UTMARK - tidsskrift for utmarksforskning

 

http://www.utmark.org | Nummer 1&2 2014

HTML


 


Utilsiktede konsekvenser i rovviltforvaltningen.

Ketil Skogen Norsk institutt for naturforskning - NINA
mail
 

De fleste konflikter om naturforvaltning og naturvern synes å ha en tydelig «materiell kjerne», på den måten at økonomisk motivert ressursutnyttelse eller landskapsendringer står mot vern. Men mange konflikter som har med naturforvaltning å gjøre, har flere dimensjoner som er avgjørende for konfliktutviklingen. Disse har sitt utspring i mer allmenne sosiale spenninger og endringsprosesser. Tiltak som bare retter seg mot økonomiske tap vill ofte bomme på disse andre konfliktdimensjonene. Noen av de mest intense konfliktene utspiller seg i områder med lite husdyr, og der den rurale arbeiderklassen (ikke bønder og grunneiere) framstår som et kraftsentrum i motstanden mot voksende bestander av rovdyr, og særlig ulv. Men konfliktdempende tiltak er nesten bare rette mot husdyrbrukeres behov. Det medfører at sentrale konfliktdempende virkemidler ikke bare støter vekk de som er positive til rovdyr, men også tradisjonelt orienterte grupper som lokale jegere, og etterlater forvaltning og beslutningstakere så å si uten allierte på grasrota.

Ulvekonflikter

Konflikthåndtering

De fleste konflikter om naturvern ser ut til å ha åpenbare “materielle kjerner”, på den måten at naturvern ofte settes opp mot ulike former for økonomisk motivert ressursutnyttelse eller landskapsendringer. Ofte ligner disse aspektene ved konfliktene andre saker som jevnlig blir behandlet i etablerte politiske og byråkratiske systemer, slik som de som regulerer interaksjonen mellom staten og landbrukssektoren. Som en konsekvens er konfliktdempende tiltak normalt rettet mot disse områdene, som håndteres innenfor et kjent produktivistisk paradigme og som tilsynelatende kan løses gjennom konvensjonelle tiltak som økonomisk kompensasjon, insentiver eller tekniske ordninger.

Mange kontroverser rundt naturforvaltning har imidlertid ytterligere aspekter som er avgjørende for hvordan konfliktene utvikler seg. De har ofte sine røtter i mer allmenne sosiale spenninger og prosesser knyttet til sosial endring som kan ha lite å gjøre med naturvern i seg selv. Også disse konfliktene har sitt grunnlag i noe materielt, men de er ikke nødvendigvis begrenset til effektene av miljøpolitikk eller spesifikke forvaltningspraksiser. Dette betyr at konfliktdempende tiltak som først og fremst tar for seg økonomisk tap i snever forstand (slik som tap av produktivitet i landbruket) ofte vil se bort fra disse andre dimensjonene. Videre kan noen slike tiltak få utilsiktede konsekvenser ved at de fører til en tilspissing av andre sider ved konfliktene.

Mitt eksempel er ulvekonfliktene i Norge. Disse konfliktene er intense, og de er dypt rotfestet i prosesser knyttet til samfunnsendringer i rurale områder (Krange & Skogen 2007; Krange & Skogen 2011; Skogen & Krange 2003). For øyeblikket er den lille norske ulvebestanden konsentrert i områder med begrenset husdyrhold, og noen av de mest intense konfliktene har funnet sted i områder hvor det så godt som ikke finnes husdyr og tapene har vært minimale. Her er det tradisjonelt orienterte segmenter av det vi kan kalle den rurale arbeiderklassen—ikke bøndene—som utgjør kjernen i motstanden mot voksende rovdyrbestander, og da særlig ulv. Dette er knyttet til de problemene ulven skaper for lokale jegere, til en viss grad frykt for ulv hos lokalbefolkningen, og hvordan ulven har blitt et symbol på endrede prioriteringer i arealforvaltningen, fra ressursutnytting til vern. Endringene blir ikke bare sett på som økonomisk skadelige, men også som en trussel mot “livet på bygda” og dets basis i utnyttelse av naturressursene (Skogen & Krange 2003; Skogen, Krange & Figari 2013).

I Norge er konflikthåndtering, både i form av erstatning og forebyggende tiltak, nesten utelukkende rettet mot husdyrbrukernes problemer. Det medfører at disse tiltakene, som offisielt betraktes som standardtiltak i konflikthåndteringen, ikke bare resulterer i en fremmedgjøring av de som støtter rovdyrvern. Det kan også ergre tradisjonelt orienterte grupper som lokale jegere, noe som fører til at forvaltere og beslutningstakere blir stående nesten uten allierte på grasrotnivå. Fordi tiltakene har et snevert, grunnleggende økonomisk fokus, produserer de utilsiktede konsekvenser som motvirker en konstruktiv konflikthåndtering. 

Ulv i Skandinavia

Den skandinaviske ulvebestanden har sakte men sikkert økt de siste 45 årene på grunn av vern. Sverige og Norge deler nå en bestand på omtrent 300 dyr på tvers av grensen, og den øker stadig. Omtrent 40 ulver oppholder seg permanent i Norge, og et lignende antall lever i flokker med revir på begge sider av grensen (Wabakken et al. 2014). DNA-analyse har vist at den opprinnelige skandinaviske ulvebestanden er utryddet, sannsynligvis på 1970-tallet. Alle ulver i den nåværende bestanden er etterkommere etter innvandrere fra den finsk-russiske stammen. Disse innvandrerne har vært veldig få, og derfor har dagens bestand problemer med innavl (Liberg et al. 2005; Wabakken et al. 2014).

Til tross for illegal jakt (i betydelig omfang i begge land) og lovlig uttak og jakt, er ulvebestanden i jevn vekst. Dette betyr at ulven dukker opp igjen i områder hvor den har vært fraværende i opptil 100 år. Selvsagt har husdyr blitt drept, og selv om omfanget totalt sett har vært moderat, har enkelte bønder lidd store tap. Ulvene har også drept en del jakthunder og skadet enda flere. De kan dessuten skape frykt i lokalbefolkningen, som ikke er vant til å ha store rovdyr i nærområdet.

Husdyr og rovdyr

Husdyrholdet i ulveområdet er begrenset, men det finnes. Som i resten av Norge er erstatningsordninger på plass, så bøndene lider ikke store økonomiske tap selv om husdyr blir drept. Større skade på husdyr begrenses av omfattende og dyre forebyggende tiltak finansiert av staten, som økonomisk støtte til flytting av sau, elektriske gjerder og så videre. Disse forebyggende tiltakene er imidlertid ikke spesifikt rettet mot ulv, men mot store rovdyr generelt.   

I andre deler av Norge drives utstrakt sauehold. Her spiller tap av husdyr en viktig rolle i konflikter rundt store rovdyr. Det samme gjelder i reindriftsområdene i nord. Disse områdene har imidlertid ikke ulv i dag. Her er det gaupe, bjørn og ikke minst jerv som forsyner seg. Disse problemene er også relativt nye, og et resultat av artsvern iverksatt fra 1960-tallet. Problemene oppsto likevel lenge før ulven kom tilbake. Konflikter med husdyr var dermed allerede etablert som et sentralt tema i norsk rovdyrforvaltning. 

Norsk distriktspolitikk er en faktor som styrker den sentrale posisjonen som bøndenes perspektiv har i forbindelse med rovdyrproblematikken. Det har vært et stabilt politisk mål å opprettholde bosetting i distriktene, og støtte til landbruket og andre ressursbaserte næringer (skogbruk, fiske) har vært hjørnesteinen i denne politikken (Almås 1989). Omfattende subsidier, som har sin like bare i Sveits, Island, Japan og Sør-Korea (OECD 2013), har opprettholdt et aktivt, teknologisk avansert jordbruk over store deler av landet. De fleste gårdene er imidlertid små i europeisk målestokk, og på grunn av klimaet er husdyrhold og grasproduksjon de eneste mulige driftsformene mange steder. På grunn av dette har skiftende regjeringer stimulert til husdyrproduksjon, ikke minst sauedrift. I løpet av den lange perioden uten store rovdyr (1900-tallet fram til cirka 1975) utviklet man husdyrhold basert på frittgående sau med begrenset tilsyn. Gjennom avl svekket man bevisst flokkinstinktet for å få sauene til å spre seg utover, slik at man kunne utnytte beiteressursene bedre og forhindre spredning av sykdom og parasitter. Som en konsekvens av dette er det nå nesten umulig å bruke gjetere og vokterhunder med mindre man tar i bruk andre saueraser. I noen områder var konsekvensene enorme da de store rovdyrene kom tilbake, og siden har konfliktene blomstret.

På grunn av statens aktive rolle har vi nå et stort landbruksbyråkrati, og dette har sin motsats i store og sterke landbruksorganisasjoner. Interaksjonen mellom staten og bøndene er ekstremt velregulert, og det eksisterer en rekke offisielle kommunikasjonskanaler. I Norge holdes for eksempel hvert år omfattende forhandlinger mellom bøndenes organisasjoner og staten om subsidier og andre saker som har med landbruket å gjøre, og det finnes veletablerte systemer for overføring av økonomisk støtte fra staten til landbrukssektoren.

Sosiologiske studier av ulvekonflikter

Sosiologer fra Norsk institutt for naturforskning har siden 1998 studert rovdyrkonflikter i et område som grovt tilsvarer dagens forvaltningssone for ulv. Dette er et område sør i Norge som dekker de østlige delene av Hedmark, Akershus og Østfold, alle med grense mot Sverige. Flere studier har blitt gjennomført i seks lokalsamfunn spredt fra nord til sør (Figari & Skogen 2011; Krange & Skogen 2011; Skogen 2001; Skogen & Krange 2003; Skogen et al. 2013).

Den nordlige delen (i Hedmark) er tynt befolket. Historisk sett har dette vært en skogbruksregion med relativt lite jordbruk. Skogbruket har utgjort den økonomiske ryggraden, både selve skogsdriften og tømmerindustrien: papirfabrikker, sagbruk, sponplatefabrikker, og så videre. Som i resten av det globale nord, har mye av den industrielle aktiviteten blitt flyttet til utlandet Skogsdriften er mekanisert slik at antall sysselsatte nå utgjør kun en liten prosent av hva det gjorde i 1960-årene. Dette er til en viss grad kompensert ved vekst i både offentlig og privat tjenesteytende sektor, inkludert turisme, men bortsett fra noen få tettsteder har denne regionen opplevd avfolkning i flere tiår.

Beveger vi oss sørover gjennom ulveområdet endrer bildet seg gradvis. Også i Akershus er områdene som har eller har hatt etablering av ulv i stor grad dekket av skog, men innslaget av storskala jordbruk øker ettersom man beveger seg sørover inn i Østfold. Østfold har også skogsområder, og disse finnes relativt ubrutt nedover langs svenskegrensa. Interessant nok har ulven noen ganger likevel etablert seg i skogteiger som ligger spredt i jordbrukslandskapet. Jordbruket er tydelig til stede her, både fysisk og økonomisk, men husdyrholdet er begrenset og det drives svært lite utmarksbeite. Både i Akershus og Østfold bor mange i komfortabel pendleravstand til urbane sentre som Oslo, Lillestrøm, Moss og Halden.

Figur 1: Familiegrupper (grå) og revirmarkerende ulvepar (skravering) i Skandinavia vinteren 2013-2014. Kilde: Wabakken et al. (2014)

Studiene våre har tydelig vist at konfliktene rundt ulven er sosiale konflikter. Vi har sett at motstandere av å verne ulven ofte er sintere på sine menneskelige meningsmotstandere enn på ulven selv, og konfliktene går langt utover kontroverser om forvaltningspraksis: de dreier seg om større prosesser knyttet til samfunnsendringer som oppfattes som truende for mange i distrikts-Norge. Den sterkeste ulvemotstanden finner vi ofte blant folk med røtter i tradisjonell ressursutnyttelse og i en rural arbeiderklassekultur. Disse holdningene er ikke alltid knyttet til egne opplevelser av negative effekter av ulvens materielle nærvær—som oftest ikke. Rett nok oppfattes ulven som en trussel mot «livet på bygda» fordi den dreper jakthunder, reduserer lokale bestander av elg og rådyr, samt skaper frykt i lokalbefolkningen. Men få har noen gang møtt på en ulv eller opplevd at hundene deres blir angrepet, og effekten ulvene har på viltbestander varierer en god del (Gervasi et al. 2012; Gundersen et al. 2008). 

Det er altså sider ved disse konfliktene som ikke er direkte forårsaket av ulven. Vi mener at generelle utviklingstrekk i rurale områder utgjør en nøkkelfaktor: statlige tiltak for å opprettholde bosetting i distriktene er ikke like effektive (eller omfattende) som de en gang var; til og med distrikts-Norge får merke konsekvensene av økonomisk globalisering. Et dominerende narrativ blant folk med kulturelle bånd til den ressursbaserte økonomien handler om økonomisk nedgang som fører til avfolkning og nedleggelse av private og offentlige tjenester (Krange & Skogen 2011; Skogen et al.). Skogsindustrien kan bare sysselsette en håndfull, og småbrukene som tidligere var typiske for marginale områder forsvinner raskt. Nedlegging av gårdsbruk fører til gjengroing på jorder som var høyt verdsatt fordi de åpnet opp landskapet (Ghosal, Skogen & Krishnan 2011, in press). Og dette skjer samtidig som ideen om vern av natur (mot skadelig menneskelig påvirkning) har fått en hegemonisk posisjon i den offentlige diskursen, og i økende grad manifesterer seg i praktisk arealforvaltning: det innføres restriksjoner på ressursutnyttelse (for eksempel skogbruket), nye verneområder etableres, og arter som tidligere ble jaktet på blir fredet. Noen sosiale grupper tolker endringene i den kulturelle verdsettingen av naturen (som vern av ulv er et viktig uttrykk for) som en drivkraft bak nedgangen i ressursøkonomien, og en trussel mot den tradisjonelle rurale livsstilen som hviler på ressursutnyttelse og omfatter former for friluftsliv som har sitt utspring i høsting (Krange & Skogen 2011).  

Men bildet er ikke entydig. Befolkningen er sammensatt også i disse områdene, og positive holdninger til ulv er absolutt til stede. De fleste lokalsamfunn i distriktene er mer økonomisk sammensatt enn før, med store deler av befolkningen sysselsatt i servicesektoren (inkludert turisme) og i offentlig sektor. Antallet middelklassejobber med krav til høyere utdanning har økt både i offentlig og privat sektor, og det har ført til en betydelig endring i utdanningsnivået i arbeidsstyrken. Dette, i kombinasjon med utstrakt kontakt og utveksling med urbane områder, samt utviklingen av nye medier, har ført til mer kulturell differensiering. For en stor del av befolkningen også i distriktene er naturbruk nå knyttet til fritida. Tradisjonell fritidsbruk av naturen basert på høsting kan dermed miste mye av sin mening, ettersom den var knyttet til en livsførsel som innebar daglig fysisk interaksjon med naturen. Selv i små rurale lokalsamfunn kan man nå finne landskapsforståelser som omfavner villmark, i motsetning til produksjonslandskapet (Figari & Skogen 2011; Ghosal et al. innsendt).

Kontroversiell konflikthåndtering

Det brukes enorme ressurser på erstatninger og forebyggende tiltak rettet mot husdyrsektoren, men husdyrhold er en begrenset økonomisk aktivitet i dagens norske ulveområde. Vi skal nå beskrive de viktigste tiltakene som har blitt gjennomført og forklare hvorfor de har vært kontroversielle.

Sonering og regional forvaltning

Norge er delt inn i åtte forvaltningssoner for store rovdyr. Noe av forvaltningsmyndigheten er flyttet til politisk oppnevnte regionale nemnder (oppnevnt av fylkestingene) som et tiltak for å bringe beslutningstakerne nærmere de som blir berørt, og for å introdusere et element av “lokaldemokrati” i rovdyrforvaltningen. Det endelige målet er konfliktreduksjon gjennom økt legitimitet. Systemet, som ble implementert i 2005, har ikke blitt skikkelig evaluert, men forskning viser at mange mener at nemdene ikke har tilstrekkelig lokal forankring, eller at de ikke er underlagt noen meningsfylt demokratisk kontroll (Skogen et al. 2010; Skogen et al. 2013). Disse regionale nemndene (der sekretariatsfunksjoner ivaretas av Fylkesmannens miljøvernavdeling) er nå ansvarlige for forvaltningen av bjørn, gaupe og jerv innenfor et rammeverk som er etablert nasjonalt, og som for eksempel innebærer bestandsmål for hver region og art. En særskilt forvaltningssone for ulv er imidlertid etablert utenfor dette systemet, på grunn av spesielle forvaltningsutfordringer—blant annet umuligheten av å kombinere revirhevdende ulveflokker og frittgående sau. Denne sonen dekker delvis to ordinære soner, og involverer fire fylker. Den forvaltes av et spesielt styre sammensatt av medlemmer fra de to involverte regionale nemndene. Som man kan se, er dette et komplisert system som ikke bidrar å fjerne folks følelse av å være fremmedgjort i forhold til forvaltningsinstitusjonene (Skogen et al. 2010). I tillegg kan ikke nemndene gå utenfor sitt spesifikke mandat; hvis de gjør det (for eksempel ved å sette for høye jaktkvoter) tar Miljødirektoratet over. Jaktkvoter på gaupe, bjørn og jerv kan fastsettes så lenge bestandsmålene er oppnådd, men disse kan så klages inn for Klima- og miljødepartementet (for eksempel av naturvernorganisasjoner) og eventuelt settes til side (hvilket har skjedd ved flere anledninger). Så selv om nemndene av mange blir sett på som overveiende “anti-rovdyr” (det er kun politisk oppnevning fra Fylkestinget, ingen partsrepresentasjon), har ikke etableringen av dem endret forvaltningsregimet i særlig grad (noe mange i berørte lokalsamfunn har merket seg, og som skaper frustrasjon for de som vil ha færre store rovdyr) (Skogen et al. 2010).

Figur 2: Forvaltningsregioner for rovvilt. Kilde: Rovviltportalen.

Figur 3: Forvaltningssonen for ulv. Kilde: Forvaltningsplan for store rovdyr.  Rovviltnemnda i region 4: Østfold, Akershus og Oslo

Det generelle prinsippet for ulveforvaltningssonen er at ulvene har lov til å etablere territorier og yngle innenfor de gitte grensene, og terskelen for å avlive problemdyr vil være høy. Utenfor sonen er terskelen lavere, og angrep på husdyr kan raskt føre til fellingstillatelse. I sauetette områder, og i områder som er viktige for reindrifta, kan fellingstillatelse gis selv om det bare vurderes å være fare for framtidige angrep. Det foregår også en begrenset lisensjakt utenfor sonen, kvoten for 2012 var tre dyr (alle skutt i løpet av en ukes jakt).

Forvaltningssonen for ulv er avgrenset spesifikt for å redusere tap av husdyr. Dette har imidlertid bare vært mulig fordi ulven fra før var konsentrert i grenseområdene nær Sverige. Når de nye innvandrerne først krysset grensen, kom de til skogsområder hvor jordbruk aldri har vært økonomisk viktig, og til jordbruksområder med lite husdyrhold. Det er noen enklaver i den nordlige delen av sonen hvor sauehold fortsatt forekommer, men sammenlignet med Vestlandet og Nord-Norge er det likevel begrenset og involverer få bønder og relativt besetninger.

Ulvesonen blir ofte latterliggjort både av de som bor innenfor den og av mange som bor utenfor. ”Tror de ulven kan se grensene?” er et vanlig spørsmål, både fra folk som er for ulv og de som er mot. Folk forstår sonelogikken som et forsøk på å holde ulvene i et spesielt område, og det blir sett på som direkte dustete fordi ville dyr går hvor de vil. Myndighetene avviser at dette er meningen med ulvesonen. Ifølge dem er sonen hovedsakelig et område hvor ulvene har større beskyttelse enn utenfor. Det settes ikke inn tiltak for å forhindre at ulvene flytter seg, men det råder et annet forvaltningsregime utenfor sonen. Denne mer nyanserte forklaringen ser imidlertid ikke ut til å imponere folk som ser sonen som både dum og—enda viktigere—urettferdig (Figari & Skogen 2011; Skogen et al. 2010).

De som er positive til ulvens tilstedeværelse ser gjerne problematikken fra ulvens ståsted. Sonen er for liten, hver flokk trenger et stort revir og ulvene burde være i stand til å forflytte seg hvor enn det er naturlig for dem. For ulvevennene blir sonering et eksempel på antroposentriske prioriteringer som setter menneskenes behov først på bekostning av dyreliv og naturen generelt. Fra et annet perspektiv, nemlig ulvemotstandernes, er sonen også for liten, men da fordi byrden av å ha ulv er ujevnt fordelt: Hvis vi i det hele tatt skal ha ulv i Norge, burde ikke problemene bli lesset på de få bøndene og de mange jegerne som bor inne i sonen.

Konklusjonen er at alle som har en mening om ulveforvaltning og som bor inne i sonen er frustrert. Sonen blir også latterliggjort av folk som bor utenfor, men noen bønder og jegere ser det som den nest beste løsningen så lenge de stort sett slipper å ha noe med ulv å gjøre [sluttnote 1]. Som man ser er dette ikke et eksempel på vellykket konflikthåndteringsstrategi, særlig siden viltbiologene også ser sonen som alt for liten og meningsløs i et økologisk perspektiv.

Gjerder

For å minimere rovdyrangrep på sau har ulike inngjerdingsmetoder blitt tatt i bruk. Det finnes flere varianter av elektriske gjerder som er ment å holde rovdyrene borte. Noen av disse har blitt satt opp rundt innmark, og det innebærer en beitestrategi som skiller seg fra den som har dominert i Norge i årtier. Bøndene ser flere problemer ved å holde sauene på innmark, inkludert spredning av sykdom og parasitter. I følge bøndene vi intervjuet er dette et stort problem i deler av verden hvor dette er den vanlige driftsformen (Skogen et al. 2008). Det verste er likevel tapet av de store beiteressursene i utmarka. Det har også vært mange tekniske problemer med gjerdene, og de har ikke alltid holdt rovdyr ute. Den første generasjonen gjerder hadde konstruksjonsfeil, og noen gjerder var ikke satt opp riktig eller ble dårlig vedlikeholdt. Til tross for betydelig støtte fra myndighetene til å sette opp gjerdene, har vedlikeholdet ført til ekstra arbeid. Sauer som skal gå tett på innmark må også ha ekstra vaksiner. Følgelig har ikke denne typen gjerde vært populær blant sauebøndene, selv om enkelte har gitt opp motstanden og lar sauene beite på innmark nær gården (en praksis som i seg selv kan gi økonomisk støtte fordi det er et forebyggende tiltak).  

For å overvinne disse problemene har det vært prøvd en annen tilnærming to steder innenfor ulvesonen. Så langt har to store skogsområder i Trysil (som var et av NINAs studieområder) og Grue, begge i Hedmark, blitt inngjerdet slik at området innenfor gjerdene skulle minne om utmarksbeite. Disse gjerdene ble satt opp etter en lang og turbulent prosess, særlig i Trysil: Mange grunneiere var skeptiske av ulike grunner, og nektet å ha gjerder på sin eiendom selv om noen saueeiere hadde historisk beiterett der. Dette utelukket noen av de mer produktive beiteområdene. Det var også uenighet saueeierne i mellom ettersom noen mente det ville bli for tidkrevende å flytte sauene til det inngjerdede området, og hevdet at det var dårligere beite der. Det ble også framholdt at å akseptere inngjerding ville føre til at man taper den overordnede kampen mot å ha rovdyr i området i det hele tatt (Skogen et al. 2010). Til slutt ble gjerdet i Grue ferdigstilt i 2007 og i Trysil i 2008, fullfinansiert gjennom statlig støtte beregnet på konfliktreduksjon.

Gjerdene er formidable konstruksjoner: 130 cm høye, med seks elektriske kabler som fører 4500 volt. Det inngjerdede området i Trysil er 2200 hektar og i Grue 1100 hektar. I vedlikeholdsøyemed trengs det veier langs gjerdene, noe som i Trysil utgjør 23 km vei. Ingen av gjerdene var effektive de første par årene. Begge steder kom bjørn og ulv seg inn og tok flere sauer enn de ville klart utenfor gjerdene. Dette skapte enorm kontrovers og medieoppstyr, særlig i lokale aviser og regional kringkasting, forsterket av det faktum at en av bjørnene var ei binne i reproduktiv alder som forvaltningen bestemte seg for å flytte med helikopter. Dette var åpenbart en særdeles kostbar affære. Etter å ha løst noen tekniske problemer, blant annet med overledning og spenningsfall, har gjerdene jevnt over vært effektive siden beitesesongen 2011.

Gjerdene var altså ingen suksess de første årene. Mange sauer (og rovdyr) ble drept. Som påpekt flere ganger, er ikke ulvesonen en region med mye sauehold, og relativt få bønder har vært involvert i gjerdeprosjektene. Det man ser i dette tilfellet, er at store statlige midler blir brukt for å avhjelpe problemene til en relativt liten gruppe. Denne gruppas livsgrunnlag sto imidlertid i fare for å bli hardt rammet, så man skulle tro det uansett kunne bli sett på som et godt tiltak. Men gjerdene ble møtt med sterk motstand lokalt (Skogen et al. 2010; Skogen et al. 2013).

Mange i lokalbefolkningen så på gjerdene som ødeleggende for det uberørte landskapet, først og fremst på grunn av veiene som måtte anlegges. Dette var kanskje mest tydelig i Trysil, hvor området som til slutt ble valgt (det eneste området grunneiere var villige til å avgi) av mange ble sett på som et av få relativt intakte villmarksområder. Dette kom tydelig fram gjennom nyhetsdekning og leserbrev, og det ble også avdekket gjennom forskning i området i perioden før gjerdet ble satt opp (Skogen et al. 2010). I tillegg til den estetiske påvirkningen på landskapet, var det stor bekymring for hva gjerdene ville ha å si for viltets vandringer i området. Flere snakket om at elgkalver født innenfor gjerdet som ikke ville klare å komme seg ut. Firmaet som produserer gjerdene hevdet at voksne elger og rådyr ikke ville ha problemer med å hoppe over, men denne påstanden ble trukket i tvil, særlig av jegerne vi intervjuet. (Erfaringer fra de siste beitesesongene ser imidlertid ut til å gi produsenten rett—og det har heller ikke blitt rapportert om innestengte kalver). Noen jegere nevnte også at den mest sårbare arten var sauene selv. I følge disse jegerne er sauer dumme og kjent for å vikle seg inn i vanlige gjerder. Hva da når de må hanskes med strømgjerder? Mange av de som ble intervjuet var dessuten engstelige for at gjerdene ville være et hinder for allemannsretten som vi er så vant til i Norge. Det ville ikke minst skade jakta, i følge mange lokale som ikke selv var involvert i landbruk. Et begrenset antall “broer” over gjerdet ble etablert, men mange var uenige i at dette tilsvarte fri adgang. Gjerdet i Trysil er konstruert for å tas ned om vinteren, men ledninger og stolper blir liggende på bakken, noe som sies å utgjøre en fare for ville dyr. På grunn av dette gikk det mektige lokallaget av Norges Jeger- og Fiskerforbund i Trysil ut med flere skarpe uttalelser i form av brev til ulike myndigheter, medieuttalelser og så videre, og la et betydelig press på kommunestyret for å stoppe gjerdet [sluttnote 2].

I vårt materiale fra Trysil var det jegere som var de mest tydelige motstanderne av gjerdet. Et generelt inntrykk fra intervjuene med jegere var at dette temaet vekket sterke følelser—en god del aggresjon kom til overflaten når gjerdene ble diskutert. Det fantes absolutt tvil også hos friluftsentusiaster som ikke jakter og andre med interesse for naturvern, men det så ut til å råde en mer positiv holdning blant disse: man må godta mye for å forsone motstanderne i den opphetede konflikten. Mange jegere, og lokale jakt- og fiskeforeninger, var imidlertid svært frittalende. Dette er interessant med tanke på at mange jegere er minst like sterke motstandere av dagens rovdyrvern som bønder er, og deres organisasjoner målbærer vanligvis dette synet. Rovdyrenes ankomst, og da særlig ulvens, har faktisk bidratt til en allianse mellom husdyrbønder, grunneiere og lokale jegere som ikke fantes tidligere (Skogen & Krange 2003). Denne alliansen bygger bro over (eller dekker over, alt etter hvordan man ser det) konflikter som har mye dypere røtter enn den harmonien som råder for øyeblikket. Konfliktene har historisk sett vært knyttet til eiendomsrett og rett til jakt og beite, motsetninger mellom jakt og sauehold (noen ganger med hunder involvert), og allmenne klasserelasjoner i rurale områder (Skogen & Krange 2003).

Gjerdesaken ser ut til å føre til en splittelse i alliansen mellom jegere og bønder, som sannsynligvis er skjør i utgangspunktet (se også Skogen og Krange 2003). Men ikke fordi jegere som før var mot ulv plutselig har blitt ulvetilhengere. De trekker likevel de samme konklusjonene som de mest høyrøstede ulvetilhengerne hva angår gjerdene. Den siste gruppen var mest aktiv i Grue, hvor de arrangerte en anti-gjerde kampanje på en hjemmeside for ulvetilhengere, og ble på et tidspunkt anklaget for å sabotere gjerdet, ifølge intervjuer med bønder i lokalavisa Østlendingen. De samme bekymringene ble uttrykt litt mer dempet av friluftsentusiaster og moderate naturvernere i Trysil. Alle påpekte nøyaktig de samme negative konsekvensene for vilt, mennesker og landskap, og fremhevet dem på lignende måter. Men de konkluderte veldig forskjellig når det gjaldt ulvens rolle: fra ulvemotstandernes perspektiv betyr behovet for gjerder rett og slett at ulven ikke hører til i disse områdene lenger. Men alle er sinte på gjerdene, og på myndighetsorganene som har sørget for at de har blitt satt opp.

Overvåkning og «hands-on» forvaltning

De detaljerte målene for bestandsstørrelse og fordeling av store rovdyr som fastsettes politisk, krever en presis kunnskap som bare kan skaffes gjennom omfattende overvåkning. Det brukes ulike metoder for å oppnå dette, som oftest sporing på snø, DNA-analyser og GPS-merking. Men telemetri og andre ‘hands-on’ forvaltningspraksiser provoserer ulveelskere så vel som ulvemotstandere—prinsipielt av samme grunn. Metodene er utviklet for forskning, men de blir også brukt til overvåkning som kun er motivert av forvaltningshensyn. Igjen er dette behovet diktert av vektleggingen av problemene i husdyrsektoren. Dette har gjort det nødvendig å etablere en form for detaljstyring hvor presis kunnskap om bestandens utvikling og utbredelse—nesten ned til hvert enkelt dyr—er avgjørende. Men den utstrakte bruken av hands-on metoder, for eksempel bruken av GPS-halsbånd som innebærer jaging, bedøving og fanging av dyr, blir sett på som problematisk av mange som har sterke meninger om forvaltningen av store rovdyr. Våre studier har vist at de som vil ha store rovdyr og de som absolutt ikke vil, ofte er enige i at merkingen grenser til dyreplageri, og—ikke minst—at den utstrakte bruken av teknologi og hands-on prosedyrer forandrer dyrene fra ville til ikke-ville (Figari & Skogen 2011; Skogen et al. 2010).

Interessant nok snakker både ulveforkjempere og ulveskeptikere om ulven selv—som ikke må forveksles med dens tilstedeværelse i Norge i dag—på tilnærmet samme måte (Figari & Skogen 2011). Ingen mener selv at de hater dyret: ulver i deres naturlige habitat blir sett på som imponerende og fascinerende, de er intelligente og sosiale og fremfor alt ville. Kjernen i uenigheten ligger i hvorvidt ulven hører hjemme i Norge i dag; i et landskap som kan se ut som villmark for noen, men som faktisk er et forvaltet produksjonslandskap (for tømmer, beite og annen høsting [sluttnote 3]).

Til tross for denne viktige forskjellen råder det en relativ konsensus om at intensiv overvåkning truer selve forestillingen om ville dyr, i hvert fall når den utføres utelukkende av forvaltningshensyn. Denne enigheten betyr imidlertid ikke at alle ser på ulvens nærvær på samme måte—som allerede forklart. Som en parallell til gjerdesaken, har de som mener det allerede er for mange ulver en tendens til å se behovet for utstrakt overvåkning som et bevis på at Norge ikke har villmark, og at det derfor ikke er plass til ulv her. De som ser ulvens nærvær i et mer positivt lys ser overvåkningen som ødeleggende for den villmarken de mener norsk natur burde være.

Videre ser mange den utstrakte overvåkningen som en vanvittig sløsing med penger. Det samme argumentet ble fremmet når det gjaldt gjerdene, men ikke like høylytt som i forbindelse med overvåkning. Ressursene som brukes blir sett på som ute av alle proporsjoner i forhold til andre samfunnsbehov, inkludert forskning på og forvaltning av andre viltarter. Og norske myndigheter bruker faktisk enorme summer på forvaltning av store rovdyr. Mesteparten av dette går til erstatning og forebyggende tiltak, slik som flytting av sau og oppsetting av gjerder, men overvåkning koster også betydelige summer. I tillegg foregår utstrakt forskning finansiert av forvaltningsmyndighetene. Det er fordi konfliktnivået blir sett på som uakseptabelt høyt, og—ikke minst—fordi en part i disse konfliktene er landbrukssektoren med sterke organisasjoner, statlig byråkrati og historisk politisk tyngde.

Interessant nok ser man igjen at en bestemt oppfatning om rovviltpolitikken, denne gangen at forvaltningen av store rovdyr er for kostbar, deles på tvers av posisjonene i konflikten. Årsakene er de samme som diskutert over: Hvis du vil ha flere ulver og setter pris på den villheten de symboliserer, så vil du ikke at de skal kontrolleres som husdyr. De burde være sine egne herrer, ekte ville dyr i en vill natur. Dette betyr at store summer kastes bort på en prinsipielt uetisk aktivitet. Og for de som helst vil ha en mindre bestand enn i dag, blir behovet for utstrakt overvåkning et bevis på at dyrene ikke hører til her, eller i det minste at antallet burde reduseres. Å få til dette vil være ganske lett, ifølge mange vi har intervjuet, ettersom store rovdyr nesten var utryddet for hundre år siden. Dette kan vi gjøre igjen, og uten å bruke enorme summer som hadde vært bedre anvendt på rypeforskning eller eldreomsorg.

Utilsiktede konsekvenser

Å støtte seg på et økonomisk rasjonale i forsøket på å dempe konflikter, kan fremstå som en åpenbar strategi: noens materielle interesser er truet, så vi forsøker å forhindre økonomisk tap. Og hvis det ikke lar seg gjøre, erstatter vi tapet. Men hva om konfliktene egentlig handler om noe annet for mange av de involverte? Det vi har sett i Norge er at uansett hvor mye penger man pøser inn i bestemte konfliktdempende tiltak, vil andre viktige dimensjoner ved konflikten enten opprettholdes eller eskalere.

Konflikthåndtering, samforvaltning og lignende tiltak i ressursforvaltningen har ofte som mål å gjøre alle fornøyde, eller i det minste sørge for en jevn fordeling av frustrasjon. Men det er sjelden mulig, og vårt eksempel viser hvordan etablerte maktstrukturer (knyttet til interaksjonen mellom myndigheter og landbruket) påvirker utfallet. Det er ingen tilfeldighet at en liten gruppe får så mye oppmerksomhet (og ikke minst så mye av pengene).

De utilsiktede konsekvensene materialiserer seg når andre grupper føler at de blir negativt påvirket av tiltak rettet mot en bestemt sektor; i dette tilfellet landbrukssektoren. Hvis disse “andre gruppene” er de som vil ha et sterkere vern av ulven, må det forventes at de blir frustrerte. Deres frustrasjon må kanskje betraktes som en del av prisen for et kompromiss. Og naturvernere er absolutt ikke fornøyd med dagens forvaltning av store rovdyr i Norge. Som vi har sett har noen tiltak som er ment å være konfliktdempende, utløst reaksjoner fra den kanten. Men også mange som i utgangspunktet ikke har et positivt syn på store rovdyr, føler seg fremmedgjort i forhold til sentrale elementer i dagens strategi for konfliktdemping. Selv om dette kan føre til friksjon mellom grupper som har vært allierte i kampen mot ulvevern, slik som jegere, grunneiere og sauebønder (Skogen & Krange 2003), betyr det likevel ikke at jegere og grunneiere blir drevet inn i naturvernernes armer. De endrer ikke syn på ulveforvaltningen i Norge, men de blir enda mer frustrert over forvaltningssystemet, politikerne, og de sosiale gruppene de assosierer med et stadig mer dominerende naturvernparadigme (Krange & Skogen 2011; Skogen & Krange 2003).

Rovdyrpolitikken og –forvaltningen lider under mangel på legitimitet i befolkningsgrupper hvor ganske ulike syn på rovdyrspørsmål kan være framherskende. Hvis normer eller lover mangler legitimitet, føler ikke folk noen forpliktelse til å etterleve dem. Det kan se ut til at rovdyrforvaltningen og regelverket den støtter seg på, er på vei til å bli et område der ganske mange mener at myndighetene ikke har noen legitim autoritet. Dette hindrer åpenbart dialog, og det er et problem i seg selv. Det kan få enda mer alvorlige konsekvenser om opplevelse av manglende legitimitet blir brukt til å forsvare kriminelle handlinger som ulovlig jakt—eller for den saks skyld målrettet forstyrrelse av lovlig jakt, som også har forekommet. Dette fører uunngåelig i neste omgang til skarpere motsetninger, for eksempel mellom naturvernere og lokale jegere. Dette er definitivt en tragisk utvikling, ettersom disse gruppene på mange måter har en felles interesse av naturvern og ideelt sett burde jobbe sammen mot ødeleggelse av natur og tap av artsmangfold.

I denne artikkelen foreslår jeg ingen bestemt løsning på dette dilemmaet. Intensjonen er å sette søkelys på et fenomen som sannsynligvis er svært vanlig i kontroverser rundt naturforvaltning. Hovedbudskapet er at vi må ha et bevisst forhold til den større sosiale konteksten rundt disse konfliktene, og kvitte oss med illusjonen om at de kan “løses” ene og alene ved hjelp av de verktøy som er tilgjengelige for forvaltere og beslutningstakere innenfor et relativt snevert politikkområde. Konflikter—eller kanskje heller aspekter ved dem—kan absolutt begrenses, men ikke på en slik måte at alle grupper er like fornøyd —eller misfornøyd— med de tiltakene som settes i verk.

I det norske ulveeksemplet ser det ut til at bøndene, som får mesteparten av oppmerksomheten nå, rett og slett ikke er den viktigste gruppen å ivareta for å dempe konfliktnivået rundt ulven, og/eller for å bygge bærekraftige allianser som kan fremme vern av naturen på bredere front. Andre sosiale grupper spiller viktigere roller i ulvekonflikten, og kunne ha et større potensial som naturvernets allierte.Hvordan det skulle gå til er en annen og stor diskusjon, utenfor denne artikkelens rammer. Men det er en meget viktig diskusjon.

Referanser

Almås, R. (1989). Characteristics and conflicts in Norwegian agriculture. Agriculture and Human Values, 6(1), 127-136. doi:10.1007/bf02219429

Figari, H. & Skogen, K. (2011). Social representations of the wolf. Acta Sociologica, 54(4), 317-332.

Gervasi, V., Nilsen, E. B., Sand, H., Panzacchi, M., Rauset, G. R., Pedersen, H. C. et al. (2012). Predicting the potential demographic impact of predators on their prey: a comparative analysis of two carnivore-ungulate systems in Scandinavia. Journal of Animal Ecology, 81(2), 443-454. doi:10.1111/j.1365-2656.2011.01928.x

Ghosal, S., Skogen, K. & Krishnan, S. (2011). Space Odyssey: Rephrasing Conflicts over Large Carnivore Conservation. Current Conservation, 4(4), 41-43.

Ghosal, S., Skogen, K. & Krishnan, S. (in press). Negotiating change: exploring social construction of landscapes and interpretations of large carnivores in India and Norway. Conservation and Society.

Gundersen, H., Solberg, E. J., Wabakken, P., Storaas, T., Zimmermann, B. & Andreassen, H. P. (2008). Three approaches to estimate wolf Canis lupus predation rates on moose Alces alces populations. European Journal of Wildlife Research, 54(2), 335-346. doi:10.1007/s10344-007-0155-6

Krange, O. & Skogen, K. (2007). Reflexive tradition. Young working-class hunters between wolves and modernity. Young - Nordic Journal of Youth Research, 15(3), 215-233.

Krange, O. & Skogen, K. (2011). When the lads go hunting: The 'Hammertown mechanism' and the conflict over wolves in Norway. [Article]. Ethnography, 12(4), 466-489. doi:10.1177/1466138110397227

Liberg, O., Andrén, H., Pedersen, H.-C., Sand, H., Sejberg, D., Wabakken, P. et al. (2005). Severe inbreeding depression in a wild wolf Canis lupus population. Biology Letters, 1(1), 17-20. doi:10.1098/rsbl.2004.0266

OECD. (2013). Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2013: OECD Countries and Emerging Economies,.  OECD

Skogen, K. (2001). Who's Afraid of the Big, Bad Wolf? Young People's Responses to the Conflicts over Large Carnivores in Eastern Norway. Rural Sociology, 66(2), 203-226.

Skogen, K., Figari, H. & Krange, O. (2010). Meninger om rovviltforvaltning: Erfaringer fra tre kommuner på Østlandet. NINA rapport 607. Trondheim: Norsk institutt for naturforskning

Skogen, K. & Krange, O. (2003). A wolf at the gate: The anti-carnivore alliance and the symbolic construction of community. Sociologia Ruralis, 43(3), 309-325.

Skogen, K., Krange, O. & Figari, H. (2013). Ulvekonflikter. En sosiologisk studie. Oslo: Akademika forlag.

Skogen, K., Mauz, I. & Krange, O. (2008). Cry wolf! Narratives of wolf recovery in France and Norway. Rural Sociology, 73(1), 105-133.

>Wabakken, P., Svensson, L., Kojola, I., Maartmann, E., Strømseth, T. H., Flagstad, Ø. et al. (2014). Ulv i Skandinavia og Finland: Sluttrapport for bestandsovervåking av ulv vinteren 2013 - 2014 (bind nr. 11-2014). Elverum: Høgskolen i Hedmark.

[sluttnote 1]: Et statlig utvalg som hadde til oppgave å evaluere ulvesonen, og som var dominert av medlemmer som ikke selv bodde der, gikk inn for å opprettholde dagens sone (Miljøverndepartementet 2012: http://www.regjeringen.no).

[sluttnote 2]: Lenger nord, i Trøndelag og utenfor ulvesonen, har man prøvd ut en annen inngjerdingsmetode (for å holde bjørn og gaupe ute). Denne innebærer å gjerde inn mindre områder med både jorder og skog i samme innhegning. Områdene ligger nær gårdene, så de er lett tilgjengelige for bøndene, og lokalbefolkningen er vant til gjerder der - gjerder nær gårder er vanlig. Fordi de er kortere blir disse gjerdene lettere å vedlikeholde, og de er dermed mer effektive. Denne løsningen ser ut til å ha vært mer vellykket, og har blitt godt mottatt av lokale som ikke selv er bønder. Det er imidlertid bekymring for overbeiting på lang sikt i de relativt små innhegningene.

[sluttnote 3]: Se Ghosal et al. 2011 (in press) for diskusjon om lignende sosiale konstruksjoner av landskap i India og Norge, og konsekvenser for holdninger til nærvær av store rovdyr.