UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning
http://www.utmark.org | Nummer 2 2013
Øystein Dalland
Professor
UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning |
||
http://www.utmark.org | Nummer 2 2013 |
||
Øystein Dalland |
Professor |
|
Vi skal ikke helt foregripe Naturvernforbundets jubileum nå i 2014, og ikke rette søkelyset på de eldste røttene under fredede trær. Men vi skal spore noen senere, og ennå saftige røtter - i bredden, - av kanskje også tilstøtende trær: natur-nettverk og plan-mentalitet spesielt rundt Oslo fra midten av 1960-årene.
Jeg hadde selv bodd innpå 20 år i den byen etter tidlig oppvekst i Finnmark 1940-45, og var fersk biologisk orientert geograf. Studier var blitt finansiert og utfylt i presse, pedagogikk, på brygga og i bulkfart.
Storbombing, gjenreising og samfunnsplan var kodet inn i oss. Men samtidig; snøfokk og duftende balblom. En opplevd noe snevrere Oslo-sentrum-verden enn dette rådde grunnen på godt og ondt i 18 år og fordampet liksom rundt 1964. “Byskorpe-laven” var radial og var blitt altoppslukende i sine ytterkanter.
For, - ja, Naturvernforbundet er 100 år i 2014, men den enda bredere “miljøbevegelsen i Norge” kan sies å være akkurat 50 år. Omtrent ved Rachel Carsons død i 1964 skylte stillheten fra “The Silent Spring” (1962) innover også dette landet. Tykke nye manende amerikanske lærebøker i “Ecology” møtte førsteårs-studentene i biologi. Ragnhild Sundby og Rolf Vik som zoologer - og Fridtjov Isachsen, Eilif Dahl, Olav Gjærevoll og Knut Fægri som samfunnsrettede geografer og botanikere var noen av de norske formidlerne. Ordning av det “romlige og geografiske” - ga styring og overlevelse: “Geography as Human Ecology”.
Samtidig tok vyene for byvekst av. “Regionplankontoret for Osloregionen” skisserte den mer eller mindre sammenhengende Oslofjord-byen, mens sosialantropologer avsverget magien i de passive prognosene.
Og til fjells gjette Axel Sømme; Erik Langdalen, Asbjørn Åse og Ola Einevoll sitt noe uregjerlige, men stort sett lydige fjellplan-team. Gjeterstaven var ånden fra Colbjørnsen og Sømmes sosialdemokratiske 3-årsplan fra før krigen, under den kjente visjonen “by- og land, hand i hand”. Kompromisset der i høyden het “Fjellbygd og feriefjell”, en hestehandel som nok siden sklei noe ut i terrenget.
Erik Sture Larre drev fram tanken om “Marka-grense” ved Oslo på samme tid, og helsedirektør Karl Evang ga miljøsaken moderne helsebegrunnelser. Med sin kollega professor Leif Eskind fisket han også storfallen sjøørret i Aurlandselva og ble en virksom, men nå halvglemt motivator for både Aurlands- og Mardøla-aksjonene.
Snevre og vide begrunnelser for vern av miljø og natur vevdes tett sammen; vill rabarbra og våkenetter av støy. Stiene inn i miljøbevegelsen gikk dermed ikke alene under de fredede trær. Magnar Norderhaug, zoologistudent og fuglekjenner tok på sine slagstøvler og avslørte, sammen med annen ungdom lokale byvekstsnarveier i sivbeltene ved Tønsberg og Mjøsa. Han var i 1964 nesten alene i den generasjonen, som de få nok kan føle seg nå. Men så slo hans Norges Feltbiologiske Ungdomsforening seg sammen med skolelag i Oslo til “Natur og Ungdom”. De tok også støvlene av inne og “oversatte” Mat for Milliarder og Vekstens Grenser til norsk.
Pragmatisk hadde Kommunaldepartementet fra 1964-65 snekret sammen både “Administrasjonen for friluftsliv og naturvern”, og den nye “Bygningsloven”, som hjemlet kommuneplanlegging. Men MEDVIRKNING var en akhilleshel. “Generalplan” skulle det være.
I hver sin etasje i Shellbygget i Pilestredets Oslo prediket både Planavdelingen og Naturvernadministrasjonen den nye mantra “defensiv planlegging”, forløperen for speilvendings-prinsippet: Hvor bør det IKKE bygges, og hvorfor? Det trigget almenheten. Skulle det ikke tas bokstavelig?
Hvorfor var det noe gjenkjennelig i mitt møte med Kolsås-Dælivann-området vest for Oslo i 1968? Hadde jo vært på disse kanter tidligere, men det var ikke det. Det var heller ikke fordi jeg på den tiden var med i gjengen av studenter som skulle okkupere vår elskelige professor Arne Næss` kontor i nybygget på Blindern, starte Aurlandsaksjonen og her ute, under Kolsås, kunne kaste gruoppvekkende blikk opp fluktrutene til Arne i Kolsås-stupene. Ikke heller bare fordi jeg siden 1946, som 6 års “immigrant” til Sør-Norge fra fjellet i krigs-Finnmark fant høstløv-liene i Bærum og Asker uhyre eksotiske og lokkende. -Fulle av plommer og epler som var der for sentrumsungene fra Oslo, på de årlige lasteplan-turene etter matauk med mødrene.
Og heller ikke var det Dælivannsbekken med gutten med seljefløyten, som jeg nok kunne ha sett på en 5. klasses utflukt til Nasjonalgalleriet.
Nei, det gjenkjennelige for meg var den lysende naturgleden – hos studentene Sigmund og Geir Hågvar fra nabolaget der, den sistnevnte først, (senere dommerfullmektig; jurist i MD og forsker på NLH). Som hadde dukket opp med et kart på et informasjonsmøte vi holdt om Bærumsnaturen. ”Kolsåsen”, sa de, i bestemt form – Kolsåsen - har alle de hakkespettene som fins her sørøstpå”!
Øynene deres svartnet, som hakkespetthull av den minste runde typen, dvergspett måtte det være, mente Sigmund (senere også i MD og professor etter Sigmund Huse i naturvern på NLH), -og det var før rødlistenes tid. –Bli med, sa de, - og så har vi fotos!
Det var denne entusiasmen, tydelig trigget utenfor vei og sti, som for meg var det gjenkjennelige. Å kunne nå eimen av løvskogsjord og linde-rasmark noen kilometer fra bykjernen; under Ekeberg, under Røverkollen, ved Havnajordet eller under Kolsås. Kumarin-duftene som overdøvet alt i kuruke-slepene i fjellbjørkeliene i Finnmark var liksom ikke langt unna.
Der fremme, et rundt sympatisk ansikt, runde briller, og mørk dress. Han hadde skiftet ut hvitfrakken for anledningen, Per Sunding. Han sto der med et selvvalgt emne, etter sin disputas. Enkelt sagt, men så vanskelig; blodstorknebb-skogbrynene, Geranietum, ved indre Oslofjord. Som trivdes på rest-arealene av lysåpen kalkfuruskog og gjerne på de beskyttede fem-måls villatomtene, som han sa. Publikum var noen studenter, Blindern-lærere og – professorene Olav Gjærevoll og Eilif Dahl.
Gjærevoll tok ordet til kommentarer etterpå. Jeg ventet finurligheter innen floristikk og plantesosiologi. Men Gjærevoll hentet fram miljøpolitikeren i seg. Trønderen hadde alltid gledet seg over det litt eksotiske i Oslo-områdets forsommerflor på kalkrabbene, og dyrkingsflatene kunne ennå måle seg med Innheradsbygdene…
Naturvernrådets formann ble med ett normativ: Det hastet; hva kunne egentlig raskt gjøres for å verne noe av ”restnaturen” i Asker, Bærum og Liers kalk-lavland? Få greie på hva som var områdenes plan-status etter bygningsloven og få ”kjørt” noen arealvernsaker etter kommende naturvernlov?
Ante jeg snev av ”rent faglig” skuffelse ellers i auditoriet; hva var Gjærevolls referanser til Sundings kalksva-sub-assosiasjoner av Geranietum?
Professor Eilif Dahl ga også sitt besyv med:
Vegetasjonskart lagt over en folie med geologi og landoverflate, under en folie med historisk menneskeverk, under en folie med plan og ønsker, det ville skape ryddighet og helhetlig naturforvaltning. Fascinerende. Offset fargetrykk var blitt billig. Snart ville kanskje kartene kunne lages automatisk. Etter satellittene! Som hovedfagsstudent i biologirettet geografi fikk jeg noe å tenke på. Skulle kanskje ta Gjærevoll på ordet. Jeg hadde prøvd meg på hele søndre del av Hurum, lagt ut referanseområder der, i Vassfaret og i Valdres Vestfjell. Folie på folie.
Traneskrik over Hestedekkmyradn i Nord-Aurdal, som applaus til feltforsøkene. Kanskje kunne en få Nordisk Ministerråd med å på verne stølslandskapet i Valdres, det var Axel Sømme med på, nye stimulanser til fjellbøndene! Han hadde ledet Statens fjellplanteam, den aldrende geografen som i fordums tid, sammen med to til hadde stablet på beina Colbjørnsen og Sømmes tre årsplan for Arbeiderpartiet og Norge rett før krigen. Å komme på fote ved New Deal- inspirasjon etter 1930- årenes depresjon. Jeg skulle assistere ham på de nye viddene, som vokste igjen. Var det klimaet som førte til gjengroing? Eller var det seterdriftens og primkokingens opphør, interessant…
Men dette var ikke hvilket som helst år og årstid, det var våren 1968. Jeg kom rett fra økopolitisk studentsirkel, der vi planla å verne Aurlandsdalen, Femunden og i allefall Gjende. Hva var fem måls villatomter i Bærum for en innflyttet finnmarking? ”Alta går neste år”, hadde en konsulent i Kommunaldepartementet sagt, Kjell Hauge het han visst.
Utviklingen var uavvendelig. Det ”verste” måtte prioriteres. Filosofen Marcuse var mer enn på moten. Vokt deg for å bli del av establishment, spesielt om du har flaks med eksamenene. Påbudet funket sterkt. Men ikke sterkere enn at jeg ruslet ned i Stortinget med kartrullen under armen, til Olav Gjærevoll rett etter sommerferien 1968. Kunne dette, denne metoden være noe, i Asker, Bærum og Lier? Jeg hadde vært på den forelesningen til Sunding og tatt del i Gjærevolls engstelser for sør-bergene og skiferformasjonens restnatur. Og Dahls intense supplement. Der, fra foajeen i en krok tok Gjærevoll noen telefoner. En tid etter ble jeg innkalt til underdirektør Germeten i Kommunaldepartementet. Det hadde vært møte i Naturvernrådet. Og det hadde vært et oppfølgende møte med kommunene og lederen i Naturvernrådet den 24. oktober. Det var faktisk enighet om at det hastet å få gjennomført.- i løpet av et år eller to, en oversikt over naturverninteressene, framlegging av forprosjekter for viktige verneområder, basert på undersøkelser i marken, foreliggende kart, flyfotos og foreliggende kommuneplaner (”generalplaner”).
Selv hadde jeg foreslått og fått en forlenget sommerjobb for konsulent Huse i Kommunaldepartementet med oversiktlig å ”inventere” øyer i indre Oslofjord, Ostøya, Borøya mfl. med hensyn til verneverdier i geologi, landformer, vegetasjon og kulturlandskap. Det ville være feil å si at jeg ikke sto klar. Og formelt var det greit, siden det videre arbeid bare var et engasjement, som Germeten sa. Her var anbudsprinsippet ennå uaktuelt! Germeten hadde allerede et budsjett: Asker kr. 15`, Bærum kr. 15`, Lier kr. 10`, Staten kr. 20`. Til sammen kr. 70 000,- pr år i inntil 2 år. Og Huse hadde ringt meg tre uker før og bedt meg skrive noen begrunnelser for prosjektet i et notat. I utskrift av utvalgte konklusjoner fra det notatet kan hitsettes:
”Rapporten vil inneholde en registrering av sosiale og kulturelle verneverdier i åpne (ikke bebygde) arealer i Asker, Bærum og Lier. Dette gjelder verdier så som:
1., Sosiale friarealer: a Nære park- og sportsarealer. b. Turområder. c. Verdifulle, vakre landskapselementer.
2. Kulturelle verdier i: a. Vegetasjon, skogtyper, karakteristiske eller sjeldne varianter. b. Geologisk interessante og verdifulle lokaliteter. c. Faunabiotoper og deler av faunabiotoper. d. Historiske og kulturhistorisk verdifulle landskapsområder eller lokaliteteter. e. Områder av verdi for det generelle miljøvern, i form av avstandsarealer mot trafikkårer og støyskapende elementer, vassdrag o. l.
Jordbruksland.”
Ja, jordbruksland fikk sin egen særlige linje også til slutt, og i ettertid blir jeg ettertenksom over at naturverdiene faktisk ble kalt kulturelle kvaliteter.
Så var oppdraget i gang. Få uten Huse og kanskje Gjærevoll hadde fra start merket seg sprengstoffet for folkelig medvirkning: At oppdraget gikk inn i et øyeblikksbilde, en nåtidsskildring av viktige planstadier konfrontert med hva som “var igjen” av natur, tross ofte svært sene planstadier eller endog tross påbegynte utbygginger. Feltfotos og flybilder lyver ikke, slapp jeg å si. For menigmann var vitner.
En utfordring ville være å kartlegge ”natur” (økosystemer, del-økosystemer) i enheter som var grove nok, og forståelige nok til at de “matchet” hva som kunne skje med dem ved ulike typiske tekniske inngrep. Oppnådde en slikt samsvar i noen grad, ville en kunne vinne mye tid, være mer treffsikker på konsekvensene. Særlig, dersom en også om nødvendig dokumenterte foreliggende detaljkunnskap innenfor enhetene. Og kartleggingen ville kunne bli mer folkelig i språket; “ås eller ikke” - var spørsmålet, skog eller ikke skog, naturlig gjødslet tjern eller ikke, kalkmyr - eller ingen kalkmyr tilbake. Tiden og prosjektet var nok ikke der for å søke å briljere med overlegen metodikk eller subtil artskunnskap. Den sørnorske sprekketopografien innbød heller ikke til å adoptere biokartlegging i store ”tyske” flatelandskap a la den kjente professor Tuxen, for eksempel. Jeg fikk støtte til slik vurdering hos Eilif Dahl, plantegeografen Børre Ås og plantesosiologen Kielland Lund på Ås. Og jeg tok etter hvert mine diskusjoner med en del tradisjonalister i plantesosiologi og biokartlegging. ”Geosystem”-tilnærmingen vant etter hvert fram, og var en gryende inspirasjon også i 1968-69. De topografiske og dermed lokalklimatiske delmiljøene, både for planter, dyr og mennesker gjentar seg over et område, i tilsvar til lokal geologi og avrenning. Dette kunne brukes til kartlegging ved hjelp av mange lokale sammenligninger, referanseområder.
Begreper som eksklusivitet og mangfold kunne relativeres og utprøves også kvantitativt, slik at man unngikk påstander om tilsløring og pompøsitet ved hyppig bruk av adjektiver som ”meget sjelden”, ”svært sårbar”, etc. Heller fakta: Fantes arten andre steder innen Bærum? Ja eller nei. I Norge? Ja eller nei. Skandinavia? Nord-Europa? For ”sjeldenhet” skulle være presis. Og slik var byveksten, at mange representative, typiske naturtrekk for regionen med tiden kunne bli sjeldne, - og det sjeldne kunne omvendt, også bli typisk, som hettemåke var blitt, (-for en stund). Tidsdymanikken og skalaen i de tekniske inngrepene var slik, evolusjonen kunne også være slik. Før fantes kalkmyrer med orkideer som et vanlig trekk i Osloområdets landskaper. Med byvekst og grøfting var bare tre fire som var større enn etpar dekar, tilbake. Det var nå kun en sørvendt saltvannsbukt tilbake, videre enn 1 km, uten hytter ved Midtre Oslofjord.
Og ca 80 % av hytter ved søndre Hurum lå i den skogbrynsonen som hadde det varmekjære sjeldne planteelementet. Det lot seg ganske nøyaktig avgrense og telle. Jeg slapp å ty til vernesjargong, ”veldig veldig sjelden” etc. Slik kvantifisering av kvaliteter var litt upløyd mark og hadde relativt stor utsagnsverdi, forutsatt et visst dagligspråk. Vidar Asheim, Magne Brun m.fl. gikk parallelt videre på Ås, i sin tilnærming til f.eks. en norske villmarks-definisjonen; områder minst 5 km fra vei…Ellers reiste jeg helst til Skogshøgskolan i Stockholm og til engelske venner for impulser i denne retningen. Gunnar Rasmusson hadde bl. a. telt opp alle slike kvaliteter og ikke-kvaliteter ved samtlige svenske vassdrag, ett bind nord for Dalarna, og ett sør for Dalarna. Linnes ”Limes Norrlandicus”, og en moderne teknokratisk miljø-Linne. Et ideal!
En annen metodisk lyntilnærming var flerbruksmatrisene: hvilke typer arealbruk bar området spor av fra fortiden, hvilke typer fantes i dag og hvilke kunne overskues i fremtiden, som planer og påbygde utbygginger. Var de foreninge, uforenlige eller uten innbyrdes relasjoner? Hver av områdene Sem, Dæli og Ostøya fikk slike matriser, som senere er blitt vanlige redskap i konsekvensanalyser. Olav Skage var en av dem som tok dem med fra Amerika, men parallelt kom slike påfunn i England og Norge.
For hva ville med tiden skje? Grå eminenser som regionplansjef Thorleif Johnsen, Oslofjordregionen og finansminister Per Kleppe hadde røpet ”utvilklingen” for oss: Oslofjordbyen, Romeriksbyen, storflyplass i Hobøl eller Hurum, storhavn ved Kambo eller Tofte, kjernekraft ditto. Alt dette var uavvendelig, som valg eller ikke valg. Det ville rulle av gårde.
Til min sommervikardesk i Aftenposten et par år før, i 1966 begynte det å tikke andre signaler inn. Først et kraftig ett, fra redaktør Reidar Lunde: Reis til Røros og følg Linne i hans fotspor på hans ”resa” Røros-Dalarna i 1734. Hvordan har natur og landskap og samfunn forandret seg? Femundsområdet og Røros circumference? Avisen betaler, fire artikler, takk. Ikke før var de ferdige før helt andre signaler telexet inn: Fra Paris, fra tyske skolesteder, fra London School of Economics.
Den som oppslukt været de signalene og hamret dem ned i bly via sin elektroniske skrivemaskin var nyhetsredaktør Trygve Ramberg, senere leder av Universitetsforlaget. Det ulmet ved universitetene, skrev han på 1. sidene, og jeg kunne nikke, som student og journalistisk læregutt, der ved siden av ham. I England diskuterte biologer og arkitekter den forkastelige ”the anthecipated planning”, og dermed ”det førgivet-tagna”, som Stockholmsstudentene uttrykte det.
Hvordan hadde det seg? - At jeg, som jeg senere skal redegjøre litt mer for, i et åpent brev til de tre kommunene Asker, Bærum , Lier, mine oppdragsgivere, - kunne finne på å skrive at jeg imøteså gemyttlige forhandlinger om innkjøp av tjern og tjæreblomstbryn ”på dette grunnlag”? Nemlig at tjernene kunne tømmes og innløsningsprisene til boligformål skulle legges til grunn ved en forhøyet prislinje, for ikke å si senket strandlinje? ”Tvilsomme forhandlinger mellom det offentlige og kapitalen” uttrykte jeg det visst. For det ville foreligge fra vår hånd, høsten 1969, etter undersøkelser av de tre kommunene, et begrunnet forslag til vern av 6 større områder, to i hver kommune, samt en rekke andre, mindre. Og det ville være hensiktsløst å forlenge arbeidet før politiske instanser hadde tatt noen veivalg – om verdier. Med målriktige fotokart, og med ”dokumentasjon som alt fantes”, bar det rundt på gårdsveiene og til bygderådhusene.
Med var brev om Kolsås-Dælivann-området fra studentene Sigmund og Geir Hågvar, fra fabrikkdirektør Alf R. Bjercke, fra zoologen Hjalmar Munthe Kaas Lund, fra herredskogmester Hennum i Lier og ordfører Jon Fossum i Asker og mange flere i mappa. Men det ville kanskje rulle fram mot en avgrunn, ville det ikke?
Om et år skulle den nye naturvernloven komme, håpet mange, og kanskje også landskapsvernområder var med. I Kommunaldepartementets administrasjon for friluftsliv og naturvern arbeidet en konsulent og forstmann, Sigmund Huse intenst med forarbeidene, og flere med ham, bl.a. hans sjef, underdirektør Gunnar Germeten, - og i etasjen over, ekspedisjonssjef Odd Hansson, ”fadder”, som man sa – til bygningsloven av 1965. – Vi får bruke bygningsloven for det den er verdt, både nå og framover, sa Hansson, sa Germeten.
Hjemmelen ”jord-, skogbruks- og naturområde” skulle dekke de fleste situasjoner i åpent lende, også innenfor mer fundamentale verneformål, forutsatt aktiv bruk av vedtekter og lokale tillempinger. Ekspropriasjonsspøkelset gjemte seg jo også i skogen, sa Germeten. -Vi må henge oppdraget ditt mest på bygningsloven! Men du får holde deg mest i skogen og i marka; for begynner du å sysle med vernetanker i byvekstområdene i lavlandet i Asker, Bærum og Lier blir det lett bråk!
Men på innerkontoret satt altså senere professor i naturvern, Sigmund Huse, i etasjene over satt da også konsulent Åsmund Sæther fra opplandene, senere miljøvernsjef i Akershus, og ved siden av meg satt jurist Jørgen Bjelke fra Oslo. Han kunne brått sitere Olav Aukrust, som var lei av alt i hop og dro til fjells. Jørgen dro til Krokskogen, men dukket opp, pusset sine Windsor-sko blanke der i kontordøra og sa: "Nå tror jeg vi må gjøre noe med Aurland, vi må gjøre noe med Aurland. Vi låser døra i kveld og titter litt i arkivene." Så gikk vi ut på gata og fikk underskrifter av helsedirektør Karl Evang og forfatter Johan Borgen. Vi dro til Tøyen, til Borgens tropiske novelle-inspirasjon Victoria Regia i drivhuset der og fikk med professor Rolf Nordhagen. Han hadde nettopp vært syk, men stavret seg opp til Centralteatrets studio. Til Heradstveits og Viigs ”Åpen Post” i fjernsynet. Aurlandsdalen må vernes, sa han. Der vokser Vill rabarbra. En må til Karpatene for å finne den ellers…! Jeg støttet ham. Opp trappen. Men jeg sa i det jeg slapp taket i ham: "Nevn alt det andre, men kanskje litt spesielt med den ville." Snøft, studenter… avbrøt Nordhagen og vakte det norske folk med sin ville rabarbra. Det ble en rask og grundig voksenopplæring i kjølvannet av Aurland. På begge sider.
Nå og da, etter de mer formelle samtalene i andre fora om Ostøya, om Asdøljuvet i Lier, om Nesøytjern eller Grønlia i Asker (der Årdal Sunndal Verk så for seg det stort nybygg), om Kolsås-Dælivann, kunne Huse eller Bjelke vinke meg til seg og uteske litt. - Hvordan hadde stemningen vært hos Germeten? Hos Statsråden? – Du vet, landskapsvernområdene kommer også i Norge, og da er dyrka mark i fokus, sa agrare Sæther. Lund-landskapene som i Sverige, med nye dype allianser med bøndene! Hva har ikke svenskene fått til, for ikke å snakke om Storbritannia, der hele landsbyer og byer er innlemmet!
Så i stedet for kun å klatre i rød-ras og linde-urder som ”vernet seg selv” under Hagahogget, Kroftkollen og Kolsås, -spennende nok – tøyde vi fra start grensene, kjøpte en 1969-modell grønn felt-folkevogn og trålte de traktorveier og jordbruksslep som fantes, også i Lierdalen, Asker og selv i Østre Bærum. Eikelunder, gravfelt, bølgende ravinelandskap, ennå ikke gjengrodd etter beitebrukets opphør, sivbelter ved gårdsdammer, satt fast i gjørma ved eutrofe tjern… I ildsjelers fotspor, her og der, to brødre ved bredden av Dælibekken, en Hjalmar Munthe Kaas Lund ved Dælivann, en naturinteressert ordfører Fossum ved Semsvannet i Asker, en Finn Wischmann ved Gjellebekkmyrene, en stillferdig botaniker Størmer (Per) på Kalvøya, Borøya og Ostøya. På disse øyene fikk folkevogna stå igjen på kaia. Det var bl. a. en floristisk ekskursjon til øyene, med den utrolige formidler Størmer. Men kun to studenter møtte opp på Kalvøya ved starten om morran, og dette var før forsommerfestivalenes tid. Desto bedre ekskursjon, en kunne dvele ved de små sjeldenhetene og ved arven etter middelalderkulturen. Kanskje denne, vallerot, eller denne, bulmeurt, sa Størmer. Siden repeterte han alle oppe på universitetet med fargekritt hengende i hyssinger, også for dem som ikke hadde tid.
I det nystartede lett rebelle geografitidsskriftet ”Geografen” på Blindern kunne jeg reflektere litt over noen av disse paradoksene,: Som avlats-fargen grønn på en ny folkevogn, for en effektiv naturinventering i Oslos byvekst-soner, og kunne også korrespondere med kolleger i Trondhjem, der natur- og miljøfagenes nybygg bredte seg på de store jordene.
Naturverninventeringen skulle altså ikke forstyrre byveksten, verken som prosess eller resultat. Men samtidig hadde gode fag-sosialdemokrater som Olav Gjærevoil og Eiilf Dahl fremmet det en nesten kunne kalle parole-målet: Naturvern der folk bor! Vassdragsvern! 100-m-skoger! Lokale undervisningsområder! Bynært jordbruk! Underveis kunne de tas på ordet, men også med motspørsmålet: Flyttbart bynært jordbruk? Til så lenge, hvor lenge?
Den velviljen som Germeten i praksis viste for verneprosjektene i Asker, Bærum og Lier tror jeg dels berodde på affiniteten til disse sosialdemokratiets naturhøvdinger. Og det var vel Germeten som tipset meg på at også Werna og Einar Gerhardsen hadde (hatt?) sin hytte ved Dælivannsenkningen. Derfor var jeg ikke så redd for reaksjonene da jeg i beste planøkonomi-stil tidlig i oppdraget lanserte det å velge ut, som vi sa – to større velavgrensede representative, biomangfold-rike områder i hver av de tre kommunene, ved siden av oversiktsregistreringer på et hundretalls andre og mindre. Huse var selvsagt med, og sannelig – som håpet, også Germeten. Vi var enige om at da, med lik tilnærming, ville ikke kommunene så lett bli satt opp mot hverandre. Og det mente også kommunekontaktene, som gjerne var formannskapssekretærer, kommunearkitekter eller herredskogmestre.
Hva som pekte seg ut var nokså innlysende: I Bærum; den ca. 2,2 kvadratkm store Ostøya, nær uten bebyggelse, fortsatt representativ øynatur i Indre Oslofjord, men svært eksklusiv, som den største gjenværende, og med ditto biomangfold. Kolsås-Dælivann, representativ som den innerste større strøkdal i Oslo-egnen uten bypreg. Nesøytjernområdet i Asker som utsatt og europakjent eutroft tjern med randsoner av svartorskog intakt, samt aksen Asker Sentrum –Semvann -Skaugumåsen, en lokalklimatisk gunstig lokalitet i sørøst-Norge, og velkjent både som bio-forsøksområde og som nær-egn for HM Kongen. I Lier; de sårbare og ytterst verneverdige myrflangre-myrene på Gjellebekk, foruten det mest spektakulære og skjermede av de dype gjelene fra Krokskogens og Vestmarkas lava-platåer ut mot Ringerike og Lier, Asdølljuvet. Av disse var det kun Kolsås-Dæli og Asdøljuvet jeg selv hadde hverdagskunnskap fra, siden oppveksten. I 1956, var noe skjellsettende blitt gjenkjennelig: Vi hadde i en speidertropp funnet på å dra til Flåm og Aurland og vandre Aurlandsdalen opp før første gang. Stort! Men vi hadde trodd det var matbutikk ved starten i Vassbygdi! Så det slo meg sannelig, da vi ble som sultnest oppe ved Nesbøgaldene: Hva dro vi hit for? Det skumle lokkende Assdøljuvet hadde vi jo rett i nærheten av speiderhytta, med de svære svalekoloniene i svarte fjellveggen!! Huldrestry fantes heller ikke i Aurlandsdalen.
Og ved Kolsås, som sagt, klatret senere min venn Sigmund Kvaløy i hælene på Arne N., - eller var det etter hvert omvendt?
Rapporten ble for så vidt grei etter hvert. Der sto det bl.a. som en av innledningene, fra 1969 av:
”En etter en er senkningene i Vestre Aker og østre del av Bærum tatt i bruk til bolig- ferdsels- og industriformål. Disse dalførene mellom lave kalkholdige skiferrygger var et dominerende trekk i naturen i Oslodalen. I selve Oslogryta fyller mektige leirmasser opp senkningene, slik at ryggene av skifer ofte bare stikker opp som avlange øyer i leirslettelandet. Lenger vest for byen hever ryggene seg høyere over senkningene i dalfører NØ-SV. Slik blir det markerte barrierer mellom dem. Både i drenering, visuelt og topografisk er hver av senkningene mer eller mindre atskilte lommer, av noenlunde lik geologisk oppbygging. Det gir også i dag mulighet for en noe mer flersidig bruk av Bærumsterrenget. Dalførene kan ennå i en viss utstrekning utnyttes forskjellig, i stedet for å samle bruksmåter som vanskelig kan forenes.
Dalførene nærmest kysten er preget av de store ferdselslinjene både til lands (jernbaner, veier) og i lufta (Fornebus sørvestre rullebane ligger langs en skiferrygg), I samme og delvis også i nærliggende senkninger er boligfelter, lekeplasser og skoler en dårlig løsning, mens annen støyskapende virksomhet kanskje kan komme på tale.
Nordenfor gir det oppdelte terrenget på lignende vis skjermede boligmiljøer, og de innerste strøkene, spesielt Dælivann-senkningen ligger som et svært aktuelt landskapsvernet område.
Ryggene er av sedimentære (lagdelte) bergarter som ved forvitring gir spesielt rikt jordsmonn. De er framkommet bl.a. ved foldningstrykk fra NV for hundrer av millioner år siden. De yngste lagene ligger nærmest skogåsene i Asker og Bærum. Åsene (Kolsås, Tanumås, Ramsås mfl.) er massiver av lavabergarter dannet av strømmer som veltet utover det hele lenge etter at underlaget ble foldet. Til sist avsatte iselver og havet i samvirke de vide leirslettene i Bærumsdalen og mellom småryggene. Disse ble liggende stadig høyere over havet etter hvert som landet steg etter istiden, og utgjør i dag kjerneområdene for jordbruk. Elvene (bekkene) begynte å grave i disse løsmassene, og her er de nyeste former i Bærumsnaturen; bekkesøkkene med beiter, orekratt og edellauvskog. Men det er ofte dette vi kaller vårt GAMLE vikende kulturlandskap….!
Denne oppsummering av Bærumsnaturens utvikling er tatt med for å sette vår egen naturomforming i perspektiv. På utrolig kort tid har vi vært i stand til å utviske mange av de naturlige miljøer dannet gjennom millioner av år og erstatte dem med betiong oig asfalt. Dette har pågått uten at vi ofte i tilstrekkelig grad har registrert egenskaper ved naturressursene som påvirker vår egen virksomhet: Hvor den merkelige, svellende alunskiferen utgjør ryggene, er byggegrunnen dårlig. Flere av de vide senkningene og terassene utgjør ganske gamle hovedbygder for jordbruk i landet og er stedvis et potensial for bynært jordbruk. For sikring av matforsyning i uforutsette tilfelle, til berikelse av landskapet, til friarealer og skiterreng, til skille mellom boligområder og støysoner.
Kolsås-området har gjennom 50-100 år vært amfiteatret i Oslodalen – for å anskueliggjøre hva som har skjedd i viktige deler av europeisk natur, både før og etter at bymennesket gjorde sin entre.
Nær innpå ligger Dælivann-senkningen som den innerste av skiferdalene i østre Bærum, og som den eneste skifersenkningen i Oslodalen som i dag ligger uten gjennomløpende asfaltveiuer, boligfelter eller andre markerte større anlegg. Den er usedvanlig godt skjermet ved en tre km lang rygg på ca 40 m relativ høyde mot SØ, løpende fra Godthåp til Gjettum. Ryggen ender delvis i stup og skrenter mot SØ, buer inn mot Kolsås og lukker dalføret i et bratt bekkegjel. Innenfor dette bassenget ligger en jordbruksgrend preget av kultur gjennom lang tid, omkring gårdene Gjettum, Fleskum, Dæli,, Dalbo, Skotta og Stein. Området rommer både historiske (bygdeborger på Kolsås, helleristninger bak Dalbo) og kulturhistoriske minner (gårdslandskaper, kunstnermiljøet ved Fleskum) foruten naturkvalitetene. Det utgjør et velegnet landskapsvernområde i Bærum, i det det støter opp mot det attraktive friarealet Kolsås, som har flere partier av mer uberørt karakter, for eksempel tørr lindeskog og urørt barskog…”
Urskogspreg og åkerland, bygningslov. Punktum? Nei. Siden vi nær visste at den nye naturvernloven ville komme, og det både med nye hjemler om naturreservater og landskapsvernområder, var det ikke fritt for at vi selv bedrev litt ”anthecipated planning”, foregripende planlegging, Ord som landskapsvern og naturreservater ble grunngitt strødd utover, først i foreløpige notater, så i forslag og så i sluttrapporter til ”inntrening”. Også våre opponenter vokste inn i ordene ved nødtørftig bruk av dem. Nå var det liksom vår tur.
Men en kveld ringte Germeten. Privat. Om jeg virkelig hadde sendt dette brevet? Til alle tre kommunene? Hvem der?
Ja, i harnisk , innrømmet jeg, over at Nesøytjern og for den del Dælivann ble påberopt å kunne tømmes. Så tomteprisene for sjøbunn kunne løfte seg til å følge bankenes kalkyler for de mulige byggeprosjektene, for eksempel på Nesøya! En eldre tidligere minister, var det vel, bodde der i enden av Nesøytjernet, hadde grunn fra før krigen og juridiske kontakter.
-"Vær så snill", sa Germeten, "ring rundt til formannskapssekretærene, hold det på det nivået, og si at det ikke er departementets offisielle syn. Gemyttlige forhandlinger? Du skriver" , sa Germeten, " at du imøteser gemyttlige forhandlinger mellom bankkapitalen og miljømyndighetene? Insinuerer at dette vil ta år og røper at du er for utålmodig og vil avslutte med forslagene slik de ligger?" -"Ja, akkurat", tillot jeg meg å si. "Men jeg kan gjerne ringe rundt".
På Vaterland hadde ”Kanal-gruppen” av arkitekter nettopp nøstet opp by-vekst-anarkiets irrganger. Og det var ikke fritt for at en nyutdannet geograf og bio-rettet områdeplanlegger var blitt inspirert. Universitetsplassen i sentrum var jo dekket av gråpapir- og strie-stands. De nye arkitektkandidatenes utstilling ”Og etter oss” viste at tog var mer lønnsomt enn bil, i det lange løp, og egentlig at grønt kunne være rødere enn rødt.
Og etter hvert kunne jeg vise film. Hvorfor og hvordan? Jo, nettopp fordi en rapport ikke var nok, og fordi underdirektør Gunnar Germeten var blitt sint, for å si det mildt, over at jeg virkelig hadde sendt et slikt brev direkte til alle tre kommunene. En ergrelse som gikk over i den sympatiske ettertanke hos ham og – les omsorg for en fersk nyansatt 68-er. Så et par dager etter ringte han igjen, for jeg hadde nevnt noe om at saken trengte en videre formidling, for eksempel film.
-Ja, jaa! Kunne en kanskje bruke situasjonen til likevel å få til noe spenstig? Akkurat slik uttrykte han seg, da han en kveldsstund slo på tråden hjem til studenthybelen jeg ennå bodde i. Han hadde som jeg vel visste nettopp fått en ny minister over seg, Helge Seip. Og det ville være uheldig både for ham og GG og meg om vi skulle avslutte oppdraget på en så abrupt måte…nå som det var så godt i gang. Med direkte brev utenom journaler og studentsjargong fra departementene… Men jeg, den ferske utreder og prosjektleder hadde jo nevnt noe om en film, nye måter å få til lokalpolitisk deltakelse på, nå som offentlighetsprinsippet skulle inn i forvaltningen. Åpne formannskap, det var noe hans sjef Seip forfektet, og som han selv som arbeiderpartimann også så ville komme. Fra neste år! "Du skjønner", sa han, "som du vet, har jeg vært styreleder i Norske Kinematografers Landsforbund en årrekke, og min kone Else Germeten er i samme bransje, min svigersønn heter Erik Solbakken og er filmregissør. Han igjen kjenner filmfotograf Dag Klippenberg, og jeg forstår du har kontakt med Carsten E. Munch i samband med NRK-film om Lysakerkrysset og byveksten mot vest?" Spurte Germeten.
var Munchs arbeidstittel. Barnas synsvinkel, som gikk ut i hjulhøyde – i en by full av overgangstilstander – mellom EN plan og den neste, mellom EN vei og den neste. Dette var et av de visuelle temaene i den første filmen i serien hans, om byveksten mot vest, og først om det nye Lysakerkrysset på E 18. Kommunepolitikere og menigmann ble filmet i debattene etter filmen, og ble så klippet inn, i filmen som vokste, for til slutt å bli vist i slagkraftig svart-hvitt på fjernsynet, i monokanalen. Senere på våren var det vår tur, Klippenberg, Solbakken og jeg ut til opptak av stokkender og svaner som lettet i Nesøytjern til akkompagnement av 105 decibels 1960-Caravel–jet lavt over. Dælivann-områdene viste på vår film nye kloakkrør i den foregripende planutførelse. Nesten blindt, men synlig forutsigbart i dyrka mark i østre Bærum, bare ventende på kommunestyrevedtakene.
Barna i hjulhøyde ble en gjenganger - også i vår oppfølger av en film. Carsten E. Munch, ny kultursjef i Bærum satt sene kvelder med oss der i NRK og klipte og klipte – i Klippenbergs råstoff fra slettene under Kolsås`s silhuett. Han slukte vårt manus og følgetekst, nesten rått, Munch, - og Germeten og jeg ble stolte. En slik ny film ble vist på kommunestyremøtene, nye innklippinger og nye diskusjoner, men merkelig nok ingen harde anklager mot den nytilsatte kultursjef for utidig kryssklipping. Hans pondus etter uttallige kvalitetsdokumentarer i NRK virket uinntakelig, også for NRK.
Så blir formidlingsgrepene i Bærum i det minste råstoff for brukermedvirknings-hefter en gang, til det nyslåtte Miljøverndepartementet, tenkte jeg, på vei til Alta for å starte som redaktør i en ny distriktsavis i august 1969, omvekslende med finpuss og korrektur av den grønne rapporten. Huse og Germeten var rimelige. De ville heller ikke at Alta eller Masi eller begge skulle gå neste år, tenkte jeg.
Og med fly tilbake til Asker og Bærum en snartur sensommeren etter: Ropert til rådighet. For det kunne være mange som stilte. Som i Grønlia-åsen i Asker, der hundrer fra nabolaget møtte opp i protest mot Årdal og Sunndal Verks nye planer for kontor-bygg. Anførere her - i det rent private; bl.a. senere generaldirektør i NVE, Erling Diesen (med rødt lite trekantet silkeskjerf). Med roperten kunne jeg ikke dy meg: - Hallo, hallo! Vi står her, noen av oss bl.a. med forankring i NVE og store bedrifter, og vokter et nærmiljø, i motstand mot Årdal og Sunndal Verks kontorbygg på Grønliåsen. For få uker siden ble de siste ungdommene – og Arne Næss og Sigmund Kvaløy båret bort fra Sandgrovbotn ved Mardøla, i SIN motstand mot samme Årdal og Sunndal Verks kraftutbygging der. Mange av dere ser sikkert skjevt på dem. Det går lange linjer gjennom landet. Men er det alltid greie forbindelser mellom rollene våre? Nå, hvilken sti var det vi skulle gå…
Kjente skuespillere, forfattere, - Agnar og Jane Mykle, ut i skogbrynet, stortingsrepresentant Berit Ås. Filmene og Den grønne rapporten om Asker, Bærum og Lier skulle bli et av verktøyene for et kvinnekup i Asker kommunestyre, sa hun. Bl.a. mot mennene bak Askers generalplan, som hevdet at med den nye bilbruken var behovet for turveier minket. I “Den grønne rapporten” sto det jo som sant var at det var omvendt. Det var som en gutt mot keiserens nye klær hadde stått bak den rapporten. Ja, kanskje var det gutten med seljefløyten, tenkte jeg litt på fleip og litt innbilsk der på nordsida av kalkfuruåsen den ettermiddagen. Men hjemme hadde jeg nyfødt jente og i hjernen hadde jeg fått en merkelig intens identifisering med ungene, slik nyslåtte fedre ofte hadde, selv i 60-åra. I enkelte voksne, bevisste øyeblikk kan bilhjulene ungene må se verden gjennom faktisk vokse.
Asdøljuvet i Lier sørget mesterfotografen Johan Brun for å forevige, og Ragnar Frislid ble så nysgjerrig at Krokskogens sprekkedal og Dagbladets spalter åpnet seg for begge, gang på gang i årene som kom, inntil Juvet ble fredet som reservat i 2001, 401 dekar. Gjellebekkmyrene ble fredet i tråd med forslagene i 1978, 460 dekar. Aksen Asker-Semsvann-Skaugumåsen ble landskapsvernområde i 1992, til og med utvidet på en måte med Hagahoggget tilstøtende naturreservat. Borøya ble vernet som naturreservat i 2008, og innpå 2000 dekar av skogen på Ostøya ble vernet som Oust naturreservat i 2002. Den får kanskje nå mer fokus som aktuell gjenværende perle i fjorden etter nedleggelse av Fornebu.. Utbyggingen der følger nok ”lokale roperter” opp. Nesøytjern er kvitt luftkorridoren av 100 decibel og fungerer vel i dag mest som 100-meterskog for ungene i de nye boligfeltene som før truet området via Kredittbankens kapitalkrig mot naturen, som vi kunne henfalle til å si. Men tjernet og det meste av nedbørfeltet ble fredet som naturreservat i 1978. Et landskapsvernområde som står seg etter 40 og 400 år er Kolsås-Dælivann blitt, (5300 dekar og formelt opprettet i 1978, inkludert 4 reservater).
Og med barnebarn boende østafor aner jeg stadig nye dimensjoner i dette hjulfrie området.
Som en ser av årstall og trekk av saksgangen, har dette vært en 30-40-års stafett med mange, mange etapper. Selv vekslet jeg i 1969 med brødrene Hågvar og med Sigmund Huse/Gunnar Germeten, som alle løp de første. Var det mellometappen, lik Blindern-Vindern-Slemdal som ble mine etapper, berg- og dalbane og en del oppover på slutten? Så var det ny veksling i 1971, og da var det så sannelig brødrene Hågvar med Huse som sekundant som fikk den lange klatreetappen mot 1978, men deretter også lett utfor, heldigvis. Stafetten går ennå, med slåttedugnader, informasjonsarbeid og stadig nye tiltak i regi av driftige vel- og miljøforeninger.
Til slutt må det være lov å peke på, at de som har holdt i pinnen hele tiden, har vært en tusenårig stafett av jordbrukere. Stafettpinner av kvist, greiner og tømmer, av selepinner, økseskaft og grøftespader, av traktornøkler - og pekepinner for erfaringskunnskap! Går vi hul-veien der under åsen, greier vi kanskje også å se skjønnheten i hvite ku-matpakker i septembersol over den grønne håen. Da ser vi også det rimelige i at jordfolket får tilbake avtalte vederlag fra fellesskapet dersom det blir råderettsinnskrenkninger.
For et landskap er skapt land, og selve den klassiske kulturdefinisjon er ”det som er utviklet, dyrket av mennesker”. "Cultur", det som er skapt av mennsker utfyllende til "natur"; det som er født. "Nascere"; å føde, ”natur” det fødte. "Cultivare”: å skape, "cultur", det (av mennesker) skapte. Som en skjønner er ”kulturlandskap” i grunnen – og bokstavelig talt , en smør på flesk-konstruksjon. Et ”landskapsvernområde”; ytterligere en dobbeltutfordring, både skapt land og vernet område. Skal vi si det er en påminning om at det ennå gjenstår noen forvaltnings-, les også erstatnings-utfordringer vis a vis den som kultiverer; kulturbæreren. Hva tar vi med oss?
Berntsen, B: Grønne linjer. Natur- og miljøvernets historie i Norge. 2011. Oslo.
Bugge, H. C: Vern av verdifulle kulturlandskap. Utmark 1, 2013.
Eggen, M. e a (red): Landskapet vi lever i. Festskrift til Magne Bruun. 1999.
Eyre/Jones (ed): Geography as Human Ecology. 1966. Ldn.
Hågvar, G.: Miljøvern som utfordring til demokratiet. Libra. 1999. Oslo
Hågvar, S. e.a.: Nest site selection in Norwegian woodpeckers. Holarct. Ecology 13. 1990
Hågvar, S. : Barskogvernets historie i Norge. 2003-9. Oslo.
Hågvar, S og Hågvar, G.: Angsten for framtida. Dagsavisen. Nye meninger. 2013. Oslo
Kjeldsen, E/Johansen, A: Virksomme ord. 2005. Oslo
Langdalen, E/ Gabrielsen, E: Vern og sikring av nat. miljø og kulturlandsk. i Bærum NLH 1971.
Mc Harg, I.: Design with Nature. Overlay Method for Site Analysis. Univ. Penn. USA 1967/69.
Persen, Å/Johansen.J.: Den nødvendige ulydigheten. 1998. Oslo
Sømme, A.: (ed): Fjellbygd og feriefjell. 1965. Oslo.
Tuvnes, P: Ekstremister dikterer klimapolitikken, Dagsavisen. Nye Meninger 2013, Oslo
Ref. til utv. av forf.s (ØD) arb.:
- I Linnes fotspor. Art.serie, Aftenposten 1966. Oslo.
- Utmarksressurser i en urban tid. Regionale syntesest. som gr. lag for verneinv. i noen norske terrengtyper. UiO.. 1968. Oslo.
- Behovet for et utvidet ressursbegrep. Geografen 1, 1969/Norsk Natur 1970.
- Naturverninventering i Asker Bærum og Lier. 1968-1969. Komm. dep. 1969. Oslo
- Før Olja rann. Syn og Segn 6, Det Norske Samlaget. 1974. Oslo
- Preservation of Nature and Local Economic Activity – Conflict or Mutual interests? Geoforum, Vol. 9, nb 1, 49-81. Pergamon Press.. Ldn. 1977..
- The Stubborn People Approach to Environm. Learning. IGU Conf. 1985. Madrid.
- Historio-ecol. understanding, Mzanzi ,Tanz. Inst. Res. Assessm., 1988. Dar es Salaam
- I Usher, A.D.: Dams as Aid. The Political Anatomy of Nordic Development Thinking. Routledge. 1997. Ldn.
- Telemark i lys av vannet. Med bidr. fra T. Telnes og O.Skjeldal., 2001. Oslo
- Andres landskap – vår tolkning. Bare en Øst-Afrika-beretning? Utmark 2, 2000.
- Part Norway in "Good Practices in Northern Watercourses "(River Spey, Reisa, Vindelalven, Saarijarvi). Univ. Jyvaskyla 2007