbaserte, består av små foretak, hvor den enkelte tilbyder ikke har kapasitet til å utvikle et fullgodt tilbud av aktiviteter. Når det skal utvikles strategier for hvilke grupper turister man bør satse på, synes det som strategiene i større grad bør ta hensyn til at aktører i de ulike landene har forskjellig habitus.

Vår undersøkelse er knyttet til et begrenset antall samtalepartnere og fokusgruppedeltakere, og er kun egnet til å antyde sammenhenger. Vi antyder først og fremst tendenser. Disse bør utdypes og nyanseres i en dypere kvalitativ studie, før hypoteser testes ut statistisk på et representativt utvalg. Under rekrutteringen til fokusgruppene ble det tatt hensyn til at deltakerne hadde noe kunnskap om miljøspørsmål og var interessert i naturbasert ferie. Dette ble gjort for å spisse undersøkelsen mot målgrupper for naturbasert reiseliv. Selv om det ikke er mulig å trekke statistiske slutninger ut fra responser fra deltakerne i undersøkelsene, kan resultatene likevel tyde på at miljøkyndige nordmenn og svensker med interesse for naturbaserte aktiviteter står for en mer tradisjonell skandinavisk naturidentitet, mens de aktørene som har mindre av urørt natur knytter sin identitet til et urbant verdigrunnlag. For å få en mer presis forståelse av ulike grupper av internasjonale turister sine ønsker og behov, er det behov for ytterligere kartlegging og langt mer utdypende undersøkelser.

Referanser

AAKVAAG, G. C. 2008. Moderne sosiologisk teori, Oslo, Abstrakt forlag.

ANDERSEN, F., BØE, E., ERIKSEN, L. Ø., HAUKÅS, T., HEGRENES, A., HJUKSE, O., HVAL, J., KRISTIANSEN, B., PRESTEGARD, S. S., RUSTAD, L. J., RYE, S. K. P., STORNES, O. K., SVENNERUD, M. & ØVREN, E. 2010. Økonomien i jordbruket. I: KNUTSEN, H. (red.) Utsyn over norsk landbruk: tilstand og utviklingstrekk 2010. Oslo: Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning.

BERGGREEN, B. & VEITEBERG, J. 1994. Da kulturen kom til Norge, Oslo, Aschehoug.

BOOGAARD, B. K. 2009. The Socio-Cultural Sustainability of Animal Farming. Ph.D Doctoral thesis, Wageningen.

BOURDIEU, P. 1977. Outline of a theory of practice, Cambridge, Cambridge University Press.

CROSSLEY, N. 2001. The social body: habit, identity and desire, London, Sage.

EDER, K. 1996. The social construction of nature: a sociology of ecological enlightenment, London, Sage.

FLOGNFELDT, J. T. 2004. Second Homes as a Part of a New Lifestyle in Norway. In: HALL, C. M. & MÜLLER, D. K. (eds.) Tourism, mobility and second homes: between elite landscape and common ground. Clevedon: Channel View Publications.

FONTANA, A. & FREY, J. H. 1994. Interviewing:The Art of Science. In: DENZIN, N. K. & LINCOLN, Y. S. (eds.) Handbook of Qualitative Research. Thousand Oaks, California: Sage.

GARROD, B., WORNELL, R. & YOUELL, R. 2006. Re-conceptualising rural resources as countryside capital: The case of rural tourism. Journal of Rural Studies, 22, 117-128.

GIDDENS, A. 1990. The consequences of modernity, Cambridge, Polity Press.

GIDDENS, A. 1991. Modernity and self-identity: self and society in the late modern age, Cambridge, Polity Press.

HØJRUP, T. 1989. Det glemte folk: livsformer og centraldirigering, Hørsholm, Institut for Europæisk Folkelivsforskning, Statens Byggeforskningsinstitut.

KROGH, E. 1995. Landskapets fenomenologi. PhD Doctoral thesis, Norges landbrukshøgskole.

KROGH, E. 1999. Kulturforskjeller og naturbrukskonflikter. Forskning satt ut i praksis – artikler til etterutdanningskurset  ”Natur- og ressursforvaltning i teori og praksis". Ås: Norges landbrukshøgskole.

KRUEGER, R. A. 1998. Analyzing & reporting focus group results, Thousand Oaks, Calif., Sage.

KVALE, S. 1997. Det kvalitative forskningsintervju, Oslo, Ad notam Gyldendal.

LØNNING, D. J. 2007. Fridomen til å skapa: alternative historier om nyskaping og bygdeutvikling. 2007:1, Universitetet for miljø- og biovitskap.

MANNING, P. K. & CULLUM-SWAN, B. 1994. Narrative, Content, and Semiotec Analysis. In: DENZIN, N. K. & LINCOLN, Y. S. (eds.) Handbook of Qualitative Research. Thousand Oaks, Calif.: Sage.

MCGEHEE, N. G. & KYUNGMI, K. 2004. Motivation for Agri-Tourism Entrepreneurship. Journal of Travel Research, 43, 161-170.

MILJØVERNDEPARTEMENTET 2001 Friluftsliv - ein veg til høgare livskvalitet. I: MILJØVERNDEPARTEMENTET (red.). Oslo: Miljøverndepartementet.

NÆRINGS- OG HANDELSDEPARTEMENTET 2007. Verdifulle opplevelser: nasjonal strategi for reiselivsnæringen. Oslo: Nærings- og handelsdepartementet.

NÆSS, S., MASTEKAASA, A., SØRENSEN, T. & MOUM, T. 2001. Livskvalitet som psykisk velvære, Oslo, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

ODDEN, A. 2008. Hva skjer med norsk friluftsliv?: en studie av utviklingstrekk i norsk friluftsliv 1970-2004. PhD Doctoral thesis, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

PEDERSEN, K. 2001a. Friluftsliv som turisme I: VIKEN, A. (red.) Turisme: tradisjoner og trender. Oslo: Gyldendal akademisk.

PEDERSEN, K. 2001b. Natur, ungdom og identitet - mellom lokale tradisjoner og globale trender Utmark - tidskrift for utmarksforskning, 2.

SANDELL, K. 1991. Ecostrategies and enviromentalism - The case of outdoor life and friluftsliv Geografiska Annaler Series B: Human Geography, 73B, 133-141.

STATISTIKKNETT. 2011. Hyttebestand. Antall private hytter og hyttetetthet [Online]. Kongsvinger: Statistikknett. Available: http://www.statistikknett.com/ [Accessed 20.05 2011].

URRY, J. 1990. The tourist gaze: leisure and travel in contemporary societies, London, Sage.

VAAGE, O. F. 2009. Mosjon, friluftsliv og kulturaktiviteter.Resultater fra Levekårsundersøkelsene fra 1997 til 2007. Oslo-Kongsvinger: Statistisk Sentralbyrå.

VALENTINE, P. S. 1992. Review. Nature-based tourism In: WEILER, B., HALL, C.M (ed.) Special Interest tourism. London: Belhaven Press.

VEDELD, P., KROGH, E., BERGUM, J. & VATN, A. 1998. Virkemidler og handlingsvalg - informasjon og kommunikasjon som miljøpolitiske virkemidler i landbruket. . Norwegian University of life sciences.

VELVIN, J., KROGH, E. & VEDELD, P. O. 2010. Når enden er god er vel allting godt? Vern av Trillemarka-Rollagsfjell - styringsprosesser, deltakelse og politiske nettverk. Utmark - tidskrift for utmarksforskning, 10.

VELVIN, J., KVIKSTAD, T. M., DRAG, E. & KROGH, E. The impact of Second Home Tourism on Local Economic Development in Rural Areas in Norway. Tourism Economics, In Press, Corrected Proof.

VORKINN, M. 2001. Norsk friluftsliv - på randen til modernisering? Utmark - tidskrift for utmarksforskning, 2.

VORKINN, M. 2011. Bruk og brukere i Jotunheimen 1992, 2002 og 2010. Lillehammer: Fylkesmannen i Oppland.

VORKINN, M., AAS, Ø. & KLEIVEN, J. 1997. Friluftslivutøvelse blant den voksne befolkningen - utviklingstrekk og status i 1996. Lillehammer: Østlandsforskning.

WITOSZEK, N. 1998. Norske naturmytologier: fra Edda til økofilosofi, Oslo, Pax.

ZACHARISSON, A., SANDELL, K., FRIEDMAN, P. & ECKERBERG, K. 2006. Tourism and protected areas: motives, actors and processes. International Journal of Biodiversity Science and Management, 2, 350 - 358.