Reiseliv i norske nasjonalparker – forvaltningsmessige forutsetninger og utfordringer.

Jan Vidar Haukeland	Universitetet for miljø- og biovitenskap - UMB og Transportøkonomisk institutt - TØI
Odd Inge Vistad	Norsk institutt for naturforskning - NINA
Knut Bjørn Stokke	Universitetet for miljø- og biovitenskap - UMB
Karoline Daugstad	Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet - NTNU

---

Artikkelen fokuserer på den norske naturforvaltningens perspektiver på reiselivsutvikling i nasjonalparkene. Datagrunnlaget er kvalitative intervjuer med representanter for ansvarlige nasjonale forvaltningsmyndigheter for nasjonalparkene i Norge. De historiske føringene er sterke, og analysen av intervjuene viser at det er de tradisjonelle oppgavene knyttet til verneverdiene og det enkle friluftslivet som fortsatt i stor grad preger verneområdeforvaltningen i Norge. Det rapporteres likevel om flere reiselivsrelaterte prosjektinitiativer enn før, og det er en kime til nyorientering når det gjelder ønskeligheten av en mer helhetlig, integrert tilnærming der også hensynet til det naturbaserte reiselivet får større oppmerksomhet. Det understrekes at naturforvaltningen bør være en ”partner” for reiselivsutvikling og at man vil oppmuntre til en mer aktiv besøksforvaltning, men hvor langt dette engasjementet skal strekke seg, hvor mye ressurser som etter hvert kan settes av til dette og hva det i praksis skal fylles med av nytt forvaltningsansvar, er foreløpig uavklart.

English summary:

Tourism development in Norwegian national parks – management premises and challenges.

The article focuses on the Norwegian nature resource management’s perspectives on tourism developments in the country’s national parks. The analysis is based on qualitative interviews with representatives of responsible national nature management institutions in Norway. Protected area management is still marked by its historic legacy and the traditional nature protection policy including opportunities for “friluftsliv” therefore prevails as the main responsibility. There are now more tourism related project initiatives than before, however, and there are indications of a more holistic management approach with more emphasis on the integration of nature based tourism interests in the national park settings. It is underlined that the nature resource management should be a “partner” to the tourism industry and a more active visitor management strategy is also welcome. In spite of these signs of a new orientation, it is still unclear how far the tourism engagement should expand, how much resources that will be allocated and what new types of responsibilities the nature resource management will take.

Keywords: national parks, nature resource management, qualitative interviews, tourism.

Innledning

Lederartikkelen i Utmark 2, 2012 peker på verdien av den stadig økende forskningsaktiviteten som fokuserer på forvaltningen av verneområder i Norge (Red., 2012). Utmark uttrykker et ønske om at denne forskningen skal være ”konstruktivt kritisk” og at forvaltningen bør ha en ”åpen og lyttende tilnærming til forskernes arbeid og resultater”. Ambisjonen som uttrykkes i tidsskriftets redaksjon er at denne typen kommunikasjon og dialog mellom forskning og forvaltning skal kunne bidra til utvikling av ”kunnskap for endring”.

Vi deler denne ambisjonen. I artikkelen legger vi også til grunn et endringsperspektiv, der vi tar utgangspunkt i den politisk uttalte interessen for å utnytte nasjonalparkenes potensial i reiselivssammenheng. Vi vil her identifisere noen av de forutsetningene som nasjonale aktører i nasjonalparkforvaltningen synes å ha med henblikk på å realisere dette potensialet. Tradisjonelt har reiselivsaspektet i norsk nasjonalparkforvaltning blitt tillagt liten vekt, og i forvaltningens arbeid med slike verneområder er det fortsatt i hovedsak selve vernet av det biologiske mangfoldet, med sikring av arter, naturtyper og økosystemer, som er vektlagt, i tillegg til muligheten for tradisjonelt friluftsliv. Skår, Gundersen og Figari (2012) gjorde et enkelt ordsøk i lovteksten til Naturmangfoldloven av 2009 og fant f.eks. at ”bærekraftig bruk” ble nevnt kun tre ganger og ”friluftsliv” ble nevnt to ganger. Vi foretok et nytt, enkelt søk, som viste at ordet ”reiseliv” ikke er nevnt noen steder i Naturmangfoldloven. At dette spesifikke bruksaspektet ikke er adressert i loven, samsvarer med den forvaltningstradisjonen som en har hatt i Norge, med liten grad av ny tilrettelegging for besøkende i nasjonalparkene og tidligere også med noe begrenset adgang til å drive kommersiell virksomhet innenfor nasjonalparkgrensene (Haukeland & Lindberg, 2001), selv om dette forbudet bare gjaldt tre enkeltparker (Finansdepartementet, 2003).

Dette står i kontrast til den økende samfunnsmessige oppmerksomheten som nasjonalparkene har fått som ressurs for bærekraftige reiselivssatsinger. I det siste tiåret, dvs. siden "Fjellteksten" (Finansdepartementet, 2003) så dagens lys, har det kommet flere policydokumenter på nasjonalt nivå som understreker den betydningen som disse verneområdene vil kunne ha for reiselivsutvikling, både som element i merkevarebyggingen av Norge (Nærings- og handelsdepartementet, 2005) og som integrert del av regjeringens strategi for et bærekraftig reiseliv (Nærings- og handelsdepartementet, 2007; 2009; 2012). Denne dreiningen i vektleggingen er blitt etterfulgt av en rekke lokale og regionale initiativ for å øke verdiskapingen i reiselivet i og rundt verneområdene (sn1).

At reiselivsutvikling knyttet til verneområder har fått økt oppmerksomhet, skyldes flere faktorer. Blant de viktigste grunnene er at med fullføringen av landsplanen for vern av nasjonalparker og andre større verneområder (jfr. Miljøverndepartementet, 1992 har vi de siste tiårene fått en betydelig økning i antall nasjonalparker. Disse verneområdene har i hovedsak blitt opprettet i relativt uberørte naturområdene. Ifølge Naturindeks Norge (sn2) er det nå 37 nasjonalparker i fastlandsdelen av Norge og ca. 17 prosent av arealet er vernet i en eller annen variant, hvorav det meste i form av nasjonalparker (Statistisk sentralbyrå, 2012). De store verneområdene har natur- og landskapskvaliteter som for en stor del antas å ha en betydelig attraksjons- og opplevelsesverdi i reiselivssammenheng (Wall Reinius & Fredman, 2007).

Nasjonalparkvernet har hovedsakelig skjedd i geografiske områder der næringsgrunnlaget i tilstøtende lokalsamfunn har vært utsatt for store strukturendringer og tilbakegang i tradisjonelle sektorer som skogbruk og jordbruk (Rønningen, 1991; Groote, Huigen, & Haartsen, 2000; Hoggart, Buller, & Black, 1995). Denne utfordringen er minst like sterk i dag, og er nylig illustrert gjennom arbeidet og kontroversene med Regionalplan for Rondane-området, der villreinvernet skulle balanseres med bruk og næringsutvikling (se f.eks. Wold & Vistad, 2010). Nye inntektsmuligheter og arbeidsplasser er sårt tiltrengt for at disse lokalsamfunnene skal kunne bli økonomisk og sosialt bærekraftige, og det naturbaserte reiselivet – her forstått som ulike reiselivsaktiviteter som foregår i typiske naturområder (Fredman, Wall Reinius, & Lundberg, 2009) – fremstår som et satsingsområde. Den naturbaserte delen av reiselivet er verden over i sterk vekst (Newsome, Moore, & Dowling, 2002; Nyaupane, Morais, & Graefe, 2004; Arnegger, Woltering, & Job, 2010), og nasjonalparkene er betydelige turistattraksjoner internasjonalt (Wray, Espiner, & Perkins, 2010). Også i Sverige, som på mange måter har hatt en forvaltningstradisjon som likner den norske, er det nå en uttrykt målsetting fra "Naturvårdsvärket" å øke tilgjengeligheten til vernet natur. I nasjonalparkene i Sverige er det nå årlig ca. 2 millioner besøkende (Naturvårdsverket, 2013).

I den videre fremstillingen redegjør vi først nærmere for forholdet mellom naturforvaltning og reiseliv i tilknytning til vernet natur, der vi peker på paradigmeskiftet/-endringen som har skjedd internasjonalt på dette teorifeltet i de seinere år (Mose & Weixlbaumer, 2007). Dernest vil vi drøfte noen karakteristiske trekk ved den norske forvaltningstradisjonen og hvilke potensielle utfordringer en økende turisme i nasjonalparkene representerer. Det internasjonale bildet og den norske situasjonen spesielt har vært bakgrunnen for spørsmålene vi har stilt i intervjuene med sentrale nasjonale aktører innenfor forvaltning av vernet natur. I metodedelen vises det hvordan intervjuene ble gjennomført og materialet er bearbeidet, og deretter presenteres og drøftes resultatene fra intervjuene. Artikkelen avrundes med noen konkluderende kommentarer, der behovet for videre forskning konkretiseres.

Reiselivets plass i forvaltningen av nasjonalparkene

I internasjonal litteratur er det påpekt at forvaltning av nasjonalparker handler om å ivareta to ulike målsettinger som både kan være konkurrerende og utfyllende på samme tid (McNeely, 1995; McCool, 2009; Higham & Vistad, 2011): På den ene siden er samfunnsoppdraget å sikre bevaring av naturressursene for all fremtid, og på den andre siden er oppgaven å sørge for at nasjonalparkene gjøres tilgjengelige – noe som i sin konsekvens også betyr at forholdene blir lagt til rette for at de besøkende sikres best mulige opplevelser. McCool (2009) peker på at overalt i verden er både det å etablere og forvalte nasjonalparkene en øvelse i konflikthåndtering, og at det å finne løsninger på innebygde verdi- og interessekonflikter med berørte brukere er spesielt utfordrende når det gjelder reiselivsutvikling i vernede naturområder.

Denne konflikten har ifølge McCool (2009) sin bakgrunn i ulikheter i kulturer og sosiale interesser mellom, på den enes siden, fagpersoner som har ansvaret for å forvalte verneverdiene i nasjonalparkene og, på den andre siden, de lokale brukerinteressene som driver reiselivsnæring med utgangspunkt i de samme naturressursene. De to interessene eksisterer side om side i adskilte sfærer, og lokale reiselivsentreprenører er eksempelvis ikke involvert i forvaltningen av de vernede natur- og landskapsområdene (Jamal & Stronza, 2009) – ressurser som de like fullt er økonomisk og sosialt er avhengige av. Denne avhengigheten kan lede til sterke spenninger dersom ikke de forvaltningsmessige konfliktene løses på konstruktive måter og innenfor en rimelig tidshorisont (McCool, 2009). Slike underliggende konfliktaspekter er også adressert i flere norske studier, blant annet i en serie tidligere artikler i Utmark (Aasetre, 2005; Skjeggedal, 2007; Falleth, Hovik, & Sandström, 2008; Framstad, Gundersen, & Skjeggedal, 2010; Velvin, Krogh, & Vedeld, 2010).

Norske nasjonalparker er i all hovedsak lokalisert i områder der det har vært relativt lite menneskelig aktivitet og lite utbygd samfunnsmessig infrastruktur. Områdene likner på det en i amerikansk sammenheng ville betegne som "Wilderness areas" (Callicott & Nelson, 1998), og kjennetegnes av tradisjonelt lav grad av tilrettelegging for turistmessige aktiviteter og opplevelser. Dette var også bakgrunnen for at Holt-Jensen (1978) kalte sin presentasjon av de norske nasjonalparkene for "The Norwegian Wilderness"; han ville gi utlendinger en mer presis assosiasjon enn det han trodde National Park ville gi. Det tradisjonelle norske forvaltingsregimet har vært tuftet på ideen om at verneområdene skulle være mest mulig skjermet for menneskelig påvirkning og dermed også adskilt fra samfunnsmessige aktiviteter.

Forvaltningsmyndighetene har, med forankring i lovgivning og fredningsbestemmelser, i hovedsak motarbeidet utvikling av ny turistmessig infrastruktur, og ofte også søknader om forbedring av standarden på eller utvidelser av overnattingskapasitet på eksisterende turistanlegg inne i parkene. En har også vært varsom med å åpne opp for nye former for naturbaserte aktiviteter, som ikke har vært i samsvar med det såkalte enkle friluftslivet med lav grad av fysisk tilrettelegging og forankring i allemannsretten. En vanlig formulering i verneformålet for de eldre nasjonalparkene var at de skulle gi «…mulighet for friluftsliv og rekreasjon i uberørt natur» (Vistad, 1995). I tillegg har Den norske turistforening (DNT) sørget for opprettholdelse av sitt eksisterende tilbud av overnattings- og serveringssteder i nasjonalparkene, og DNT har stått for vedlikehold av et omfattende sti- og løypenett med tilhørende merking og skilting. Det er grunn til å hevde at kombinasjonen av allemannsrettens uomtvistelige stilling og DNTs sterke posisjon som både reiselivsaktør og iverksetter av ulike tilretteleggingstiltak, har skapt et hegemoni for den tradisjonelle, turistmessige bruken – karakterisert ved fotturen og skituren – av verneområdene i Norge. På den andre siden; om en ser på kartet over f.eks. nasjonalparkene Jotunheimen og Rondane, så er det tydelig at parkgrensene er lagt utenfor og rundt de større turisthyttene og vegene fram til disse. Slik infrastruktur passet ikke med den offisielle definisjonen og forståelsen av en norsk ‘nasjonalpark’ (Lov om naturvern, 1970; Miljøverndepartementet, 2009b).

Nasjonalparkene er klassifisert som kategori 2 i den internasjonale naturvernunion (International Union of Conservation of Nature – IUCN) sin klassifisering av verneområder (IUCN, 2013). For denne kategorien heter det at nasjonalparker skal sikre naturmangfoldet og de underliggende økologiske strukturer og prosesser, og der også det å kunne gi de besøkende muligheter for utdanning og rekreasjon inngår som målsettinger for parkene (IUCN, 2013). Blant de øvrige nevnte målene er at nasjonalparkene skal bidra til økonomisk utvikling for omkringliggende lokalsamfunn gjennom reiselivsutvikling. Flere internasjonale studier og rapporter har pekt på den betydningen som nasjonalparkene har for reiselivsutvikling og også hvilke positive effekter som et bærekraftig reiseliv kan ha for nasjonalparkforvaltningen selv (Ceballos-Lascurain, 1996; Eagles, Bowman, & Tao, 2001; Eagles, McCool, & Haynes, 2002; The World Commission on Protected Areas, 2005; Bushell & Eagles, 2007), f.eks. ved at de besøkende kan lære parkene å kjenne og dermed utvikle sin forståelse for verneverdiene. Mye av bakgrunnen for dette fokusskiftet lå i den fjerde verdenskongressen for nasjonalparker og verneområde i 1992, der IUCN inviterte til en bred debatt og åpning for partnerskap med andre samfunnssektorer, «in the search for sustainable relationships between people and resources», under mottoet «Parks for Life» (McNeely, 1995:xv).

Dette internasjonale tankegodset har i løpet av den siste tiårsperioden slått sterkere inn også i utformingen av den norske nasjonalparkpolitikken. Parallelt med et intensivert vernearbeid – den norske nasjonalparkplanen fra begynnelsen av 1990-tallet (Miljøverndepartementet, 1992) er nå i hovedsak gjennomført – har det vokst fram en erkjennelse av verneområdenes samfunnsmessige og turistmessige betydning. Et vendepunkt var den såkalte "Fjellteksten" (Finansdepartementet, 2003), der det het at den ”… unike fjellnatur skal bevares som kilde til friluftsliv, rekreasjon, og natur- og kulturopplevelser, og samtidig gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i fjellbygdene” (pkt 3.1.3). Det er likevel forskere som hevder at effekten av "Fjellteksten" har vært mer i retorikken og kanskje i holdninger, enn i reelle endringer av mulighetene for reiselivsutvikling inne i parkene (Fedreheim, 2013; Skjeggedal et al. 2013).

Denne politiske nyorienteringen i vurderingen av verneområdenes samfunnsmessige funksjoner avspeiler et paradigmeskifte/-endring som har funnet sted i europeisk vernepolitikk (McNeely, 1995; Mose, 2007). Mose og Weixlbaumer hevder at det har skjedd en utvikling fra et såkalt ”statisk vern” ("static-preservation"), med streng bevaring og skarp grenseoppgang ("segregation") mot andre samfunnsmessige hensyn, til et såkalt dynamisk-innovativt ("dynamic-innovation") vern, der sosiale og økonomiske aspekter også tas inn i et perspektiv som åpner for større grad av endringer (Mose & Weixlbaumer, 2007, s 12-13). Den førstnevnte politikkutformingen refereres til som ”det tradisjonelle paradigmet” og har kjennetegn som faller sammen med det som i norsk sammenheng forbindes med det klassiske naturvernet: Her er de bærende prinsipper vern av biologisk mangfold, sikring av intakte økosystemer og et representativt utvalg av naturtyper. I det nye paradigmet kommer bredere sosiale interesser inn i bildet, slik som hensynet til dem som besøker parkene og lokale brukere og interesser som baserer sine økonomiske virksomheter og sosiale aktiviteter på det samme ressursgrunnlaget. Gjennom ”integrasjonen” av ulike sosiale interesser involveres og engasjeres berørte aktører i forvaltningsprosessene. Selv om det opprinnelige verneformålet ligger fast, blir det et sentralt anliggende å avveie ulike sosiale hensyn og finne løsninger som er akseptable for alle parter – på tvers av ulike samfunnssektorer. Disse analysene tar i første rekke utgangspunkt i regionparker i Alpene, men de brede samfunnsmessige og historiske endringsprosessene som beskrives har også i høy grad relevans for forvaltningen av nasjonalparker og liknende verneområder i andre land.

Å opprette nasjonalparker var i utgangspunktet en amerikansk idé, og parkenes dobbeltrolle i form av å sikre både bevaring av verdifulle naturressurser og gode naturopplevelser for de besøkende, var klart definert allerede fra den tiden da de første parkene så dagens lys, dvs. helt tilbake på 1870-tallet. På 1960-tallet ble økologi etablert som en egen naturvitenskapelig disiplin (Haaland, Kaltenborn, & Vistad, 2003), og begreper som ”truede arter” og ”økologisk planlegging” ble en del av vokabularet (Eagles & McCool, 2002, s. 22). Disse begrepene ble ikke umiddelbart bakt inn den norske vernedebatten, men mye av innholdet. Det var også på 60-tallet vi fikk de første nasjonalparkene i Norge, og bevaring av naturmiljøet og «uberørt natur» var de viktigste faglige begrunnelsene for opprettelsen av «natur- og nasjonalparker», som de først ble kalt. I bakgrunnsdokumentene for den første norske nasjonalparkplanen (Naturvernrådet, 1964; St.meld. nr. 64 (1965-66)) argumenterer en med vitenskapelige og estetiske behov og hensynet til friluftslivet. Kravene til uberørthet er svært store, og områdene skal ligge på statens grunn. På vegen fram til den endelige teksten i Naturvernloven (1970) har friluftsliv blitt borte som et uttrykt formål (fordi det er «en lov om naturvern»), men bakgrunnsdokumentene til loven (f.eks. Ot.prp.nr. 68 (1969-70), s. 4) klargjør at friluftsliv absolutt er med, men med forankring i Friluftsloven av 1957. Lovteksten slår fast at det er «urørte eller egenartede eller vakre naturområde» (§ 3), og primært på statens grunn, som kan bli nasjonalparker. Stenseke (2012) beskriver en lignende usynliggjøring av friluftslivsmotivet og -posisjonen i Sverige på 60-tallet. Men i den senere perioden er altså hensynet til brukerne av naturressursene, og ikke minst interesser som kan assosieres med naturbasert turisme, igjen blitt en del av grunnlaget for politikkutformingen for verneområdene (Wall Reinius, 2009; Stenseke, 2012; IUCN, 2013). Nasjonalparkenes sosiale funksjon har blitt ”reintegrert” som en del av verneområdenes idé- og verdigrunnlag, slik Hall og Frost (2009, s. 308) uttrykker det. Men for Sverige sin del mener Stenseke (2012) at rekreasjonsinteressene mer er tilbake i den politiske retorikken og ikke i forvaltningspraksisen. Er det slik også i Norge? Den relative vektleggingen av de ulike hensynene til bruk og vern har ikke bare variert over tid, men også både mellom nasjonalstater og mellom ulike verneområder innenfor de enkelte lands grenser. I et komparativt perspektiv rommer derfor IUCNs kategori 2 i internasjonal sammenheng svært mange forskjellige grader og typer av restriksjoner og høyst ulike former for forvaltningspraksiser.

Endrede institusjonelle rammer

Forvaltningsreformen for nasjonalparker og andre større verneområder, som ble initiert i desember 2009, la opp til etablering av politisk sammensatte interkommunale nasjonalparkstyrer med representanter for berørte kommuner, fylkeskommuner og eventuelt samiske interesser (Direktoratet for naturforvaltning, 2011). Denne modellen er nå stort sett iverksatt (sn3). Nasjonalparkforvalteren som koordinerer arbeidet for det enkelte verneområde skal fortsatt være ansatt hos Fylkesmannen, men ha arbeidsplassen lokalt. Målet er at nasjonalparkforvalteren skal inngå i faglige felleskap gjennom lokale eller regionale forvaltningsknutepunkter, sammen med personell fra Statens naturoppsyn, Nasjonalparksenter eller andre fagpersoner knyttet til verneområdene (Direktoratet for naturforvaltning, 2011). Styret og nasjonalparkforvalteren har også mulighet til å samarbeide med berørte parter gjennom bredere sammensatte rådgivende utvalg, der bl.a. reiselivsinteresser kan være representert.

I Naturmangfoldloven – styringsgrunnlaget, sammen med verneforskriften, for forvaltning av verneområder – er det også lagt vekt på at forvaltningsplaner skal foreligge samtidig med etableringen av nye parker, og at plan- og beslutningsgrunnlaget skal bygge på så vel lokal, erfaringsbasert kunnskap som naturvitenskapelig dokumentasjon. Reiselivets plass i nasjonalparkene er som nevnt ikke direkte omtalt i lovteksten. I lovens forarbeider (Miljøverndepartementet, 2009a) er imidlertid reiseliv omtalt, der Miljøverndepartementet understreker at hovedformålet med vern av norsk natur er å sikre naturverdier for ettertiden, og at hensynet til verneverdiene derfor må gå foran brukerinteressene i et verneområde. Men det sies også at innenfor de rammene vernet setter, skal verneområder ses på som en ressurs for videre verdiskaping og som et grunnlag for bosetting i nærliggende lokalsamfunn. Igangværende reiselivsaktivitet skal derfor kunne videreføres og utvikles så lenge aktiviteten ikke er i strid med verneformålet, og på dette grunnlaget skal det også kunne etableres ny næringsvirksomhet. Det heter videre at det slik sett i flere verneområder ikke nødvendigvis vil være konflikter mellom bruk og vern (Miljøverndepartementet, 2009a, seksjon 11.7.4, s 198). Den sosiale dimensjonen er også tydeligere understreket i Naturmangfoldloven enn i Naturvernloven av 1970:

“Lovens formål er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern, også slik at den gir grunnlag for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel, nå og i fremtiden, også som grunnlag for samisk kultur” (Miljøverndepartementet, 2009b, § 1).

På denne bakgrunn er det naturlig å rette oppmerksomheten mot den nasjonale forvaltningens egne oppfatninger av forutsetninger og muligheter for naturbasert reiselivsutvikling i norske nasjonalparker. Med utgangspunkt i en egen intervjuundersøkelse med representanter for de nasjonale forvaltningsinstitusjonene vil vi søke å klargjøre hvorvidt det er de tradisjonelle oppgavene som fortsatt dominerer i forvaltningens virksomhet eller om det nå er blitt åpnet opp for inkludering av reiselivsinteressene i forvaltningsarbeidet. Videre har vi søkt å utdype om det juridiske rammeverket, organiseringen av forvaltningssystemet – herunder den lokale forvaltningsmodellen – og de ressursene som dette planleggingsapparatet er utstyrt med, vurderes som hensiktsmessige eller tilstrekkelige virkemidler for å håndtere de muligheter og utfordringer som reiselivet representerer.

Metodisk framgangsmåte

Studien bygger på kvalitative intervjuer med fem aktører på nasjonalt nivå, de representerer organer som legger overordnede rammer for den løpende forvaltningen av nasjonalparkene på regionalt og lokalt nivå. Opprinnelig var dette tenkt som en fokusgruppe hvor hensikten var at relativt ‘like’ aktører, men likevel med ulike ansvarsområder, skulle samles. Det ble i brevs form gjort en henvendelse til utvalgte nasjonale naturforvaltningsmyndigheter der vi gjorde rede for formålet med prosjektet. Til det påtenkte fokusgruppeintervjuet ble to personer med nasjonalparkforvaltning innenfor sitt ansvarsområde invitert fra følgende institusjoner:

• Miljøverndepartementet (MD), Avdeling for naturforvaltning
• Riksantikvaren, Kulturminneavdelingen
• Direktoratet for naturforvaltning (DN), Avdeling for naturbruk og vern
  

Videre ble det invitert én person fra følgende etater/organisasjoner:

• Statens naturoppsyn (SNO), sentraladministrasjonen i Trondheim
• Norges Fjellstyresamband (NFS), sekretariatet i Oslo

Norges Fjellstyresamband (NFS) representerer et annet forvaltningsansvar enn de andre inviterte institusjonene. NFS ble formelt opprettet i forbindelse med den nye Fjelloven av 1975 (erstatta lov av 1920) og er interesseorganisasjon for de 94 fjellstyrene i Norge som hver seg forvalter statsallmenningene, også allmenningsgrunnen i nasjonalparkene. Fjellstyrene forvalter bl.a. tradisjonelle aktiviteter som landbruk, jakt og fiske i allmenningene. Utnyttelsen av bruksrettene er ikke låst til en bestemt tilstand; en tidsmessig utvikling av bruksrettene står sentralt, «… som er naturleg etter tida og tilhøva» (Fjelloven § 2). Disse rettene er formelt delegert til Fjellstyrene fra Landbruks- og matdepartementet, og NFS ble inkludert her fordi de derfor ivaretar offentlige forvaltningsoppgaver innenfor de fleste nasjonalparkene, men med en annen type lovhjemmel enn mer direkte verneretta aktører. Vi mener at denne formelle og rollemessige forskjelligheten er interessant å belyse. De ulike institusjonene skulle selv få anledning til å velge ut de mest relevante personene for fokusgruppeintervjuet. Strukturen i intervjuet var bestemt fra forskernes side i form av på forhånd annonserte tema som vi ville ha synspunkter på, og hvor vi ønsket å få satt i gang en refleksjon rundt disse tema.

Etter hvert ble det klart at Riksantikvaren ikke fant det naturlig å delta, sannsynligvis fordi problemstillingene ble oppfattet å ligge litt på siden av deres myndighetsutøvelse, mens de øvrige institusjonene bekreftet sin deltakelse. Uheldigvis ble det ytterligere forfall på svært kort varsel som skyldtes uforutsette arbeidsoppgaver og sykdom. Antallet ble dermed redusert fra seks personer til fire personer som møtte. Vi gjennomførte likevel intervjuprogrammet i juni 2012, men gjorde om opplegget til å likne mest mulig på et semi-strukturert gruppeintervju (Ryen, 2002). Det ble i etterkant tatt kontakt med aktøren som ikke møtte opp på grunn av sykdomsforfall, og et individuelt intervju ble avtalt og gjennomført i oktober 2012.

Ved hjelp av denne siste suppleringen ble alle institusjonene, unntatt Riksantikvaren, representert i intervjumaterialet, og vi oppnådde dermed å få et så bredt bilde som mulig av synspunkter og refleksjoner på det aktuelle temaet fra det nasjonale forvaltningsmiljøet. Samlet sett er det imidlertid ikke en fullstendig metodisk stringens i materialet ut fra at noen har blitt intervjuet sammen og en informant er blitt intervjuet alene. Vi kan ikke utelukke at når flere intervjues sammen, så vil den enkeltes utsagn påvirkes av de andres nærvær (Tjora, 2009). På den andre siden så representerte alle de fire som ble intervjuet sammen den samme nasjonale naturforvaltningen, men med noe ulike ståsted (MD, DN og SNO).

En intervjuguide var blitt utarbeidet på forhånd. Intervjuerne besto av tre forskere og en forskningsassistent knyttet til prosjektet. Det ble gjort lydopptak av gruppesamtalen, som ble transkribert i sin helhet i ettertid av forskningsassistenten som deltok. I det supplerende enkeltintervjuet ble den samme intervjuguiden lagt til grunn. Intervjuet ble gjennomført av én av forskerne. Dette intervjuet, som varte ca. 1,5 timer, ble transkribert av den samme forskningsassistenten som for gruppeintervjuet.

De nasjonale aktørenes syn på forvaltningens oppgaver og utfordringer

I denne delen presenterer vi hovedtrekkene i vårt intervjumateriale, der sitater gjengis underveis. Framstillingen er strukturert ut fra hvorvidt forvaltningen har fått endret sitt mandat over tid, de organisasjonsmessige utfordringene man står overfor, forvaltningens synspunkter på forholdet mellom bruk og vern, ansvaret for reiselivsspesifikke oppgaver, behovet for å regulere ulike reiselivsinteresser og muligheter/ trusler som reiselivet representerer i nasjonalparkene.

En utvikling mot en helhetlig, integrert nasjonalparkforvaltning?

For å få belyst hvorledes representanter for den norske naturforvaltningen på nasjonalt nivå definerer sitt ansvarsområde og sin rolle på dette politikkområdet, tok vi i intervjuguiden opp spørsmålet om forvaltningen har fått et endret sitt mandat over tid. En informant uttrykker det slik:

«Det man sier er at man har vært i en fase hvor man har brukt mye ressurser på å opprette verneområder og gjennomføre nasjonalparkplanen, og at man nå har gått over i en forvaltningsfase, for nasjonalparkplanen er jo nesten fullført, og vi har hatt et veldig stort fokus på biologiske verdier og vern… Men nå er fokuset flyttet over på forvaltning og hvordan vi skal forvalte områdene. Tidligere forvaltning har stort sett vært behandling av enkeltsaker, mens nå tenker vi oss en mer aktiv forvaltning, … med fokus på bruk.»

Perspektivendringen har kommet i løpet av en kort periode, og Nasjonalparkseksjonen i DN og SNO har sammen med den regionale forvaltningen vært med i opplæringen av de nye forvalterne og politikerne i de nye lokale styrene. Det ble påpekt at mer ressurser er blitt tilført til ansettelse av nye forvaltere – det er meningen at alle store verneområder etter hvert skal få lokale forvaltere, og det er frigjort midler til skjøtsel i verneområdene. Det er sørget for videreføring av Verdiskapingsprogrammet og utprøving av målstyrt, adaptiv forvaltning (dvs. at kunnskapen og de resultatene man har oppnådd underveis gjennom en kontinuerlig læringsprosess skal brukes i den videre forvaltningen og utviklingen av verneområdene, jf. Gundersen et al. (2011, s. 11)). For SNO sin del er det også skjedd en endring fra politioppgaver («blå» oppgaver) til tilsynsoppgaver («grønne» oppgaver) siden denne organisasjonen ble etablert i 1996 (sn4):

«Vi har et utvidet oppsynsbegrep, og der er jo informasjon og veiledning veldig sentrale deler … Vi har gått fra å være kanskje vel blå, vil mange mene, til å bli passe grønn… det er altså et forvaltningsspor i forhold til det anmeldelsessporet det har vært tidligere.»

På «alle samlinger» sies det at man nå er inne i en forvaltningsfase, og det påpekes at dette også gir mer mening når ressursrammene bedres og lovgivningen gjennom Naturmangfoldloven setter nye krav til kunnskapsgrunnlaget for forvaltningens arbeid. Like fullt er mandatet at man skal ivareta også de tradisjonelle oppgavene:

«Det er jo fokus på at det skal være lokal forvaltning, samtidig som man skal opprettholde verneverdiene i verneområdene. Det er ikke sånn at forvaltningsfasen skal åpne for alt mulig av bruk… »

Selv om det synes å være stor grad av enighet på disse punktene, er det også en oppfatning at de reelle mulighetene for endring som følge av nye politiske føringer også er knyttet til forvaltningens bemanningsstruktur:

«Det er klart at [fjellteksten] var en veldig tydelig politisk føring, og vi jobber jo under de politiske regimene. Men … i alle fall i et sånt utviklingsperspektiv som jeg jobber, så er det klart at det påvirker at det kanskje er en miks mellom eldre [medarbeidere], som kanskje har jobba på en annen måte, og yngre, som har fått en annen faginput og kanskje har jobbet andre plasser og har andre impulser. Det påvirker jo og hvordan vi tar tak i de politiske føringene vi får.»

Det vises i den forbindelse til at Verdiskapingsprogrammet har hatt støtte fra flere departementer og at man skal legge til rette for bruk i verneområdene. Også konferanser og annen erfaringsutveksling på både internasjonalt og regionalt nivå (spesielt gjennom Fylkesmannen i Oppland) har gitt impulser til å integrere bruk og vern, ifølge informantene.

Organisasjonsmessige utfordringer knyttet til ny forvaltningspolitikk

Oppfatningene omkring forvaltningens evne og vilje til omstilling er ikke entydige:

«Inntrykket mitt er jo at for det om man har nye politiske signaler så betyr ikke det at det skjer store omveltninger over natta, på ingen måte. Det er forsiktighet og kanskje litt motstand i miljøforvaltningssystemet som gjør at ting tar tid, og man er heller ikke vant til å tenke … i de baner.»

Denne mer kritiske røsten er også opptatt av at de politiske signalene i liten grad er konkretisert: "Fjellteksten" har på en måte gitt verneområdene et innhold, og i begrunnelsen for opprettelsen av de enkelte verneområder mangler det ofte henvisninger til at vernet skal kunne skape ny aktivitet og nye inntekter i lokalområdene – det finnes heller ikke mange eksempler på slik oppfølging i konkrete tilfeller. Noe av dette bunner i at forvaltningsplanene ikke har kommet på plass til rett tid, ifølge intervjupersonen fra NFS:

«Å få forvaltningsplanen på plass, synes jeg er helt avgjørende. Det gir rammer både for forvaltningsmyndigheten og ikke minst brukerne… Det har vært en hemsko for hele miljøforvaltningen, og forståelsen og respekten for opprettelsen av verneområdene, at man faktisk ikke har prioritert dette arbeidet høyere. Det har vært viktigere å gjennomføre vedtak enn å følge opp de arealene som er blitt vernet.»

Naturmangfoldloven av 2009 legger til grunn at forvaltningsplaner skal foreligge ved opprettelsen av nye verneområder, og oppfatningen er at dette arbeidet også vil bli mer fokusert i tiden framover. At man har fått en lokal forvaltningsmodell, anses som positivt fordi det åpenbart vil gi større nærhet til de enkelte områdene og kunne genere mer relevant kunnskap om ulike lokale forhold i forvaltningen:

«Kanskje også større vilje til å prøve og feile, fordi når du sitter tettere på så har du også større mulighet til å gå inn og korrigere kursen enn når du sitter lengre unna.»

Det er enighet om at å hente inn erfaringsbasert kunnskap i forvaltningens arbeid er en styrke, men det er en utfordring å finne egnede metoder for å samle inn og få systematisert slik informasjon («det er kunnskap som holder på å gå i glemmeboka»). MONA står for «Menneske og naturarven» og er et prosjekt som søker å ta vare på denne typen lokal kunnskap.

En side ved den nye organisasjonsmodellen som oppfattes som uryddig av representanten for NFS, er at nasjonalparkforvalterne fortsatt skal være ansatt hos Fylkesmannen «som har arbeidsgiveransvaret, samtidig som de skal jobbe og være lojale overfor et verneområdestyre»:

«Jeg mener [denne koblinga] er feil, og den er problematisk i forhold til at de sitter og skriver … og lager saksutredninger, og hvor sitter ankeinstansen? Jo, hos Fylkesmannen… Det vanskeliggjør hele prosessen og tillitsforholdet når den som er satt til å være ansikt utad faktisk jobber hos noen andre og blir avkrevd lojalitet hos en helt annen aktør. Man har ikke sånne systemer normalt.»

Det er imidlertid delte meninger om dette. Et annet syn er at forvalterne «sitter ikke på statens hus», men nærmere lokalsamfunnet, og at dette betyr vel så mye som lokal tilknytning. SNO og DN har også sørget for opplæring av forvalterne og ulike kompetansekurs for å skolere nasjonalparkstyrene. Utviklingen av knutepunkter vurderes også som hensiktsmessig i forvaltningen:

«Tanken bak er jo at miljøet etter hvert skal bli synlig også for folk flest. Det andre som er positivt er at når de [ulike aktørene blir kjent med hverandre og] får snakket sammen, så får en forståelse for at; jo, men vi må jobbe i samme retning.»

Et annet problem som ble adressert i intervjuene, er det en oppfatter som en sterkt fragmentert forvaltning. For brukerne, «for dem som vil skape noe», er det vanskelig å vite hvem man skal forholde seg til på myndighetssiden:

«Det er umulig å skjønne språket, det er en ting. En forvaltningsplan er ikke å lese for enhver, [og det er heller ikke enkelt] å skjønne hvem man skal forholde seg til: Er det Fylkesmannen? Er det lokalforvalteren? Er det SNO?»

Igjen framholdes knutepunktfunksjonen som hensiktsmessig:

«Jeg tenker at det knutepunktet er veldig viktig i forvaltningen for å få det til å fungere og for å få til et faglig kontorfellesskap for forvalteren. At en skal ha ett sted, og i den ideelle verden så skulle det både ha fjellstyret, SNO, forvalter, naturveileder, natur- og informasjonssenter og kanskje en reiselivsbedrift i samme huset, sånn at de får snakket sammen i lunsjen.»

Det brokete aktørbildet kan også skape friksjoner eller «revirkamp». Når SNO går inn i nye verneområder som blir etablert på statsallmenningene, ser NFS en fare for at Fjelloppsynet skal miste sine funksjoner:

«Sett fra vår side, så hadde vi gjerne sett at miljøforvaltninga var mye flinkere til å bruke lokale ressurser framfor å bygge opp egne apparater, og da snakker jeg om Statens naturoppsyn.»

Det oppfattes som lite rasjonalt å ha så mange aktører, og stadig nye aktører kommer til. Fra NFS sin side ser også bildet av DN nokså broket ut:

«Hvis en snakker om DN som aktør, så er det veldig mange avdelinger med mange tilsatte med ulike meninger og holdninger. Så en får liksom følelsen av at DN innad heller ikke vet hvor de vil og hvor man skal, og det er intern motstand blant enkelte aktører på nye retninger i forvaltningen.»

Er forholdet mellom bruk og vern preget av konflikter?

I det sentrale forvaltningsmiljøet avviser man at forholdet mellom bruks- og verneinteressene kan beskrives som konfliktfylt. Konfliktfokuset anses som en lite konstruktiv tilnærming, og her blir også forskerne adressert:

«Jeg synes den konflikten rundt bruk er veldig lite fruktbar. Den gjenspeiler seg veldig mye i forskning også, og forskerne er veldig opptatt av konflikter og konfliktdriverne, og at vi stenger for utviklingsarbeid… Det finnes et handlingsrom [for brukerne] som man kanskje ikke ser en gang hvis man er så opptatt av konflikt.»

Forvaltningen påpeker at man har vært preget av «konfliktfrykt», men erfaringene fra arbeidet med ulike prosjekter for å ivareta brukerinteressene har likevel vist at det er mulig å få til mange tiltak uten at det oppstår konflikter. Det oppfattes som svært vanskelig å gå inn i et slikt utviklingsarbeid som f.eks. Verdiskapingsprogrammet med det utgangspunktet at dette er et konfliktfylt arbeid.

Like fullt er det en oppfatning i NFS at miljøforvaltningen har vært lite flinke til å integrere reiselivsinteressene, særlig på lokalt nivå: Det har historisk sett vært stor avstand mellom aktørene, der miljøforvaltning og representanter for ulike miljøorganisasjoner – de sistnevnte «sitter jo i dag i Miljøverndepartementet» og har stått langt fra reiselivsinteressene, sies det.

Er utvikling av reiselivet en forvaltningsoppgave?

Intervjumaterialet avdekker at forvaltningsaktørene ikke ser sin rolle som å være utviklingsaktører eller pådrivere av reiselivsutvikling, men at de like fullt setter premissene for hva som skal kunne foregå i nasjonalparkene:

«Vi skal være tydelige og klare på [hva som er de grunnleggende føringene] i verneområdene, og så har vi engasjert oss ganske tydelig i Verdiskapingsprogrammet [for å kunne gi] gode eksempler. Om DN skal bidra med noe mer enn det, er jeg usikker på… Vi skal være en leverandør av kunnskap og premissene i verneområdene. Vi skal ikke drive selve utviklinga.»

Generelt har man ikke «behov for» eller «kompetanse til» å blande seg inn i reiselivs- eller næringslivsspørsmål. Verdiskapingsprogrammet oppfattes som et spesielt bidrag for å kunne vise til gode eksempler, og her er det også nyanseforskjeller i DN i oppfatningene av egen rolle:

«Skal [forvalterne] bare drive forvaltning eller må de også diskutere og sette seg inn i både næringsinteresser og reiseliv spesielt? Det er ikke lenge siden vi hadde den situasjonen der [forvaltningen bare jobber med tradisjonelle oppgaver], men at forvaltninga skulle strekke seg litt lenger enn å jobbe med bare rene forvaltningsoppgaver, har blitt veldig tydelig for oss.»

Det synes å være enighet om at forvaltningens oppdrag stopper når prosjektene utvikles til å bli «produkter» og «kommers» - det understrekes at det er tilretteleggingstiltak, og ikke bedriftsstøtte, man har fått bevilgninger til. Like fullt oppstår det dilemmaer, f.eks. knyttet til Verdiskapningsprogrammet, når det gjelder attraksjoner som forvaltningen har utviklet, og der det blir spurt om det er forvaltninga eller reiselivet selv som skal eie dem når prosjektene tar slutt.

MD på sin side sier at det er avklart på departementsnivå at det er Næringsdepartementet som gir midler til Innovasjon Norge, og at en ikke skal gi markedsføringsmidler og direkte bedriftsstøtte. Men samtidig sies det at tilretteleggingsarbeidet er av betydning for reiselivet, og forvaltningen blir slik sett en aktuell "partner" for reiselivet.

En spesiell utfordring synes å være knyttet til SNOs naturveiledningstjeneste, som er ganske omfattende overfor barn og unge (skoleklasser og lignende), men der en ikke kan ta seg betalt for denne typen aktiviteter. Konklusjonen synes å være at dette bør være greit så lenge det ikke finnes kommersielle konkurrenter og forvalterne ellers har tid til dette.

NFS mener at nasjonalparkene i Norge i utgangspunktet ikke er designet for å legge forholdene til rette for besøkende. Det henvises til at de fleste nasjonalparkene er etablert etter «den gamle naturvernloven med det gamle forskriftsregimet» og at man sitter igjen med et lite handlingsrom:

«Der skal det jo egentlig skje så lite som mulig … man skal skjerme naturen mot menneskelig aktivitet og påvirkning. Det er det som på en måte er hele intensjonen med nasjonalparker [og andre verneområder] … Det blir fort nei hvis man ønsker å starte nye aktiviteter og man får jo ikke lov til å ominnrede eksisterende bygninger med tanke på utleie for eksempel … DN og MD har overhodet ikke vært tilsnakkende på det området der. Det har vi jo forsøkt i flere år sammen med Bondelaget og Skogeierforbundet og andre aktører, som har ønsket en oppmykning i forhold til bruk av spesielt landskapsvernområdene med tanke på mer turistbaserte næringer, så har det vært lite forståelse for det i miljøforvaltningen.»

Om muligheter for å regulere forholdet mellom ulike reiselivsinteresser

Det understrekes at det er et skille i nasjonalparkene mellom allmennhetens rett til fri ferdsel og organisert ferdsel med (kommersielle eller ikke-kommersielle) grupper over en viss størrelse. Den sistnevnte kategorien er søknadspliktig, og det er forvaltningens oppgave å behandle slike søknader. Men man har generelt liten eller ingen oversikt over besøksantall og utvikling i besøksmønstrene over tid, eller «hvordan vi påvirker med de tiltakene vi gjør». En systematisering av denne kunnskapen er viktig, og det vises til arbeidet som er gjort i Oppland med besøksundersøkelser i Jotunheimen som grunnlag for utvikling av en besøksstrategi. Dette anbefales som fremgangsmåte for flere verneområdestyrer.

Brukerinteressene er ulike i reiselivet og krever ulike typer tilnærminger:

«Det er to trender i reiselivet som berører verneområder: Det er den veldig aktivitetsbaserte; langt av gårde, padle, ro, kajakk, kano, ned fra fjellet. Og så er det i den andre enden hvor det går mot mye kortere turer, folk blir mindre vant til … å ferdes i fjellet. Nordmenn er blitt europeere i måten å tilegne seg dette på, at man kan kjøre et sted, gå en kort tur og spise en god middag ... Dette er to forskjellige grupper som krever hver sin tilnærming, i den [første] gruppa må man ha mye mer direkte dialog med den som faktisk driver med den operasjonen… Hva? Hvor? Når? Hvordan? Hvorfor ikke? og [sånne spørsmål] …, mens den siste gruppa er mye mer individuelle reisende som gjør sine egne valg og som du påvirker via fysiske tiltak.»

Det vises til at det eksisterer konflikter mellom ulike bruksinteresser i reiselivet og mellom reiselivet og primærnæringene. Det er en utfordring å avklare disse interessene:

«Sånn forvaltningsmessig så synes jeg det er vanskelig fordi at etter verneforskriften så skal [en] jo vurdere aktiviteten sin påvirkning på verneformålet. Skal en vurdere å avslå en søknad, så må det jo være fordi at det tiltaket gir en negativ virkning på verneverdiene i området, så vi har ikke samme adgang til å si nei av hensyn til en annen bruker, altså vi kan vektlegge det, men det er ikke vår rolle å si nei av hensyn til det …
Det er jo egentlig ikke noe regelverk, eller ingen som kan styre det her forholdet mellom brukerne. Det er lite virkemidler. … Friluftslivet er jo en del av verneformålet, men hvordan skal du veie det ene friluftslivet mot det andre?»

Dilemmaet synes også å være påvirket av at det er noe uavklart på hvilket nivå ansvaret for disse avveiningene ligger, men i utgangspunktet er holdningen i DN at dette bør skje lokalt:

«Vi er jo en overordnet forvaltningsmyndighet, så det er jo et spørsmål om i hvilke saker det er vår oppgave å gå inn og i hvilke saker det er naturlig at styret har dialogen. Det er jo styret som skal være førstelinjetjenesten utad i forhold til å svare på spørsmål og ha dialog i forhold til verneforskriften og praktisering av forvaltning av området.»

På spørsmål om hvordan de lokale nasjonalparkstyrene håndterer dette, er oppfatningen at dette er det for tidlig å si noe om, men at dette er noe kontaktutvalg og rådgivende utvalg vil gripe fatt i når de kommer på plass.

Det påpekes av DN at det knytter seg visse problemer til kombinasjonen av den frie ferdselsretten og det at det ikke eksisterer krav om sertifisering av bedriftene som opererer inne i verneområdene:

«Når forvalterne har en utfordring så vet de ikke hvem aktørene er - hvis de ikke går og spør seg for, prøver å finne ut hvem som er aktørene.»

Om mulighetene og truslene som reiselivet i nasjonalparkene representerer

Betegnelser som verdensarvområder og nasjonalparker oppfattes som et ”kvalitetsstempel” på et område, og vurderingen er at det gir seg utslag i høyere eiendomspriser.

«Det som kanskje før ble annonsert som hyttetomt med begrenset mulighet for friluftsliv på grunn av vern er nå blitt ”nasjonalparkpanorama”. Det er jo det som står øverst.»

I landskapsvernområder understrekes det f.eks. at det gjerne står i verneforskriften at lokal byggeskikk skal tilstrebes på hytter o.l., noe som har hevet den estetiske kvaliteten på hytteområdene, med hytter som passer bedre til omgivelsene.

Informantene gir uttrykk for at det synes å være en større lokal oppslutning om opprettelse av nasjonalparker enn før, uttrykt ved lokale initiativ og gjennom at det i lokale avisoppslag kommer fram mer positive syn på vernet natur. En nasjonalpark bidrar til å heve den lokale stoltheten, og flere ser de utviklingsmulighetene som det gir å synliggjøre de naturverdiene som fins i omgivelsene. Den endringen som skjer betegnes også som «et paradigmeskifte».

Det er ellers udiskutabelt at det enkle friluftslivet skal videreføres i nasjonalparkene:

«Vi har for så vidt erfaring fra en form for reiseliv som har pågått i verneområdene og som da skjer i regi av fjellstyrene for eksempel. De har hytter som de leier ut, de har båter som de leier ut, de har fiskekort som de selger. Så sånn sett har en jo det tradisjonelle og det enkle friluftslivet, det vi har erfaring med … I forhold til verneforskriften så er det jo stort sett uproblematisk. Det er ting som har foregått tidligere og som skal foregå fortsatt. Det er jo det vanlige.»

Det skilles ellers mellom nasjonalparkene, der «noen er mer brukspark» enn andre parker som har mer en «konserverende form for vern». Konfliktaspektene mellom reiselivsutvikling og vern er gjerne knyttet til hyttebygging. Hvor nasjonalparkgrensene skal legges i denne forbindelse, blir derfor ofte et diskusjonstema. I randsonene, hvor dette er mest aktuelt, må en se på både Plan- og bygningsloven og Naturmangfoldloven:

«Hvordan få disse [lovene] til å samvirke, fordi det stopper opp hvis alt bygges igjen og det ikke lages kanalisering så folk får ferdes inn i naturområdene, altså det blir privatisert. Det blir her som i strandsoneproblematikken hvis en ikke får de to lovverkene til å fungere i lag. … En har fått bruke sine lovverk uten å se endring i bruken og hva konsekvensene er på lang sikt … Det er mangel på helhets- og fremtidstenkning. Man hele tiden behandler sak for sak uten de store diskusjonene: Er det bra for bygda som helhet å ha pepra alle fjellsidene med hytter, eller bør vi konsentrere det?»

Det vises til at det er viktig å holde kanaler åpne for at folk skal kunne få adgang til nasjonalparkene gjennom randsonene. Ellers gjør det seg gjeldende en viss engstelse for at presset fra reiselivsinteressene skal bli for sterkt:

«Så er det jo det her med å presse verneforskrifta og å presse på i forhold til å utvide bygningsmasse, økt motorferdsel, for vi vet jo at det med nye grupper inn, eller økt volum, så vil det bli press på tilrettelegging [etc.] …
Det vil kunne bli et press da som man er redd for at går på bekostning av verneverdiene … det er jo selvfølgelig slitasje … Man ser jo i dag med en økt tilstrømming at [vill]reinen blir pressa ut fra områder som allerede har vært hardt belasta. Det er jo type ting man er redd for da, men det betyr jo ikke at man skal utelukke reiselivet.»

En hovedutfordring synes å være at økt turistmessig bruk av nasjonalparkene vil kreve mer oppmerksomhet fra forvaltningen sin side om hvordan disse aktivitetene påvirker naturtilstanden. Det sies i intervjuene at man har begrensede ressurser til kartlegginger av hvordan status er og hvordan naturen utvikler seg, og dette defineres som «primæroppgaven»:

«Vi har store etterslep bare på overvåking av natur, altså å kartlegge verneområdene skikkelig …, så vi er fremdeles sterkt underfinansiert på den siden. Og hvordan skal man kartlegge hvordan [bruken] påvirker, hvis man ikke vet hva man har?»

Diskusjon

En del av bakteppet for denne undersøkelsen er at den norske nasjonalparkplanen fra begynnelsen av 1990-tallet nå er praktisk talt gjennomført, og intervjumaterialet bekrefter at man nå har tatt skrittet fra en «vernefase» og over i en «forvaltningsfase». Sammen med økt tilførsel av ressurser, betyr dette at det er blitt rom for nye initiativer (eksempelvis programmet Naturarven som verdiskaper med 15 prosjekter hvor flere er knyttet til verneområder, iverksetting av lokal forvaltningsmodell for nasjonalparkene, utprøving av forsøk med målstyrt forvaltning, mer vekt på «grønne oppgaver» (som informasjon og veiledning i SNO-apparatet mv.)). "Fjellteksten" (Finansdepartementet, 2003) ses på av informantene som en tydelig politisk føring i denne sammenheng, og sammen med Naturmangfoldlovens inkludering av bruk av lokal kunnskap i forvaltningsarbeidet, er det gitt åpning for et mer helhetlig, integrert og kanskje også dynamisk forvaltningsregime. Dette er elementer som Mose og Weixlbaumer (2007, s 13) framhever som viktige i det nye paradigmet, der sosiale og økonomiske aspekter trekkes inn i forståelsen av og forvaltningen av verneområdene. Men det er verdt å nevne at annen forskning viser at "Fjellteksten" har hatt liten effekt når det gjelder å styrke reiselivet i tilknytning til verneområder (Fedreheim, 2013; Skjeggedal et al., 2013). Den kan jo like fullt være uttrykk for en politisk føring, om enn ikke bare for verneområdene: I omtalen av "Fjellteksten" synliggjør Miljødirektoratet på sin hjemmeside (www.miljodirektoratet.no) under overskrifta «Direktoratet og reiseliv» at dette dreier seg om «økt turistmessig bruk av fjellområdene, både innenfor og utenfor verneområdene».

Informantene understreker at tradisjonelle oppgaver ligger fast. Nasjonalparkene i Norge er i utgangspunktet i liten grad «designet» med tanke på å legge forholdene til rette for besøkende. Ettersom de fleste nasjonalparkene er etablert etter den gamle naturvernloven med et tradisjonelt forskriftsregime, har man i realiteten et begrenset handlingsrom. Det ser ut til at den historiske arven med vektlegging av de klassiske naturvernhensynene fortsatt veier tyngst i den nasjonale verneforvaltningens arbeid.

Det er bred enighet blant informantene om at opprettelsen av den lokale forvaltningsmodellen er positiv, fordi den gir større nærhet til nasjonalparkene i forvaltningsarbeidet og genererer mer relevant kunnskap. Opplæring av forvaltere, kompetansekurs for nasjonalparkstyrene og opprettelse av «knutepunktfunksjoner» er tiltak som er gjennomført for å skape en mer enhetlig og integrert forvaltning. Like fullt blir det pekt på at den nye organisasjonsmodellen kan framstå som lite ryddig all den stund de lokale nasjonalparkforvalterne skal være lojale overfor sine respektive verneområdestyrer samtidig som de fortsatt skal være ansatt hos Fylkesmannen (som har arbeidsgiveransvaret), og hvor Fylkesmannen også er klageinstans. 

Et annet moment er at det etablerte forvaltningsapparatet anses som fragmentert. Brukerinteressene står overfor mange ulike aktører som synes å være lite koordinerte, og det kan være vanskelig å vite hvem man skal forholde seg til, i tillegg til at forvaltningens språkføring (f.eks. i forvaltningsplaner) kan virke uforståelig for utenforstående. Innad i systemet kan dette også føre til «revirkamp» når noen får tildelt flere ressurser og utvidete oppgaver, f.eks. i fordelingen mellom SNO og NSF. Også innenfor enkelte forvaltningsenheter varierer holdningene blant de ansatte, og de politiske føringene tolkes ulikt, ifølge våre informanter. Variasjonen dekker spekteret fra dem som ser muligheter for å arbeide med et «utviklingsperspektiv» (jf. Verdiskapingsprogrammet) til dem som mener at handlingsrommet reelt sett er lite.

Den dominerende oppfatningen er imidlertid ikke at forvaltningen skal være en utviklingsaktør eller direkte pådriver for reiselivsutvikling (selv om det finnes nyanserte oppfatninger om dette i deler av apparatet), og man skal heller ikke bedrive markedsføring eller direkte bedriftsstøtte. Man er også opptatt av at egne utviklingsprosjekter og aktiviteter ikke kommer i direkte konkurranse med kommersielle tilbud. Grenseoppgangen er likevel ikke fullstendig: Tilretteleggingsarbeidet er av betydning for den naturbaserte turismen i tilknytning til verneområdene, og forvaltningen blir slik sett på som en aktuell "partner" for reiselivet.

Det påpekes at kunnskapen om brukerne (både reiselivsbedrifter og gjester) og den faktiske bruken av nasjonalparkene er svært begrenset. Besøksundersøkelser som grunnlag for utforming av besøksstrategier, er derfor ønskelig, både for å kunne måle effekter av egne tiltak og for å identifisere konflikter. Et problem i dagens forvaltning er at man ikke har retningslinjer i lovverk eller har fått etablert en besøksforvaltning for å håndtere konflikter og avklare prioriteringer mellom ulike reiselivs-/frilufts-/brukerinteresser. Etter at vi gjennomførte våre intervjuer er det satt i gang et arbeid i Miljødirektoratet knyttet til merkevarestrategi og besøksforvaltning for nasjonalparkene. Ambisjonen er bl.a. å styrke besøksforvaltningen og arbeidet med å utvikle besøksstrategier for parkene, delvis forankret i Regjeringens reiselivsstrategi. Dette arbeidet må regnes som en videreføring av Bruk-Vern prosjektet hos Fylkesmannen i Oppland og Sogn og Fjordane som var ramma rundt det første arbeidet med en besøksstrategi for en norsk nasjonalpark, nemlig for Jotunheimen (sn5).

Våren 2013 lyste Kommunal- og regionaldepartementet ut et prosjekt for å få faglig hjelp til å vurdere hva ulike myndighetsnivå gjør, kan og bør gjøre for å forbygge konflikter og legge bedre til rette for økt verdiskaping (Bay-Larsen et al., 2013). I tilrådingene for nasjonalt nivå anbefaler forfatterne bl.a. å styrke forskningen om bruksmulighetene i verneområdene, styrke nasjonalparksentrene, videreføre det interdepartementale arbeidet med å koble bruks- og verneinteressene, samt å være tydelig i eventuelle prioriteringer mellom ulike former for verdiskaping.

Nasjonalparkene fremheves som viktige for reiselivet ved at de representerer et kvalitetsstempel på gitte natur- og landskapsområder. En ser også at det er større lokal oppslutning om opprettelse av nye verneområder langs kysten (sn6), og at det tas flere lokale initiativ i form av frivillig vern enn før. Dette omtales som et «paradigmeskifte» av våre informanter, og konfliktaspektene som forskere har satt søkelyset på i sine studier, oppfattes som hverken relevante eller konstruktive. Man etterspør snarere gode eksempler på sameksistens og konstruktivt samarbeid mellom forvaltning og reiselivsinteresser. Like fullt oppfattes reiselivet også som en utfordring, ikke minst i randsonene med utstrakt hyttebygging. Det pekes også på at økt tilstrømming av gjester og nye brukere forutsetter mer tilrettelegging. Begrensede forvaltningsressurser må i første rekke avsettes til «primæroppgaven» som er å overvåke naturtilstanden, og det oppfattes som en krevende oppgave å måle effektene av det økte presset som reiselivsbruken representerer.

Konklusjon

Denne studien setter søkelys på innpassing av reiselivshensyn i nasjonalparkforvaltningen i Norge. Vi har gjennom intervjuene registrert at nye politiske føringer delvis har slått rot i forvaltningen og at det på nasjonalt nivå eksisterer en bevissthet omkring nasjonalparkenes rolle som reiselivsattraksjoner. Det er også tydelig, delvis uttrykt av informantene og delvis observert som nye prosjektinitiativer i ulike grener av forvaltningen (med stikkord som Verdiskapingsprogram, Merkevare- og kommunikasjonsstrategi, Besøksforvaltning), at det pågår en prosess som gir større oppmerksomhet til opplevelser og bruk, inkludert deler av reiselivet, som kan innpasses med forståelsen av og formålet for norske nasjonalparker. Den lokale forvaltningsreformen, kompetansekurs for nasjonalparkstyrene og utvikling av knutepunkter blir også sett på som egnede virkemidler for å skape nærhet til, og involvering av, lokale brukerinteresser. I intervjuene ser vi derfor spor av nyorientering i den nasjonale verneforvaltningen når det gjelder ønskeligheten av en mer helhetlig, integrert tilnærming der også hensynet til det naturbaserte reiselivet vies større plass.

Imidlertid er det ikke grunnlag for å hevde at det så langt har skjedd en gjennomgripende integrasjon av reiselivsutvikling som en del av forvaltningens arbeid, eller at det eksisterer en ny, nasjonal strategi for å utvikle nasjonalparkene som besøksmål. Det juridiske rammeverket, i form av lovtekster og forskrifter, er i hovedtrekk historisk overleverte og sterkt regulerende mekanismer som begrenser handlingsrommet i den løpende nasjonalparkforvaltningen. Til tross for de ovenfor nevnte organisasjonsmessige endringer og prosjektinitiativer, er forvaltningens ansvars- og rolleforståelse fortsatt i stor grad knyttet til de tradisjonelle forvaltningsoppgavene, med begrensete ressurser til å inkludere og engasjere brukerinteressene. Både forvaltningens kompetanse, kunnskapsbase og generelle ressurstilgang gjør at man ikke har tilstrekkelige eller hensiktsmessige virkemidler til i særlig grad å kunne håndtere de utfordringene og mulighetene som reiselivet representerer. Med Mose og Weixlbaumer (2007) kan vi derfor si at det tradisjonelle paradigmet fortsatt preger verneområdeforvaltningen i Norge.

Det blir pekt på at forvaltningen bør være en "partner" for reiselivsutvikling og at man vil oppmuntre til en mer aktiv besøksforvaltning, men hvor langt dette engasjementet skal strekke seg, hvor mye ressurser som etter hvert kan settes av til dette og hva det i praksis skal fylles med av nytt forvaltningsansvar, er foreløpig uavklart. Det var også en slik partnerskapstenkning som lå til grunn for IUCNs reviderte tilnærming og erkjennelse av behovet for en mer effektiv forvaltning og utvikling av verneområdene, slik at de kan spille en rolle for et «bærekraftig samfunn» (McNeely, 1995). Trolig kan studier av forvaltningsmodeller i andre land, der en har lagt større vekt på å integrere brukerinteressene, gi inspirasjon til å fylle partnerskapet med et konkret innhold. Disse impulsene må selvsagt tilpasses en norsk kontekst. Forskningen kan også bidra med å utvikle et grunnlag for mer systematiske besøkskartlegginger som fundament for en kunnskapsbasert besøksforvaltning. Ikke minst synes det å være et behov for å avklare prioritering av ulike typer naturbaserte reiselivsaktiviteter i de forskjellige (deler av) nasjonalparkene.

Denne kvalitative intervjuundersøkelsen har gitt rikholdig informasjon om hvorledes et lite utvalg aktører fra den nasjonale norske miljøforvaltningen (MD, (det tidligere) DN og SNO, samt NFS (som representerer Fjellstyrene/ Fjelloven)) vurderer forvaltningsmessige forutsetninger og utfordringer knyttet til reiseliv i norske nasjonalparker. En kartlegging av et bredt utvalg av ansatte i ulike deler av norsk naturforvaltning vil kunne gi et mer helhetlig bilde av hvorledes disse problemstillingene vurderes.

 

Referanser

Aasetre, J. (2005). Lokal naturforvaltning: Mellom idealer og realiteter. Utmark (1).

Arnegger, J., Woltering. M., & Job, H. (2010). Toward a product-based typology for nature-based tourism: a conceptual framework. Journal of Sustainable Tourism, 18(7), 915-928. DOI:10.1080/09669582.2010.485680.

Bay-Larsen, I., Øian, H., Gjertsen, A., Magnussen, T., Andersen, O. & Johansen, T. (2013). Verdiskaping i randsonen av norske verneområder – lokale og regionale praksiser. NF-rapport 3/13. Bodø: Nordlandsforskning.

Bushell, R., & Eagles, P.F.J. (2007). Tourism and protected areas: benefits beyond boundaries: the Vth IUCN World Parks Congress. Wallingford, CABI.

Callicott, J. B., & Nelson, M.P. (1998). The Great new wilderness debate. Athens, University of Georgia Press.

Ceballos-Lascurain, H. (1996). Tourism, Ecotourism and Protected Areas. Gland, Switzerland, International Union for Conservation of Nature (IUCN) og Cambridge University Press.

Direktoratet for naturforvaltning (2011). Lokaldemokrati sikrer naturverdier. Nyhetsarkiv. http://www.dirnat.no/content/500041545/Lokaldemokrati-sikrer-naturverdier.

Eagles, P.F.J., Bowman, M.E., & Tao, T.C.-H. (2001). Guidelines for Tourism in Parks and Protected Areas of East Asia. Gland, Switzerland og Cambridge, UK., IUCN – The World Conservation Union.

Eagles, P.F.J., & McCool, S.F. (2002). Tourism in National Parks and Protected Areas. Planning and Management. Wallingford, CABI International.

Eagles, P.F.J., McCool, S.F., & Haynes, C.D. (2002). Sustainable Tourism in Protected Areas. Guidelines for Planning and Management. Best Practice Protected Area Guidelines Series No. 8. Camebridge, UK, World Commision on Protected Areas (WCPA). IUCN – The World Conservation Union.

Falleth, E.I., Hovik, S., & Sandstöm, C. (2008). Lokal forvaltning av Blåfjella – Skjækerfjella/Låarte – Skæhkere nasjonalpark. Utmark (1).

Fedreheim, G. E. (2013). Value creation on Norways’s green gold. An analysis of policy formulation and implementation in the field of nature conservation. Ph.D. in Sociology, University of Nordland.

Finansdepartementet (2003). St.prp. nr. 65. (2002–2003). Tilleggsbevilgninger og omprioriteringer i statsbudsjettet medregnet folketrygden.

Framstad, E., Gundersen, V., & Skjeggedal, T. (2010). Frivillig vern av skog - mere vern og mindre konflikter. Utmark (1).

Fredman, P., Wall-Reinius, S., & Lundberg, C. (2009). Turism i natur: Definitioner, omfattning, statistik. Rapportserien, 23. Östersund, Etour.

Groote, P., Huigen, P., & Haartsen, T. (2000). Claiming rural identities. In T. Hartsen, P. Groote, & P. Huigen (Red.), Claiming rural identities, s. 1-7. Assen: Van Corcum.

Gundersen, V., Andersen, O., Kaltenborn, B. P., Vistad, O. I., & Wold, L. C. (2011). Målstyrt forvaltning - Metoder for håndtering av ferdsel i verneområder. NINA Rapport 615.

Haaland, H., Kaltenborn, B.P., & Vistad, O.I. (2003). Delrapport 1: Internasjonale erfaringer. Nasjonalparkforvaltningen i ulike land – Gjennomgang av landene Finland, Sveits, Litauen, USA og Tanzania, med kommentarer i forhold til norsk nasjonalparkforvaltning. I Ø. Aas (Red.), Bruk og forvaltning av nasjonalparker i fjellet. Rapport Nr. 72. Lillehammer, NINA – Norsk institutt for naturforskning.

Hall, C. M., & Frost, W. (2009). The future of the national park concept. I W. Frost & C. M. Hall (Red.), Tourism and national parks. International perspectives on development, histories and change, s. 301–310. New York, Routledge.

Haukeland, J.V., & Lindberg. K. (2001). Bærekraftig reiselivsforvaltning i naturområder. Rapport 550. Oslo, Transportøkonomisk institutt.

Higham, J. & Vistad, O. I. 2011. Tourism in protected natural areas: The Nordic-Baltic context. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 11/Supplement:1-12

Hoggart, K., Buller, H. & Black, R. (1995). Rural Europe. Identity and change. London: Hodder and Stoughton.

Holt-Jensen, A. (1978). The Norwegian wilderness: National parks and protected areas. Tanum-Norli. 78 s.

IUCN (2013). Protected Areas Category II. The World Conservation Union. http://www.iucn.org.

Jamal, T., & Stronza, A. (2009). Collaboration theory and tourism practice in protected areas: stakeholders, structuring and sustainability. Journal of Sustainable Tourism, 17(2), 169–189. DOI: 10.1080/09669580802495741.

Lov om naturvern av 19. Juni 1970 nr. 63.

Lov om utnytting av rettar og lunnende m.m. i statsallmenningane (Fjellova) av 6. juni 1975 nr. 31.

McCool, S.F. (2009). Constructing partnerships for protected area tourism planning in an era of change and messiness. Journal of Sustainable Tourism, 17(2), 133-148. DOI: 10.1080/09669580802495733.

McNeely, J.A. (1995). Partnerships for conservation. An introduction. I: McNeely, J.A. (red.). Expanding partnerships in conservation. IUCN – The world conservation union. Washington D.C.: Island Press.

Miljøverndepartementet (1992). St.meld. nr. 62 for 1991-92. Ny landsplan for nasjonalparker og andre større verneområder i Norge. Oslo.

Miljøverndepartementet (2009a). Ot. Prp nr. 52 (2008-2009) Om lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Oslo. http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/regpubl/otprp/2008-2009/otprp-nr-52-2008-2009-.html?id=552112.

Miljøverndepartementet (2009b). Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven). Oslo, Lovdata: http://www.lovdata.no/all/nl-20090619-100.html.

Mose, I. (2007). Protected Areas and Regional Development in Europe. Towards a New Model for the 21st Century. Aldershot, Ashgate.

Mose, I.  & Weixlbaumer, N. (2007). A New Paradigm for Protected Areas in Europe? I Ingo Mose (Red.), Protected Areas and Regional Development in Europe. Towards a New Model for the 21st Century, s. 3-19. Aldershot, Ashgate.

Naturvårdsverket (2013). Insatser för skyddad natur ger arbetstillfällen och ökad tillgänglighet. Pressmeddelande 2013-04-04. http://www.naturvardsverket.se/Nyheter-och-pressmeddelanden/Insatser-for-skyddad-natur-ger-arbetstillfallen-och-okad-tillganglighet/.

Newsome, D., Moore, S.A. & Dowling, R.K. (2002). Natural Area Tourism: Ecology, Impacts and Managemen. Clevedon, Channel View Publications.

Nyaupane, G.P., Morais D.B., & Graefe, A.R. (2004). Nature Tourism Constraints: A Cross-Activity Comparison. Annals of Tourism Research, 31(3), 540–555. doi:10.1016/j.annals.2004.01.006

Nærings- og handelsdepartementet (2012). Destinasjon Norge. Nasjonal strategi for reiselivsnæringen. Oslo.

Nærings- og handelsdepartementet (2009). Verdifulle opplevelser. Statusrapport - Nasjonal strategi for reiselivsnæringen. Oslo.

Nærings- og handelsdepartementet (2007). Verdifulle opplevelser. Nasjonal strategi for reiselivsnæringen. Oslo.

Nærings- og handelsdepartementet (2005). Handlingsplan for reiselivsnæringene. Oslo.

Red. (2012). Forskning og forvaltning. Utmark (2).

Wall Reinius, S. (2009). Protected attractions: tourism and wilderness in the Swedish mountain region. Stockholm, Stockholms universitet, Samhällsvetenskapliga fakulteten, Kulturgeografiska institutionen.

Wall Reinius, S. & Fredman, P. (2007). Protected areas as attractions. Annals of Tourism Research, 34(4), 839–854. doi:10.1016/j.annals.2007.03.011.

Ryen, A. (2002). Det kvalitative intervjuet. Fra vitenskapsteori til feltarbeid. Bergen, Fagbokforlaget.

Rønningen, M. (1991). Norwegian policies for rural development. Beliefs, visions and facts. Sociologica Ruralis, 31(1), 27–36. DOI: 10.1111/j.1467-9523.1991.tb00977.x.

Skjeggedal, T. (2007). Verneplanprosesser – reelle konflikter eller institusjonelle forviklinger? Utmark (1).

Skjeggedal, T., Overvåg, K., Flognfeldt, T. & Ringholm, T. (2013). Ti år med “fjellteksten”. Utmark 1-2013. www.utmark.org.

Skår, M., Gundersen, V., & Figari, H.(2012). Friluftslivets plass i naturmangfoldloven. Utmark (1).

Statistisk sentralbyrå (2012). Vernede områder, 31. desember 2011. http://www.ssb.no/natur-og-miljo/statistikker/arealvern.

Stenseke, M. (2012). On the integration of nature conservation and outdoor recreation in the rural landscape. I: Fredman, P. et al. (red.) The 6th Inernational Conference on Monitoring and Management of Visitors in Recreational and Protected Areas, Proceedings. Stockholm, 21.-24. August 2012, s. 106-107.

The World Commission on Protected Areas (2005). WCPA Strategic Plan 2005-2012. IUCN - The World Conservation Union. http://cmsdata.iucn.org/downloads/strategicplan0512.pdf.

Tjora, A. (2009). Fra nysgjerrighet til innsikt. Kvalitative forskningsmetoder i praksis. Trondheim, Sosiologisk forlag.

Velvin, J., Krogh, E., & Vedeld, P.O. (2010). Når enden er god er vel allting godt? Vern av Trillemarka-Rollagsfjell – styringsprosesser, deltakelse og politiske nettverk. Utmark (1).

Vistad, O.I. (1995). I skogen og i skolten. Ein analyse av friluftsliv, miljøoppleving, påverknad og forvaltning i Femundsmarka, med jamføringar til Rogen og Långfjället. Dr. Polit avhandling. Geografisk inst., Universitetet i Trondheim.

Wold, L.C. & Vistad, O.I. (2010). Bruk av scenariogrupper ved utarbeidelse av regionalplan for Rondane-området – en evalueringsrapport. – NINA rapport 641.

Wray, K., Espiner, S., & Perkins, H.C. (2010). Cultural clash: interpreting established use and new tourism activities in protected natural areas. Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 10(3), 272–290. DOI:10.1080/15022250.2010.49657

Takksigelser

Vi takker våre intervjupersoner for at de delte sin tid og sine synspunkter med oss. En takk går også til Heidi G. Degnes-Ødemark for hjelp med utskriving og tilrettelegging av intervjumaterialet, og til de anonyme fagfellene som vurderte og kommenterte et tidligere utkast til denne artikkelen. Endelig takker vi Norges forskningsråd, som har finansiert prosjektet 208048/I10 «Dynamiske forvaltningsperspektiver på reiselivsutvikling i norske nasjonalparker (PROTOUR)», under programmet Natur og næring, og som denne artikkelen springer ut av.

Sluttnoter